Kultur, politikk, vitenskap, filosofi, islam
Generelt manifest
Innvandringspolitisk manifest
Permalenker
Formidler pseudovitenskap og propaganda om kjønn
20.12.2021. SNL har i årevis formidlet sensasjonalistiske og grovt feilaktige påstander om mennesker med interkjønntilstander. Hvem er de ansvarlige? Det er Anne Kalvig, professor i rewligionsvitenskap, UiS, og Kamilla Aslaksen, førsteamanuensis i nordisk litteratur, HINN, som på denne måten innleder sin Aftenposten-kronikk Store norske leksikon formidler pseudovitenskap og propaganda om kjønn (fete typer i løpende tekst tilføyd av meg):
Har du noen gang lurt på hvordan selvidentifisering av kjønn og ideen om at lesbiske kan ha penis, så fort fikk fotfeste i Norge? Selv om det strider mot alt vi vanligvis tenker på som sant? En mengde delforklaringer kan føres. Men vi vil gjøre oppmerksom på en spesielt viktig aktør og premissleverandør for kjønnsidentitetsideologi, som nok har gått under radaren på de fleste. Denne aktøren er Store norske leksikon på nett, snl.no. Den er eid av universitets- og høyskolesektoren i fellesskap, og slik finansiert av oss alle.
Klage på 13 sider
I tillegg til universitets- og høyskolesektoren finansierer aktører som Fritt Ord og en mengde andre kunnskapsinstitusjoner nettleksikonet. [...]
Problemet er at i tilfellet kjønn og seksualitet formidler ikke SNL forskning, men pseudovitenskap og ideologi. [...]
24. november sendte vi – 23 fagpersoner og brukere av leksikonet – en klage til SNL på 13 sider. Der gjør vi greie for bare et lite utvalg av artiklene om kjønn og viser hvordan disse strider mot solid og etablert forskning. Klagen, med lenker til forskning, kan leses i sin helhet her.
Har endret begreper og språk
Artiklene er rett og slett ikke kunnskapsbaserte og har ikke vært det i mange år. [...]
[...]
Det som står i SNL, har vært oppfattet som verdinøytralt og forskningsbasert. Men SNL har introdusert for det norske folk den misvisende frasen «kjønn tilskrevet (evt. tildelt) ved fødsel». Som om kjønn ikke blir bestemt ved befruktningen og registrert ved fødsel, men er resultat av en slags vilkårlig handling fra helsepersonells side.
SNL har formidlet at noen «identifiserer» seg med kjønnet de fikk «tilskrevet» ved fødsel, og de er da å betrakte som «cis-kjønnet», en underkategori av sitt eget kjønn.
Blodpropp og benskjørhet
SNL har fortalt folket at å kutte av seg brystene og ta kjønnskontrære hormoner som kan gjøre deg steril, hindre evne til orgasme, føre til blodpropp og benskjørhet, er eksempler på «kroppslige justeringer» innenfor et sunt mangfold.
SNL har i årevis formidlet sensasjonalistiske og grovt feilaktige påstander om mennesker med interkjønntilstander (DSD), som del av en ideologi om kjønn som flytende, mangfoldig og ikke-binært hos mennesket som art. Alle de nevnte eksemplene er feil som har bidratt til politiske beslutninger på sviktende kunnskapsgrunnlag.
[...]
Les kronikken i sin helhet i Aftenposten.
Se også:
- Feil om Store norske leksikon og kjønn. Flere artikler burde være bedre, men vi formidler ikke propaganda, pseudovitenskap og ideologi. Av Erik Bolstad, sjefredaktør, Store norske leksikon.
- Store norske leksikon fraskriver seg ansvar. Sjefredaktøren i SNL tar ikke desinformasjon i leksikonet på alvor. Nå retter vi forespørselen til eierne av leksikonet: rektorer og ledere av andre kunnskapsinstitusjoner. Av Kamilla Aslaksen (HINN), Anne Kalvig (UiS), Pål Surén, forsker og barnelege, Folkehelseinstituttet.
Nok en «gave» fra inkompetente politikere
20.12.2021 (oppdatert 21.12.2021). Her er noen av de kritiske artiklene som er publisert om strømkrisen den siste tiden:
- Det er helt åpenbart at politikerne må snu om elektrifisering av plattformene i Nordsjøen. I høst har strømprisene gått til himmels. Dette er bare en forsmak på hva som vil skje når norske oljeplattformer skal drives med strøm fra land. Dette går ikke. Av Kjell-Magne Rystad, kommentator, Nettavisen.
- Folk selger bikkja og dropper julegaver for å kunne betale strømregningene. Med fornøyd mine kunne politikerne servere en milliardøkning i strømstøtten under en pressekonferanse 08.30 i dag. Av Magnus E. Marsdal, leder i Manifest Tankesmie.
- Den dyrebare strømmen. Alt annet enn en full tilbakebetaling av milliarder i økte statlige midler fra ekstraordinært høye strømpriser kan betraktes som en ekstraordinær skattlegging fra et statlig ledet kartell. Av Stein Frydenberg, førsteamanuensis, NTNU Handelshøyskolen, Espen Gaarder Haug, professor, Handelshøyskolen NMBU, Investor og gårdbruker.
- Høye strømpriser: Det politiske spillet rakner. I følge loven er det oss velgere som er de rettmessige eierne av vannkraften og alle ressursene, herunder økonomisk overskudd som den skaper. Av Joakim Stensland, advokat.
- På tide med realisme i kraftpolitikken. - En kraftpolitikk for fremtiden må være basert på realisme og ikke ønsketenking, skriver professor Jan Embemsvåg, som mener man ikke kommer unna en diskusjon om kjernekraft. Av Jan Emblemsvåg, professor, NTNU.
- Elendig politisk håndverk. Regjeringen snubler videre i møtet med strømkrisa, men ved hjelp av SV har tiltakene blitt bedre. Leder, Stavanger Aftenblad.
Og her er et aldri så lite apropos (fra SINTEF, 2018):
Nøkkelpersoner i ledelsen er en skam for norsk akademia
20.12.2021 (oppdatert 21.12.2021). Her er noen av de artiklene som er publisert om NTNU-skandalen den siste tiden:
- «Styret vil følge opp at NTNU tar lærdom i saken». NTNUs styreleder vil ikke gi innsyn i prøveavstemningen som ble foretatt for rektors innstilling om å avskjedige Øyvind Eikrem.
- Rektor Borg har intet lært av Eikrem-saken og må gå av. NTNU må nå skolere linjeledelsen om at de har en plikt til å forsvare friheten til den enkelte arbeidstaker, mener professor Kristian Gundersen.
- «– En slags politisk utrenskning». Professor Kristian Gundersen hadde ønsket seg en mer prinsipiell behandling av Eikrem-saken som endte med en form for økonomisk forlik.
- Neste gang kan det være din tur. — Har professorene glemt at ytringsfrihet er grunnpilaren i demokratiet, at kvass meningsbrytning er vitenskapens fundament? Av Professor emeritus Einar N. Strømmen, professor emeritus Tor G. Syvertsen (begge ved NTNU).
- Nesestyver til NTNU-rektoren. Anne Borg, rektor ved NTNU, sier hun er veldig glad. Hun burde grine over sin egen mangel på dømmekraft og være fortvilet over at hun og styret vil bruker over fem millioner kroner for å bli kvitt Øyvind Eikrem. Av Magne Lerø.
Har neppe godt av å få for mye makt
24.11.2021. Barn vet såpass lite om verden, at de må se til de voksne for å lære om den. Det er pedagog og samfunnsdebattant Dona Gashi som på denne måten innleder sitt Dagsavisen-innlegg Vis meg din oppdragelse og jeg skal vise deg ditt samfunn.
Hva med å kaste et blikk på demokratene?
19.11.2021. Hilde Restad og Hilmar Mjelde advarer om et demokrati som er i ferd med å bryte sammen (Aftenposten 14. november). Da blir det tydelig nettopp hvor dårlig såkalte USA-eksperter fanger opp utviklingen i Det demokratiske partiet eller det voksende problemtårnet under en stadig mer upopulær president Joe Biden. Som vanlig handler det om Trump og korrumperte republikanere. Ingenting annet. De gjør ingen forsøk på å si hvorfor vinden blåser i republikanske seil. Det er skribent og forfatter Andreas Hardhaug Olsen som på denne måten innleder sin kronikk Klarer man ikke å se andre drivkrefter i amerikansk politikk enn Donald Trump, blir analysen svak (lenker i original):
Snarere serveres en slags hollywoodsk thriller med en «autoritær, høyrepopulistisk massebevegelse» og et «radikalisert» republikansk parti og velgermasse. Konkrete eksempler som støtte til karakteristikkene gis ikke.
At det skal ha vokst frem en plutselig autoritær forelskelse blant amerikanske velgere, gir liten mening.
Kan det tenkes at de stemmer ut fra andre grunner enn at de er blitt radikalisert av populister som Donald «I have the best words» Trump? At det ikke har handlet så mye om Trump som om å unngå et potensielt verre alternativ?
Hvorfor demokratene stiller svakt
For hva med å kaste et blikk på demokratene, med sin radikale fraksjon som vil avfinansiere politiet fordi politiet visstnok er iboende rasistisk. (Og senere «completely dismantle» politiet, og «no more policing» i det hele tatt.)
[...]
Eller anarkiet som er oppstått på Mexico-grensen som følge av at Biden skrotet forgjengerens «Remain in Mexico»-ordning og andre inngåtte avtaler.
Eller Biden, som ved føderal lov vil presse kritisk raseteori inn i skolen. Det er en teori som ser rasisme som systemisk, iboende alt, hvor hvite er rasister uten å vite det. Over hele USA sier nå grasrota – lærere, foreldre – nei til det splittende ideologiske prosjektet. Den afrikansk-amerikanske professoren John McWhorter er blant dem som sterkest oppfordrer foreldre til å ta barna ut av skoler som underviser i kritisk raseteori.
[...]
Med de siste siktelsene spesialetterforsker John Durham har tatt ut, begynner det å bli vanskelig å bestride at Clintons folk har fabrikkert historien om Trump/Russland-forbindelsen.
Som Wall Street Journal skriver: «The facts in the indictment add to the evidence that this was from first to last a dirty trick by Hillary Clinton's campaign.» En skandale så stor at Washington Post begår dyp selvransakelse over sin dekning.
Ikke hørt om dette fra USA-ekspertene? Ikke jeg heller.
Les kronikken i sin helhet i Aftenposten.
Møter liten motstand
19.11.2021. Wokeness har raskt kommet inn i varmen, mens kritikk stort sett enten er blitt ignorert eller mistenkeliggjort. Mange på høyresiden begynner å oppfatte dette som et institusjonelt problem. Det er historiker og bibliotekar Håkon Myhre som på denne måten innleder sin artikkel Etablissementet har ikke vist noen systematisk motstand mot wokeness (lenker i original):
I Minerva 23. oktober skriver Bård Larsen en del harde ord mot konservative som har uttrykt varierende grad av støtte til Donald Trump, og det som noen ganger kalles høyrepopulisme. Dette ble møtt av et motsvar av Kathrine Jebsen Moore den 26. oktober, som så igjen fikk et svar av Larsen den 28. oktober, der han stort sett sier at alt Moore skriver bekrefter synet hans. Det er ganske tydelig her at Moore og Larsens verdensbildet er såpass forskjellige, premissene de legger til grunn er så annerledes, at de ikke klarer å kommunisere. Det som virker klart, er at Larsen ikke klarer å stille seg spørsmålet om hvorfor såpass mange, i hans egen innrømmelse, ellers kloke og fornuftige konservative, støtter populisme. Larsen hevder sin kritikk av wokeness som et bevis på at han overhodet ikke er en apologet for venstresiden, og det er greit det. Jeg tror den store uenigheten ligger ikke i ens moralske vurdering av fenomenet wokeness, ikke engang i en forståelse av Trump (skjønt å sammenligne Trump, med alle sine feil, med Adolf Hitler slår meg som pussig fra en historiker), men snarere i forståelsen av hvordan makt og innflytelse fungerer i våre vestlige samfunn, og hvordan dette henger sammen med wokeness.
Våre såkalte liberale demokratier er ikke rene demokratier, som jeg er sikker på at Larsen vil være enig i. På papiret er våre samfunn organisert som representative demokratier, men videre, særlig i USA, er dette støttet av et omfattende byråkrati, i stor grad drevet av ekspertise og kredentialisme, altså at man vurderer troverdigheten til eksperter basert på hvilke formelle akademiske grader de har fra et nettverk av akkrediterte institusjoner, som gjennom sitt formelle og uformelle samarbeid fungerer nesten som et nettverk av yrkeslaug, som man hadde i middelalderens Europa. Dette nettverket har ikke bare en enorm innflytelse innenfor det byråkratiske statsapparatet, men også innenfor media og næringslivet. Særlig i store organisasjoner trenger man ekspertise, og ekspertise må alltid vurderes av «laugene» av eksperter. Jeg mener ikke dette nødvendigvis er galt, jeg bare beskriver hvordan systemet fungerer, etter min vurdering.
Larsen er veldig klar over at ekspertise ofte kan brukes til å rettferdiggjøre eksisterende grunnholdninger, og ikke er noen garanti for god dømmekraft. Dette er et hovedpoeng i teksten hans. Det er jo derfor vitenskap tradisjonelt sett har hatt et adversarialt element i seg. Systemet beskrevet over ville fungert som et godt korrektiv på demokratiets «entusiasmer» om ekspertene stort sett hadde reflektert verdiene og holdningene i samfunnet ellers. Men det er ikke tilfelle, som Bård Larsen åpenbart er klar over. Den sterke progressive ledningen til de tenkende og skravlende klassene i samfunnet setter et enormt press for å føre samfunnet i progressiv retning. Ja, næringslivets dynamikk og pengemakt bremser klart opp for tendenser mot økonomisk venstredreining, men gjør lite eller ingenting for å bremse opp sosial progressivisme. Akademias venstredreining har allerede nådd et nivå hvor det er selvforsterkende, og det kan være karrieredrepende for unge forskere å uttrykke konservative meninger, inkludert meninger som mesteparten av samfunnet fortsatt holder. Grunnet det kredentialistiske laugsystemet er det også vanskelig å skape reelle utfordringer mot dette systemet, da de ledende universitetene i verden er de facto statssanksjonerte monopoler.
Det er i denne konteksten at wokeness må forstås. De viktigste prediktorene for «wokere» er alder og utdannelsesnivå. Neste alle akademikere og intellektuelle som har gått mot wokeness er over 50 år gamle, og godt etablert i forskjellige stillinger (dette gir en viss sikkerhet, men har ikke alltid beskyttet dem). Samtidig viser data samlet av bl.a. engelsk-kanadieren Eric Kaufmann at de som går inn i universitetene, som stipendiater eller postdoktorer, er mindre tolerante til andre holdninger enn de fra tidligere tiår. Dette signaliserer, i mitt syn, at universitetene i dag er noe annet enn de var i tiden Bård Larsen fikk sin utdannelse, og forøvrig i tiden da jeg studerte historie, for 10 år siden. Karl Popper, som Larsen er glad i, sa at man ikke kunne være tolerant mot intoleranse. Det er mange studieområder som i dag fungerer som uoffisielle tenketanker for venstresiden, men som behandles av næringslivet og byråkratiet som om de var nøytrale kunnskapsprodusenter. De klareste eksemplene på dette er de forskjellige «-studie»-retningene (kjønnsstudier, skeive studier, afroamerikanske studier, postkolonialisme, osv), og ideer fra disse feltene dukker også ofte opp i andre felt nå for tiden. Forholdsvis aktuelle eksempler er fagmiljøene som står bak de-koloniseringen av akademia, samt forskerne på Oslo Met som jobber med hvithetsstudier.
Les artikkelen i sin helhet i Minerva.
Akademikarar blir forsøkt knebla
19.11.2021. Men ein slik ideologi kan ikkje sameinast med kvinners rettar, skriv PhD Marianne Brattgjerd og professor Anne Kalvig i sin artikkel Kjønnsidentitetsideologien har erstatta biologisk forståing av kjønn (lenker i original):
Dette innlegget blei opphavleg sendt til Khrono i samband med deira fokus på akademisk ytringsfridom. Dei ønska ikkje å prenta det. Me er glade for at Subjekt vil fronta temaet.
Khrono er universitets- og høgskolesektoren si avis, eigt av UH-sektoren i fellesskap. I Khrono si dekning av ytringsfridom i akademia, har alminneleggjeringa av kjønnsidentitetsideologi i norsk rettsrøynd og offentlegheit glimra med fråværet sitt. Kjønnsidentitetsideologi utfordrar grunnleggjande, vitskaplege sanningar og språkrøynd, og bør dermed engasjera akademikarar over eit breitt spekter. Khrono-redaktør Tove Lie etterlyser 1. september akademisk ytringsmot, og me deler hennar oppmoding om at dette bør vera tema i jurist Anine Kierulfs ekspertgruppe som skal vurdera stoda for akademisk ytringsfridom.
Me som skriv, har over tid og på ulike vis ytra oss kritisk til kjønnsidentitetsideologi. Fagområda våre er kultur, religion, profesjonspraksis, språk og litteratur, me har forska på kjønn og me har vore og er kvinnepolitisk engasjerte. Som akademikarar og kvinner er me sterkt kritiske til innføring av kjønnsidentitetsideologi som ny røyndomsforståing. Endringane er paradigmatiske, men kjem verken som krav frå vitskapssamfunnet, politisk grasrot eller sivilsamfunnet. Dei kjem frå identitetsideologiske lobbyorganisasjonar som har hatt tett og effektivt samarbeid med juristar og utvalde ungdomspolitikarar (les Yogyakarta-erklæringa og Iglyo-rapporten).
Desse lobbyorganisasjonane har vore sigerrike i Norge. I 2016 fekk me Lov om endring av juridisk kjønn som seier at alle kan velja juridisk kjønn med eit tastetrykk. Lova er verdas mest radikale, ikkje i noko anna land kan barn frå fylte seks år «endra kjønn» utan å ha gjennomgått medisinsk utgreiing, og med samtykke frå bare ein forelder (til samanlikning må begge foreldre samtykka til koronavaksine). Lova har blitt brekkstong for ei mengd andre lovendringar, der fellestrekket er at biologisk kjønn blir fasa ut i lovverk, forvaltning og offentleg samtale, og blir erstatta med «kjønnsidentitet». Resultatet er at kvinner forsvinn som rettssubjekt, og med det alle ordningane som er oppretta med likestillingsføremål.
Vidare er «kjønnsidentitet», men ikkje kjønn, i 2021 blitt ein kategori med særskilt vern mot hatkriminalitet (strl. §185 og 186). Trakassering av, vald mot eller valdtekt av kvinner er dermed ikkje hatkriminalitet, medan å ytra setninga «det er umogleg å skifta kjønn» kan vera det. Menn som «identifiserer seg som kvinner» (også dei som bare gjer det av og til) kan velja om dei vil dela rom med menn eller kvinner på sjukehus. Ingen spør sjuke og sårbare kvinner om dei vil dela rom med ein biologisk mann.
[...]
Det er eit demokratisk problem når kvinners rettar blir sletta utanom demokratiske spelereglar. Felles for prosessane der kjønnsidentitetsideologien har erstatta biologisk forståing av kjønn, er at kvinner og kvinneorganisasjonar ikkje har blitt høyrte.
Eit vell av filosofiske, semantiske, politiske, ideologiske, religiøse og juridiske problemstillingar knyter seg altså til den ideologien om kjønn som vinn fram, problemstillingar akademikarar frå mange ulike fag bør interessera seg for og ytra seg om. Men nesten ingen gjer det. Årsaka er kanskje at me få som ytrar oss kritisk opplever ekstrem hets og diskriminering, også frå offentleg tilsette. Eigne hatsider på nett, transfob- og naziststempel i kommentarfelt, transfob-stempel på Wikipedia, transfobstempel og sensur frå Likestillings- og diskrimineringsombod Hanne Bjurstrøm (ja, dette skjer), raudmerking i det digitale brennmerkings-programmet Shinigami Eyes. Brattgjerd blei kalla inn på teppet av sin fakultetsdirektør, fordi ho skrev ein artikkel som var kritisk til kjønnsidentitetsideologien.
Les artikkelen i sin helhet i Subjekt.
Se også:
Hvorfor var det så mange kristne (og andre) som stemte på ham?
28.10.2021. I sin nye bok antyder Helge Simonnes at kristne har stemt på Trump fordi de har «panikk». Det stemmer sikkert, men hva kan årsaken til «panikken» være? Slik lyder ingressen på min kronikk Derfor valgte mange kristne å støtte Trump:
Dagen hadde 27/9 et oppslag om Helge Simonnes og hans nye bok «Trump, Gud og kirken». Det store spørsmålet som berøres er hvorfor såpass mange kristne i USA støtter Trump. Vårt Land hadde et tilsvarende intervju med Simonnes tre dager tidligere.
I denne kronikken vil jeg forsøke å gå litt dypere inn i det jeg mener er et nyttig perspektiv for å forstå hvorfor så mange kristne har valgt å støtte Trump.
Simonnes antyder til at kristne har stemt på Trump fordi de har «panikk». Det stemmer sikkert, men hva kan årsaken til «panikken» være? Min hypotese er at Trump neppe er det egentlige problemet her, men snarere et symptom på hvor dyp krisen i USA faktisk er.
Som NRK og de fleste andre mediehus i Norge har rapportert om, er USA blitt et dypt splittet samfunn, preget av en polarisering man tidligere knapt har sett maken til i noe vestlig land.
Og i lang tid nå har det kommet en jevn strøm av rapporter fra USA om en stadig mer aggressiv og intolerant venstreside. Både i privat og offentlig sektor mister folk jobbene sine for å ha feil meninger. Barn indoktrineres med radikale ideologier i skolene, og foreldre tør ikke protestere. Bevilgninger til politiet skjæres ned under slagordet «defund the police!», samtidig som vold og annen alvorlig kriminalitet øker. Forholdene i en rekke amerikanske storbyer er i løpet av få år dramatisk forverret. Og så videre; listen over problemer er lang som et vondt år.
Noe av dette skyldes verdensøkonomien, den pågående pandemien eller andre forhold som ingen rår over. Samtidig blir deler av denne utviklingen heiet fram av den radikale fløyen i det demokratiske partiet, og dette hører med om vi skal forstå sinnet og frykten hos mange vanlige amerikanere, som føler at landet deres er i ferd med å bli ødelagt.
Jeg er enig i at betydelige deler av det amerikanske kirkelandskapet er preget av fundamentalisme, og at dette, slik Simonnes implisitt hevder, svekker folks evne til kritisk tenkning, og gjør dem til et lettere bytte for demagoger som Trump.
Men om vi skal forstå den tragiske dynamikken som nå truer med å ødelegge USA, trenger vi å se i øynene at det er flere typer fundamentalisme som gjør seg gjeldende her.
Men dette er jo bare høyrepopulistisk propaganda, vil noen formodentlig innvende. Nei, fullt så enkelt er det ikke.
Samme dag som VL hadde den nevnte saken om trumpismens framvekst, hadde avisen et flott portrettintervju med Alister McGrath, som presenteres som «ein av verdas mest briljante teologar, ifølgje ei uoffisiell kåring».
I sin bok «The Great Mystery» tar McGrath et kraftig oppgjør med alle typer fundamentalisme, både sekulær og religiøs; ikke minst den fundamentalistiske ideologien, og den tilhørende intellektuelle ensrettingen, som i så stor grad har inntatt deler av det politiske landskapet i Vesten.
Den tragiske utviklingen i USA kan etter min vurdering ikke forstås uten at man har dette med som et bakteppe.
Den tanke- og verdimessige ensrettingen som radikale krefter i USA nå presser fram, er i strid med enhver teistisk etikk, noe McGrath gjentatte ganger refser i nevnte bok (se ikke minst side 46, 73-76 og 196-199).
Alle skjønner (intuitivt) at vi her har å gjøre med «bobler som en dag vil briste», skriver han (side 74). Og han kritiserer 'forskere' som i stedet for å søke etter sannhet, tilpasser seg de til enhver tid rådende «moralsk progressive» idéene (side 75).
Kort sagt: McGrath tar et kraftfullt oppgjør nettopp med den typen tendenser som i årene siden bokas utgivelse (2017) har fått enda større og mer ødeleggende innflytelse i den vestlige verden, og kanskje særlig i USA.
Jeg tror Simonnes har helt rett i at mange evangelikale kristne i USA er forblindet av en kombinasjon av åndelig svermeri og manglende intellektuell refleksjon. Greit.
Samtidig tror jeg vi bør se i øynene at den store oppslutningen om Trump også er et nødskrik fra millioner av amerikanere (evangelikale og andre) som ser at det bare er et tidsspørsmål før «boblen» til de radikale samfunnsstormerne hos Demokratene kommer til å sprekke – med fare for store og ødeleggende konsekvenser. Mange har rett og slett oppfattet Trump (til tross for hans bøllete og arrogante framtoning) som et mindre onde enn alternativet.
Et sentralt stridstema i amerikansk politikk er immigrasjon. La meg for å unngå misforståelser her understreke at jeg er positiv til innvandring. Vesten trenger friskt blod utenfra, både i konkret og overført betydning. Selv er jeg spesielt takknemlig for impulser som muslimske innvandrere har bragt med seg til Norge.
Men ingen av oss, verken kristne, muslimer, human-etikere eller andre, er tjent med en innvandring som ikke er bærekraftig. De eneste som ivrer for noe slikt, er folk som hater den vestlige sivilisasjon og/eller hvite mennesker. De vil gjerne rive ned alt det bestående, for så å bygge opp et nytt Utopia. Det bør de ikke få anledning til.
Lektor og skribent Sven Røgeberg hadde i august og september to meget interessante kronikker i Nettavisen, nemlig «Vi må tørre å se på alle sider av en sak, hvis ikke får konspirasjonsteorier vann på mølla» og «Skal vi forstå hele historien bak 22. juli, må vi snakke om multikulturalismen» Begge er fritt tilgjengelige på nettet. Her har Røgeberg grundige drøftelser av det vi kanskje kan kalle venstresidens blindsoner.
Mer generelt vil jeg oppfordre til et sterkere engasjement både fra kristne, muslimer og andre i tiden framover; vi trenger å la ulike perspektiver bryne seg mot hverandre (slik McGrath oppfordrer til, side 73-76), og vi trenger å vekte de mange kryssende moralske fordringene som gjør seg gjeldende. Det vil kunne vaksinere oss mot den intellektuelle og ideologiske pandemien som for tiden særlig herjer i USA.
Det vi bør lære av den omdreiningen av polariseringsskruen som Trump har bidratt til, er at sensur, meningstvang, ensretting og politiske eksperimenter uten forankring i virkeligheten, svekker sammenhengskraften i et samfunn. At Trump lyktes i å utkonkurrere flere høyere kvalifiserte og personlig bedre egnede kandidater i det republikanske partiets nominasjonskamp i 2016, og deretter vinne presidentvalget, er en sørgelig påminnelse i så måte.
Helge Simonnes hadde stått seg bedre på å gjøre et seriøst forsøk på å forstå hvorfor mange amerikanske kristne har valgt som de har gjort. Og ikke minst hadde det vært bra om han i større grad hadde lyttet til «ein av verdas mest briljante teologar», Alister McGrath, som advarer mot utestengelse av perspektiver man selv ikke deler.
Denne kronikken ble publisert på dagen.no 24.10.2021, og i papiravisen to dager senere.
HonestThinking kommenterer: Kronikken ble samme dag lagt ut på Facebook. Dette førte til en viss debatt, og to av kommentarene er verdt å gjengi her:
- Helge Simonnes: Den sterke polariseringen i USA er en meget viktig del av bildet. Kronikken til Ole Jørgen Anfindsen gir etter mening et godt innblikk i det som er skjedd i de siste årene. Min bok "Trump, Gud og kirken" er på ingen måte en fullstendig analyse av det som skjer det i amerikanske samfunnet, men et forsøk på å beskrive hvordan en del kristne miljøer har og har hatt en en svært usunn tilnærming til Trump. En del av støtten bunner i teologisk tenkning, og som gjør det relevant at vi i Norge forholder oss til dette tankegodset.
- OJA: Setter stor pris på det du her skriver. Og når jeg leser dette, ser jeg at jeg kanskje burde ha ordlagt meg litt mer forsiktig eller forbeholdent i kronikkens siste avsnitt.
Kronikken min ble skrevet på grunnlag av intervjuene med Simonnes i Dagen og Vårt Land, men altså uten at jeg hadde lest boken. Senere har jeg fått tak et eksemplar av boken, og etter å ha lest første halvdel, kan jeg ikke si annet enn at jeg synes den er både balansert og god. Det er derfor ingen tvil om at jeg burde ha ordlagt meg litt mer forsiktig eller forbeholdent i kronikkens siste avsnitt. Jeg forstår på Simonnes at han vil komme med et tilsvar i Dagen, hvilket jeg ser fram til å lese.
Høringssvar fra undertegnede
25.10.2021. Til tross for formuleringer som antyder det motsatte, forstår jeg det foreliggende forslaget slik at det står i fare for å komme i konflikt med tros-, samvittighets- og religionsfriheten, samt med foreldres rett til å oppdra egne barn i tråd med sin overbevisning (se drøftelse nedenfor). Slik innleder jeg mitt høringssvar om "konverteringsterapi":
Jeg frykter dessuten at dette vil bidra til at barnehager og skoler i økende grad vil bli gjort til ideologiske kamparenaer, i stedet for å være steder der vi alle – sekulære så vel som religiøse – kan samles om verdier som binder oss sammen; verdier som styrker sammenhengskraften i samfunnet, og som derfor utgjør en viktig forutsetning for et fritt, åpent og inkluderende demokrati.
For øvrig er jeg betenkt over å se at formuleringer knyttet til seksuell legning gang på gang nevnes i samme åndedrag som «kjønnsidentitet». Dette til tross for at det er snakk om to ganske ulike problemkomplekser, der det til alt overmål er slik at interessene til personene som er direkte berørt, i en del tilfeller står i motsetning til hverandre (jamfør f.eks. ytringer i norske medier av lesbiske aktivister, som opplever at deres rettigheter som kvinner trues av tanken om kjønnsidentitet som noe den enkelte fritt kan velge; se referanser helt til slutt).
I forlengelsen av dette vil jeg mene at det er uheldig om kampen for LHBT+-personers rettigheter skal brukes som en brekkstang for å pådytte samfunnet en oppfatning om at kjønn ganske enkelt er en «sosial konstruksjon». Det finnes en enorm mengde forskning som kan fortelle oss at kjønn på ingen måte kan reduseres til en sosial konstruksjon (altså noe som bestemmes av individuelle valg, oppdragelse eller annen miljøpåvirkning).
At kjønnsforskjellene stikker dypt, følger dessuten av elementære, biologiske prinsipper, og er derfor noe enhver med en viss basiskunnskap selv kan forstå. Konsekvensene kan observeres hos alle høyerestående pattedyr; Homo sapiens er ikke noe unntak.
Les mitt høringssvar i sin helhet på regjeringen.no.
Sammenlikner woke-kulturen med bolsjevisme
25.10.2021. Maktelitene i Vesten nærmer seg brudd på menneskerettighetene når de bytter kjønn på barn av ideologiske grunner. Og forsøkene på å knuse kjernefamilien og ødelegge forholdet mellom menn og kvinner er ikke noe nytt. Dette hevdet Russlands president Vladimir Putin i en tale på en konferanse i Sotsji 21. oktober. «Alt dette kjenner vi russere igjen fra 1917 og bolsjevikenes revolusjon», sa Putin. «I USA og deler av Europa anser noen at det er en bra sak og drive med omvendt diskriminering, omskrivning av historien og å fornekte at barn har en mor og en far, eller til og med [slår ned på?] å hevde at det eksisterer biologiske kjønn.» Putin sa videre at Europa gjerne kan holde på med slike «kulturmarxistiske eksperimenter» i sitt eget hus. Men russerne velger en annen vei. For de har sett dette før. Les hele saken i artikkelen Putin: PK-politikerne i Vesten minner om bolsjevikene.
Høringssvar fra Norsk katolsk bisperåd
24.10.2021. Norsk katolsk bisperåd ønsker å avgi uttalelse til Kulturdepartementets høringsnotat om kriminalisering av "konverteringsterapi". Bisperådet representerer den katolske kirke i Norge. Det utgjøres av Bernt Eidsvig, biskop av Oslo, Berislav Grgić, biskop av Tromsø og Erik Varden, biskop av Trondheim. Slik innleder Den katolske kirkes biskoper i Norge sitt høringssvar om "konverteringsterapi":
1.2 Sammenfatning av bisperådets syn på høringsnotatets forslag
Den katolske kirke tar avstand fra manipulering av menneskers samvittighet. Derfor anerkjenner vi departementets gode hensikt, men vil holde frem at lovforslaget hviler, prinsipielt sett, på vaklende grunnlag. Lovforslaget synes utilstrekkelig fundert og uklart formulert. Vi ber derfor om at lovforslaget, i den form som er forelagt, forkastes.
Avgjørende innvendinger kan sammenfattes med følgende punkter:
1. Lovforslaget posisjonerer seg a priori i kjønnsidentitetsproblematikken. Det staker ut et tilsynelatende enveiskjørt felt i denne, som om eneste tilbørlige "konverteringsterapi" skulle gå i retning av kjønnskorrigerende behandling, f.eks. ved irreversible inngrep i kroppen. Ved slik stillingstagen påberoper staten seg kompetanse som ikke tilkommer den.
2. Lovforslaget gjennomsyres av begrepsforvirring. "Seksuell legning" og "kjønnsidentitet" utlegges som om de dreier seg om to sider av samme sak. Begrepene er imidlertid kategorisk ulike og krever ulik medisinsk, pastoral og juridisk tilnærming. Forståelsen av "konverteringsterapi" er for diffus til å begrunne et lovforslag.
3. Lovforslaget målbærer en tendensiøs uklarhet som senker terskelen for statens inngripen i familielivet. Det begrenser foreldres og oppdrageres rett til å påvirke barn i retning av å løse en opplevd identitetskonflikt ved tålmodig utvikling og modning av selvforståelse. Foreldres råderett i familien er definert og klokt begrenset i eksisterende lovgivning. Vi ser ikke behov for en særlov på dette området.
4. Lovforslaget gir ikke — det gjelder flere felt — tilstrekkelig rom for menneskets frihet. Ethvert menneske har en naturgitt rett (og, fra et kristent synspunkt, en gudgitt rett) til å anerkjennes som et fritt og ansvarlig vesen. Retten til å modnes og opplyses i sin frihet er uadskillelig fra menneskeverdet, særlig i moral- og religionsspørsmål. Vi vil fremheve at denne retten må anerkjennes og beskyttes av staten, med de begrensninger som settes av det felles gode og den offentlige orden.
Vår høringsuttalelse er basert på et kristent menneskesyn. Vi observerer at biologisk kjønn er, for det overveldende flertall mennesker, et sikkert fundament for identitetsdannelse, men at noen opplever en smertefull identitetskonflikt. Dem skal samfunnet omslutte med åpenhet og respekt.
Les biskopenes høringssvar i sin helhet på regjeringen.no.
HonestThinking kommenterer: Dette høringssvaret holder svært høy kvalitet; det beste jeg hittil har lest. Kan varmt anbefales.
Eneste lovlige virkelighetsoppfatning?
17.10.2021. Konsekvensene av et konverteringsforbud kan bli at terapeuter, foreldre og andre personer blir straffet for å hjelpe barn og unge til å elske seg selv, slik de er. Det er barnevernspedagog Lena Kaasa Tillerli som på denne måten innleder sin kronikk Skal ideen om et flytende kjønn bli den eneste lovlige sannheten? (lenke i original):
Jeg sitter i klasserommet på høyskolen. Temaet er kjønn. De surrealistiske ordene treffer meg som et lyn fra klar himmel: «Du er ikke jente, du gjør jente. Kjønn er sosialt konstruert. Kjønn er flytende».
Dette var i 2007. Siden den gang har dette i mange miljø blitt godtatt som sannhet, til tross for at det taler biologien og vitenskapen midt i mot.
Et «flytende» kjønn
Lov om forbud mot konverteringsterapi, med høringsfrist 15. oktober, seiler i stor grad under et falskt populærpolitisk kampflagg. Dens påståtte sannheter blir kjørt igjennom uten utredning eller offentlig debatt, under et skinn av et hellig korstog mot konservative kristne og konverteringsterapi.
Med det menes «homoterapi», og den delen som handler om kjønn er den store, tause elefanten i rommet. Dette straffeforbudet skal nemlig ikke bare gjelde å veilede noen i forhold til deres legning, men også i forhold til deres kjønn.
Etter denne loven vil kjønnsidentitetsideologien bli allmenn konsensus i Norge. I skolebøkene, offentlige instanser som skal veilede unge i forhold til kjønn og seksualitet og i den offentlige diskursen er dette blitt hegemoniet vi alle skal enes om.
Idéen innebærer en forståelse av kjønn som noe som er løsrevet fra kropp og som flyter. At det finnes et sjelekjønn som er sannere og løsrevet fra det biologiske. «Kjønnskreative» barn blir oppfordret til å «gjøre kjønn» og å finne seg selv i et mylder av kjønn som ikke finnes i virkeligheten.
[...]
Et hat mot kvinnekategorien
Kristin Fridtun skrev i 2018 i spalten «Kjønnsliv» i Morgenbladet, noe som gjorde inntrykk på meg:
«Eg er ei kvinne som prøver å skeiva til kvinnekjønnet mest mogleg. Eg vil by fram eit alternativ, hòla ut kvinnekategorien innanfrå, til gagn for jentene og kvinnene som kjem etter meg».
Det ser ut til at hun ikke er fornøyd med selv å skulle bryte alle normene i samfunnet når det gjelder kjønn. Under overflaten oppfatter jeg at det dirrer et hat mot kvinnekategorien og tryggheten biologien har lagt grunnlag for i mennesket.
Jeg håper at vi våkner opp og går igjennom de praktiske implikasjonene et konverteringsterapi-forbud kan få. Før vi sitter midt oppe i en uvitenskapelig og nådeløs kjønnsideologi i praksis, uten ytrings-, tanke- og religionsfrihet til å gjøre noe med det.
Les kronikken i sin helhet i Nettavisen.
Se også:
Lederartikkel av Vebjørn Selbekk i Dagen
17.10.2021. Forslaget til konverteringsforbud som regjeringen Solberg har utarbeidet, er dårlig. Men etter regjeringsskiftet kan det bli enda verre. Det er Vebjørn Selbekk som på denne måten innleder sin lederartikkel Når staten krever adgang til sjelesorgrommet:
Fredag [gikk] høringsfristen ut for det nye forslaget til forbud mot såkalt konverteringsterapi som den nå avgåtte regjeringen har sendt ut på høring. Og sjelden har ordet «såkalt» vært mer på sin plass. For hva er det egentlig myndighetene ønsker å forby?
I høringsnotatet som er sendt ut fra Kulturdepartementet beskrives konverteringsterapi som «behandlingslignende handlinger som har som formål å få en annen til å endre eller fornekte [ev. undertrykke] sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet».
Hvis man blindt skal følge ordlyden i den definisjonen, så går man her inn for et forbud mot noe som ikke finnes. Det eksisterer ingen miljøer i Norge som tilbyr behandling for å endre legning, seksuell orientering eller kjønnsuttrykk.
Departementet skriver selv i høringsnotatet at «det finnes lite forskningsbasert kunnskap om omfanget av konverteringsterapi i Norge». Det er et kraftig understatement. For myndighetene vet tilsynelatende ingen ting om hvor utbredt det egentlig er, det de nå vil forby.
[...]
Vil forbønn bli direkte omfattet av forbudet mot «behandlingslignende handlinger»? Det er et interessant spørsmål som departementet selv drøfter i høringsnotatet. De nevner først at bønn i utgangspunktet er kommunikasjon med høyere makter og som sådan ikke omfattet av lovforbudet. Men, skriver departementet, «det kan imidlertid ikke utelukkes at helheten i en situasjon gjør at bønnen får en form som må betraktes som konverteringsterapi».
Det kan særlig gjelde tilfeller der «bønnen skjer i påhør av og rettet mot en lhbt-person på en så inngripende måte at bønnen får et behandlingslignende preg». Hvis sjelesørgeren ber slik, kan bønnen «være skadelig for personens psykiske helse», ifølge departementet. Og da kan handlingen være i strid med loven.
Med andre ord, i slike tilfeller kan bønn medføre straffeansvar. Nærmere bestemt bøter eller ett års fengsel, som er strafferammen departementet foreslår for overtredelser av det nye planlagte forbudet mot konverteringsterapi.
Høringsnotatet holder også på samme måten døren på gløtt for mulig straffeansvar i sjelesorgsamtaler. Departementet understreker først at sjelesørgeren har lov å gi uttrykk for sin religiøse overbevisning. Også her er det imidlertid et stort «men».
For dersom samtalen «dreier fra å være samtaler eller veiledning der personen gir uttrykk for sin religiøse overbevisning og sine standpunkter og over til en form der vedkommende går aktivt inn overfor den enkelte med det formål at denne skal endre eller fornekte sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet, vil samtalen eller veiledningen kunne være behandlingslignende». Eller for å si det mye mer ubyråkratisk: Da vil sjelesorgen kunne være straffbar.
Vi kan ikke se det på annen måte enn at dette lovforslaget innebærer et alvorlig inngrep i religionsfriheten generelt og kristnes mulighet til å formidle sitt syn på samlivsetikk spesielt. Og de dårlige nyhetene er den versjonen av forslaget som nå foreligger, kom fra en borgerlig regjering der også KrF satt. Nå er det andre partier som har overtatt regjeringskontorene og et nytt flertall på Stortinget
Et dårlig forslag risikerer å bli enda verre.
Les lederartikkelen i sin helhet i Dagen.
Høringsuttalelse fra Den nordisk-katolske kirke
17.10.20212. Den nordisk-katolske kirke er er en katolsk kirke som bygger sin virksomhet på den udelte kirkes tro. I denne sammenheng er det aktuelt å nevne at ekteskapsinngåelse skjer mellom én mann og én kvinne med tanke på et et livslangt samliv, og at all undervisning og veiledning overfor barn og unge har den biologiske kjønnspolariteten mellom mann og kvinne som bunnplanke. I kirkens verdigrunnlag ligger også at alle mennesker er født frie og med samme verdi og verdighet, og at ingen derfor skal tvinges til å tro eller handle mot sin egen samvittighet. Med dette utgangspunktet er vårt høringsnotat naturlig nok knyttet til spørsmål om religionsfriheten, foreldreansvaret og enkeltmenneskets frihet i forhold til enhver type tvang. Derfor er vi opptatt av tydelighet, både når det gjelder underliggende ideologiske føringer, definisjoner av ord og begreper i lovforslaget og i avveininger mellom ulike sider ved menneskerettighetene. Det er Den nordisk-katolske kirke som på denne måten innleder sin høringsuttalelse om regjeringens forslag til ny lov om konverteringsterapi.
Inntar skoleverket
14.10.2021. Radikal kjønnsteori inntar i disse dagene det norske skoleverket. Den viktigste årsaken er de nye lærebøkene som blir tatt i bruk i forbindelse med den nye skolereformen kalt Kunnskapsløftet, som gjelder for grunnskolen og videregående opplæring. I den forbindelse er alle læreplanene for fagene i grunnskolen og videregående opplæring blitt fornyet. Lærebøkene begynner å komme fra forlagene nå i 2021. Hva lærer disse om samliv og seksualitet? Det er teolog og forfatter Eivind Gjerde som på denne måten innleder sitt innlegg Radikal kjønnsteori i skolebøkene:
Vi begrenser oss til læreverket «Arena» som er Aschehoug Undervisning sitt læreverk i samfunnsfag for Grunnskolen. Boka for 5. klasse har et siste kapitel som er sterkt preget av radikal og nedbrytende kjønnsteori, som her skal pådyttes små barn på 10–11 år!
Vi leser: «Alle i Norge har rett til å endre sitt juridiske kjønn, dersom de søker om det» (s. 216). Læreboka gjør barna usikre på sin identitet som gutt og jente. Ulikheter i gutter og jenters hjerne kan ikke hjelpe oss, blir det påstått.
«Dessuten kan verken kjønnsorganer eller oppdragelse gi svaret på hvordan man opplever sin egen identitet. Det viktigste er uansett at alle får like rettigheter og muligheter (s. 223).
Boka gir oppgaver med sikte på å få barna til å teste ut sin egen kjønnsidentitet. Blant påstandene barna skal ta stilling til er: «Jeg ville bli lei meg hvis noen tok feil av kjønnet mitt. Jeg ville syns det var gøy å late som om jeg hadde et annet kjønn en hel dag. Jeg ville syns det var fint om ingen brydde seg om hvilket kjønn jeg har.»
På den følgende side (237) innføres begrepene cis-, trans- eller ikke-binær:
«Kjønnsidentitet er din egen opplevelse av å være jente, gutt eller noe annet. Hvis du identifiserer deg med det juridiske kjønnet du fikk da du ble født, er du en cisperson. Hvis du identifiserer deg meg et annet kjønn enn det du fikk da du ble født, så er du en transperson. Noen av oss er gutter, noen av oss er jenter, og noen av oss er verken gutt eller jente. Å ikke føle seg som gutt eller jente kalles å være binær. Hvordan kroppen ser ut, og hvilke kjønn man er, trenger ikke alltid å henge sammen. Vi har rett til å uttrykke kjønnsidentiteten vår slik vi selv ønsker.»
Disse begrepene som tilhører den radikale kjønnsideologien, blir nå indoktrinert i sårbare barn som ikke har mulighet til å komme med motforestillinger.
Boka introduserer pronomenet «hen» som alternativ til «hun» og «han», og understreker at alle må få bestemme hvilket pronomen som skal brukes om dem (239).
Læreboka presenterer så en transmann, ei normal kvinne (cis) og en ikke-binær person.
Transmannen Lucas, som var født jente, får to sider til å presentere sin historie. «Lucas» forteller at det var nødvendig å få litt medisinsk hjelp ved å få tilført det mannlige kjønnshormonet testosteron som kvinner ikke produserer (jo, kvinner produserer testosteron, men betydelig mindre enn menn; HT-red. anm.).
Lucas avslutter med å si: «Jeg var mann også før jeg fikk testosteron, det er nemlig ikke hvordan vi ser ut som bestemmer hvilket kjønn vi er» (239).
En side brukes på den normale «cis»-personen Marthes historie. Å bruke den fremmedgjørende betegnelsen «cis» på det som i alle år har vært regnes som det normale, er ledd i den «nytalen» som skal bane vei for den nye kjønnsideologien.
På to sider presenterer så August seg som «ikke-binær». En ikke-binær person «føler» seg verken som gutt eller jente, mann eller kvinne.
August sier til 5. klassingene: «Etter en stund skjønte jeg at det var helt normalt å ikke føle seg som jente eller gutt.»
August er talsmann for den radikale kjønnsideologien når han i boka uttaler: «Jeg pleier å forklare at man aldri kan se på noen hvilken kjønnsidentitet man har, og at kjønnsidentiteten er inne i oss. Det har ingenting med hvordan du ser ut, høres ut eller kler deg. Jeg sier også fra om det finnes flere kjønn enn to, og at man kan være noe annet enn gutt og jente, og at man kan være en blanding.»
Disse uhyrlige løgnene og den destruktive ideologien som ligger bak dem blir nå indoktrinert i barn i den offentlige skolen.
[...]
På de følgende sidene lærer våre 14–15-åringer om retten til å elske hvem de vil, de oppmuntres til å søke på kilder som sexogsamfunn.no, skeivungdom.no og fri.no. Det stilles spørsmål til de unge som dette: «Vet du helt sikkert hva som er din seksuelle identitet, eller lurer du litt?» (s. 37).
[...]
Foreningen «Fri, foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold» fremmer en kristendomsfiendtlig og familieoppløsende ideologi som nå skal prege lærebøkene i skolen. Det skjer med støtte fra politikere
Det er ikke vanskelig å forstå at dette vil føre til personlige tragedier, kjønns- og identitetsforvirring, psykiske lidelser i stort antall, skilsmisser, hat og motsetninger i hjemmene og hat mot alle som ikke deler deres ideologi.
[...]
Fornuftige og normale mennesker som har omsorg for barna sine, bør nå tre fram i protest mot den menneskefiendtlige og irrasjonelle ideologien som radikal kjønnsteori representerer.
Les innlegget i sin helhet i Dagen.
Og ulike typer herlighetsteologi
10.10.2021 (oppdatert 14.10.2021). Dagen hadde mandag 27. september et interessant intervju med Helge Simonnes i forbindelse med lanseringen av hans nye bok om trumpismen, som har fått en framtredende rolle i deler av amerikansk kirkeliv. Dette er innledningen på mitt Dagen-innlegg Trump og ulike typer herlighetsteologi:
Trump framstår nokså konsekvent på en lite kristelig måte. Han er breial, hovmodig og arrogant, samt spydig og nedlatende. Slik sett er det lett å være enig med Simonnes i at trumpismens inntog i amerikanske kirkeliv gir grunn til bekymring.
Jeg antar ellers at Simonnes har rett i at det særlig er visse karismatiske og/eller fundamentalistiske miljøer som omfavner Trump.
Om vi maler med bred pensel, kan vi kalle dem tilhengere av herlighetsteologi; en trosretning som gjerne kombinerer turbokapitalisme med uholdbar bruk av skriftsteder om lykke, helse, rikdom, velsignelse og framgang.
Det jeg savner fra Simonnes (slik han gjengis i Dagen 27/9, samt i Vårt Land tre dager tidligere), er et ærlig forsøk på å forstå hva som har drevet så mange amerikanske kristne i armene på Trump.
En som kan hjelpe oss til en bedre forståelse av hva som er bakgrunnen for at så mange amerikanere er i ferd med å få «panikk», er den verdenskjente teologen og forfatteren Alister McGrath, som interessant nok er portrettintervjuet av Vårt Land 24/9.
Jeg har bare lest én av McGraths mange bøker, nemlig «The Great Mystery». Den er til gjengjeld en av de beste bøkene i grenseland mellom teologi, filosofi og naturvitenskap jeg har lest på lenge.
McGrath advarer mot alle former for fundamentalisme; religiøs, vitenskapelig, ideologisk eller hva det måtte være.
Og nettopp derfor er boka svært relevant når det gjelder disse problemstillingene som er i ferd med å rive ikke bare menigheter og trossamfunn, men også nasjoner, i stykker. Jeg anbefaler spesielt delkapitlet med den selvforklarende tittelen «Why We Need to Take Alternative Perspectives Seriously» (på norsk: Hvorfor vi må ta alternative perspektiver alvorlig, red. anm.) (side 73–76).
En annen relevant bok, er den rykende ferske «The Bible and Immigration» (på norsk: Bibelen og immigrasjon, red. anm.), av Markus Zehnder. Forfatteren vil være kjent av en del i Norge, fordi han i en periode var professor ved Ansgar Teologiske Seminar (han er nå ved Biola University i USA).
Zehnder advarer mot det jeg betrakter som en omvendt form for herlighetsteologi, der det via overfladisk tolkning og selektiv lesning av bibelvers (f.eks. Matt 25,35) argumenteres for en holdning til migrasjon og integrasjon som i det lange løp ikke vil kunne være bærekraftig.
For en drøftelse på norsk, tillater jeg meg å henvise til mitt eget innlegg «Den nye herlighetsteologien», som dessverre fortsatt er minst like aktuell som da den ble skrevet, en drøy uke før 22. juli 2011.
Det er for øvrig bare å se til Sverige for å få et eksempel på et land der lovløsheten stadig mer tar overhånd; et land som kunne ha vært reddet fra sin vanskjebne om politikere og religiøse ledere hadde lagt av seg sitt hovmod og sin utopisme, og i større grad hadde vært villige til å lytte til fornuftige og modererende stemmer som McGrath og Zehnder.
Publisert i Dagen 04.10.2021.
Ikke irrelevant når vi snakker om 22. juli
10.10.2021. Ekstremismeforskningen har dessverre gjort oss blinde for venstresidens medansvar. Slik innleder lektor og skribent Sven Røgeberg sin kronikk Skal vi forstå hele historien bak 22. juli, må vi snakke om multikulturalismen (lenker i original):
22. juli bør etter mitt syn forstås i lys av en større historisk kontekst, som handler om de moderne folkevandringene til Europa i kjølvannet av avkoloniseringen etter krigen. Store og raske demografiske endringer, som følge av ikke-vestlig innvandring, frembrakte to ideologier: På den høyreradikale siden en militant nasjonalisme, som munnet ut i konspirasjonsteorien om Eurabia. På venstresiden multikulturalismen, forstått som dyrkingen av det flerkulturelle samfunnet.
Nasjonalisme vs multikulturalisme
Mens den militante nasjonalismen var sterkt negativ til innvandring, med en uttrykt vilje til å bruke vold både mot innvandrere og tilhengere av økt innvandring, var multikulturalismen positivt innstilt.
Ekstremismeforskningen både ved C-REX og ved HL-senteret har konsentrert seg om den høyreekstreme ideologien, som radikaliserte Breivik som ung voksen. Denne ideologiske påvirkningen beskriver terroristen selv i sitt manifest. Derimot har forskningen i liten grad interessert seg for om ikke den liberale innvandringspolitikken, som multikulturalismen forsvarte, påvirket Breiviks ungdomstid på en måte som er relevant for å forstå hatet bak terroren 22. juli.
Kan én grunn til denne forsømmelsen være at de fleste forskere på høyreekstremisme i så stor grad deler verdisynet i multikulturalismen at det virker utenkelig å undersøke om en innvandringspolitikk basert på gode intensjoner hadde negative konsekvenser?
Multikulturalisme light
Multikulturalismen er ideen om at alle kulturer skal behandles likt, og at majoritetskulturen har et spesielt ansvar for å skape gode vekstvilkår for minoritetskulturene. Siden det antas at ulike kulturer deler de samme grunnleggende verdiene, vil sameksistensen av flere kulturer gjøre et land mer mangfoldig, rikt og spennende, uten å undergrave tilliten og samholdet i samfunnet.
Multikulturalismen kommer i to varianter, en lightversjon og en hardcore. Den første legger til grunn at det ikke eksisterer dype forskjeller mellom førmoderne og moderne kulturer, mellom klan- og ærekulturer og individualistiske kulturer.
Multikulturalisme light ser bort fra Vestens mer enn tusenårige «Sonderweg», som befridde individene fra klankulturens klamme grep. Opplysningsfilosofien og menneskerettighetene var ikke intellektuelle lynnedslag, men endestasjonen for en prosess som frembrakte en særegen mentalitet med vekt på personlig frihet og uavhengighet. Røttene til denne utviklingen går helt tilbake til den katolske kirkens familie- og ekteskapsprogram i middelalderen, som blant annet forbød ekteskap «mellom nære og fjerne slektninger».
Multikulturalisme light neglisjerer denne historiske arven og antar at psykologiske forskjeller mellom kulturer ikke er dype, men grunne, slik at mentaliteten til innvandrere fra klan- og æreskulturer raskt vil tilpasse seg institusjonene i det nye landet. En slik tilpasning vil i alle fall skje med deres barn og barnebarn, antas det. Det at norskfødte med innvandrerforeldre fra Pakistan og Tyrkia i enda større grad enn sine foreldre gifter seg endogamt, er derimot en indikasjon på at den kulturelt evolverte psykologien ikke forsvinner med det første.
Multikulturalisme hardcore
I tillegg til multikulturalisme light finnes det også en hardcore multikulturalisme på den antirasistiske venstresiden. I motsetning til lightvarianten betones her nettopp de grunnleggende forskjellene mellom vestlige og ikke-vestlige kulturer innenfor det som kalles postkolonial teori. Forskjellene forståes som utrykk for et maktforhold mellom overgripere og ofre, et maktforhold som springer ut av den historiske undertrykkelsen hvite menn gjorde seg skyldige i gjennom kolonialisme og rasisme.
De skjeve maktforholdene reproduseres i dag gjennom språket, i måten vi snakker om innvandring og innvandrere på, i fordommer og stereotypier, som fører til diskriminering og systematisk rasisme. I sin nye bok kaller den svenske sosiologiprofessoren, Göran Adamson, denne hardcore multikulturalisme for masochistisk nasjonalisme. (Adamson, 2021)
Dette er en holdning som kombinerer kritikk, til tider åpenlyst hat og forakt, overfor den egne nasjonale kulturen - i særlig grad hvis denne kan betraktes som en representant for vestlig kolonialisme - med romantisk dyrking av det fremmede og eksotiske.
Ifølge hardcore multikulturalismen rommer den vestlige sivilisasjonen destruktive krefter i sin kollektive ubevissthet. Derfor må vi hele tiden være på vakt for ikke å vekke monstrene til live, hvis vi vil unngå nye groteske overgrep og folkemord. Ideologien støtter seg på et historiesyn, der den rasismen Vesten praktiserte i koloniene blir betraktet som en generalprøve på fascismen og antisemittismen i mellomkrigstida, som resulterte i Holocaust.
Den antirasistiske og antifascistiske beredskapen er derfor i konstant rød alarmsone. Vi må være på vakt mot det minste tegn på diskriminering. Hele tiden vokte oss for hvilke ord vi bruker. Passe på å inkludere alle. Passe på ikke å bidra til at det fester seg et mentalt skille mellom oss og dem.
De varme følelsene av ubetinget sympati og anerkjennelse, som ikke kan gis til kjenne overfor den egne nasjonen, kan derimot overføres til andre nasjoner og kulturer, som antas ikke å ha det samme destruktive og voldelige potensialet. Selvkritikken og selvforakten går derfor hånd i hånd med en romantisk dyrking av det fremmede.
Svermeriet for det eksotiske har samtidig karakter av en botsøvelse. Det springer ut av en overbevisning om at den egne nasjonen er tynget av en moralsk skyld, som vi må gjøre opp for ved gode gjerninger. I hardcore multikulturalismen er det å gi innvandrere rett til statsborgerskap, kanskje den ultimate gode handlingen.
[...]
Konklusjon:
Som en konsekvens av en liberal innvandringspolitikk oppstod det i hovedstaden på 1990-tallet et flerkulturelt ungdomsmiljø. Rivaliseringen mellom minoritets - og majoritetsgutter hadde karakter av et sosialt eksperiment med tenåringshjerner, som fikk ekstreme utslag få hadde regnet med.
Det flerkulturelle ungdomsmiljøet i Oslo på 90-tallet er etter mitt syn en mer grunnleggende årsak til terroren 22. juli enn islamhat og høyreekstremisme. Den høyreradikale ideologien kan riktignok betraktes som den terrormobiliserende og dermed utløsende årsaken. For både Breivik og ekstremismeforskningen har imidlertid skinnet fra ideologien skygget for en psykologisk mørk materie av sjalusi og sine, skapt av kulturmøter multikulturalismen hyllet.
Ovenstående er bare et lite utdrag. Les kronikken i sin helhet i Nettavisen.
Se også min Aftenposten-kronikk fra oktober 2011:
- Lærdom av terroren. Jeg forstår det slik at Behring Breivik har lagt det norske samfunnet for hat blant annet fordi han opplever hele vårt politiske system som falskt. Dette gir ham ingen rett til å sprenge bomber eller drepe noen. Men så lenge vi nekter å ta inn over oss at Behring Breivik, til tross for sin voldsforherligende ideologi og utopiske visjoner, har et visst poeng på akkurat dette punktet, avskjærer vi oss fra en av de viktigste lærdommer som kan trekkes i etterkant av sommerens katastrofe.
Det er ikke helt uten grunn at konspirasjonsteorier oppstår
03.10.2021. Konspirasjonsteorier henter næring fra historiske brudd og dramatiske forandringer, som må løftes fram og analyseres. Det er lektor og skribent Sven Røgeberg som på denne måten innleder sin kronikk i Nettavisen Vi må tørre å se på alle sider av en sak, hvis ikke får konspirasjonsteorier vann på mølla.
En mislykket ateist
28.09.2021 (oppdatert 29.09.2021). Alister McGrath var ateist. No er han ein av verdas mest briljante teologar. Dette er ingressen på Vårt Land-journalist Alf Kjetil Walgermos portrettintervju i avisen fredag 24. september, Ein fallen ateist (bak betalingsmur):
Alister McGrath hugsar ikkje sjølv kor mange bøker han har gitt ut. Fleire av dei er for lengst blitt standardverk for teologistudentar rundt om i verda, slik som Christian Theology: An Introduction og Science & Religion. Den britiske biologen og teologen har hatt ei rekke prominente posisjonar på ulike eliteuniversitet i Storbritannia, som Oxford, Cambridge og King's College i London. Den anglikanske kyrkja ville gjerne hatt han som biskop.
Det er med andre ord ein stor fisk Vårt Land har fått på kroken – ein av verdas mest briljante teologar, ifølgje ei uoffisiell kåring.
Aller best kjent er McGrath moglegvis for polemikken mot nyateisten Richard Dawkins i etterkant av boka Gud – en vrangforestilling (The God Delusion) i 2006. McGraths motbok The Dawkins Delusion?, som han skreiv saman med psykologkona Joanna Collicutt, blei ein internasjonal bestseljar. Tidlegare hadde han gitt ut boka Dawkins' God, ei akademisk utgreiing av synet hans på vitskap og religion.
[...]
– I memoarboka di skriv du også om tvil. Kan tvil vere ein ressurs for ein kristen?
– Det vil eg seie. Rett nok er det ikkje berre kristne som tvilar, det gjer også ateistar. Mitt poeng er likevel at vi må leve med at vi ikkje kan bevise dei aller største spørsmåla i livet vårt. Kva er meininga med livet? Kva er godt? Kva er det vonde? Vi kan ikkje gi sikre bevis, men vi kan finne fram til svar som vi trur er rette – og arbeide med dei.
McGrath formulerer det slik: «å leve med usikkerheit mens vi reiser i håp».
– Det er ein fin måte å seie det på!
– Det er det. Og det er realistisk.
Les intervjuet i sin helhet i Vårt Land (bak betalingsmur).
Se også det ferske oppslaget om McGrath på den engelske HT-forsiden, basert på hans bok The Great Mystery: Science, God and the Human Quest for Meaning.
De identitetspolitiske krigerne har fått blod på tann
28.09.2021. Den klassiske musikken har blitt et nøkkelmål for identitetspolitiske krigere. De som vil avkolonisere klassisk musikk har ingen ambisjoner for fremtiden. De vil bare diskreditere vestlig kulturarv, skriver sosiologiprofessor Frank Furedi i sin Subjekt-artikkel Avkolonisering?.
Hvem er det som heller bensin på bålet?
25.09.2021. «Hvorfor skal hederlige aktører på sentrum-venstresiden klistres til Trump eller FrPs ytterfløy?», spør Kjetil Rolness i sin artikkel Mørkeblåbeising fra kommentarplass:
Distriktsopprøret avgjorde valget. I alle fall mer enn klimabrølet. Og det snakkes høyere på rødgrønn side om nasjonal styring. Dette har falt aviskommentatorer med urban og kosmopolitisk legning så tungt for brystet, at de må ta fram det aller tyngste retoriske skytset.
Nå skal alle som uttrykker skepsis til EU/EØS eller advarer mot «ytterliggående politiske strømninger i Oslo» stemples som farlige og mørkeblå. Av kommentatorer som kaller seg ting som «byvandrer i Paris».
[...]
Å delegitimere motparten
Og hvor kommer det fra, dette behovet for å trekke de voldsomste paralleller – til ideologiske posisjoner «alle» tar avstand fra? Hvorfor sitter det så løst å klistre hederlige aktører på politikkens sentrum-venstreside til en «mørkeblå reaksjon» på andre siden av Atlanteren? Eller til lignende høyre-autoritære krefter i Europa?
Skjalg Fjellheim skrev i Nordlys at «det virkelige Norge går under radaren når man ser Norge over en en flaske økologisk vin fra Oslos indre bydeler». Da kommenterer Sjøli på Facebook: «Ikke snakk om «det virkelige Norge». Det er Orban og Farages språk. Dypt polariserende.»
Dette er temmelig søkt «skyld-ved-forbindelse». Et grep man tyr til når man føler seg på defensiven. Og mangler saklige poenger. Det er verken argumentasjon eller analyse. Det er bare et slapt og ufint forsøk på å delegitimere en motpart, farliggjøre de som tenker annerledes enn en selv om viktige nasjonale spørsmål. Akkurat det polariserende språket man advarer mot.
Hva med heller å innse at den politiske splittelsen mellom by og land, mellom hovedstad og andre steder i Norge, er reell og økende? 40 prosent av velgerne i Oslo stemte Rødt, MDG, SV eller Venstre ved stortingsvalget. Mot 20 prosent i landet som helhet. Noe som kanskje tilsier kun 15 prosent i resten av landet. Oslo begynner å ligne en øy i det norske verdilandskapet.
Valganalyser viser også at aksen Innlandet – Trøndelag – Nord-Norge dannet grunnlaget for valgresultatet til Ap og Sp. Disse to partiene har nå flere stortingsrepresentanter fra små valgkretser som Hedemark og Nordland enn fra Oslo.
Så kanskje burde Oslo-hyllende og euro-orienterte kommentatorer faktisk lytte mer til den «nordlandske tuba» når han snakker med innestemme. Allerede i fjor skrev Fjellheim: «Jeg savner mer nysgjerrighet. Hva er bakgrunnen for de store velgervandringene vi ser? Hva er det som gjør at by og land skyves enda lengre fra hverandre?»
Det burde være pressens oppgave å undersøke dette spørsmålet. Ikke bruke egne sympatier og antipatier til å øke kløften.
Les artikkelen i sin helhet (med lenker) på M24.
Skal nå brukes til å angripe norsk lærerutdanning
24.09.2021. Håpløs pengebruk er bare ett av problemene i denne saken. Det er Are Søberg, alias Sløseriombudsmannen, som på denne måten innleder sin artikkel Hamars statsstøttede anti-antirasister. Han fortsetter slik:
På Hamar har en gruppe ved Høgskolen i Innlandet nylig fått 12 millioner skattekroner til å forske på rasisme i lærerutdanningen. Konklusjonen kommer til å bli at norsk lærerutdanning er gjennomsyret av rasisme, akkurat som norsk idrett.
Teorien de baserer arbeidet sitt på forutsetter nemlig at det skal være slik.
Forhåndsdømming
Nå reagerer du kanskje på forhåndsdømmingen i innledningen. Hvorfor kritisere en studie som nettopp er blitt tildelt skattepenger, og som ikke har begynt? Om pensum i norsk lærerutdanning er rasistisk, eller lærerutdanningen oppfordrer lærere til å forskjellsbehandle elever basert på hudfarge og etnisitet, da bør vel noen rydde opp?
Grunnen til at vi allerede nå vet at studiet kommer til å peke på systematisk rasisme i lærerutdanningen er at verktøyet som prosjektgruppen bruker, «kritisk raseteori», forutsetter at samfunnet gjennomsyres av systematisk rasisme og at ting må endres drastisk.
At du da senere konkluderer med at samfunnet er systematisk rasistisk, er uunngåelig. Uten at det nødvendigvis sier noen ting om hvordan verden er.
[...]
Det blir interessant å se hvordan disse prinsippene om noen år skal overføres til pensumet i lærerutdanningen. Skal lærerutdanningen anbefale skoleverket å dele elever opp i grupper basert på hudfarge, som er spirende trend i deler av USA?
Sånt vil forhåpentligvis aldri gjennomføres i Norge, men det er likevel naivt å tro at en gruppe med samkjørte professorer ikke vil få noe gjennomslag for ideene sine. Når Massao i sin doktorgradsavhandling konkluderer med at «norsk idrett er et raseideologisk terreng dominert av maskulinitet og hvithet», uten å backe det opp med noen observasjoner, er det klart at norsk skoleverk vil få den samme dommen.
Håpløs pengebruk er ikke det verste
Det nye forskningsprosjektet til Massao & co koster 12 millioner skattekroner, og hver av doktorgradene rundt dette temaet koster typisk rundt tre til fem millioner skattekroner. Håpløs pengebruk, etter min mening, selv om det ikke nødvendigvis er det største problemet i denne saken.
Skal politikerne kaste norske lærere under bussen og innføre obligatorisk opplæring i kritisk raseteori på norske lærerskoler, eller skal de stå opp mot aktivister som er overivrige etter å fyre oppunder etniske konflikter i det som heldigvis er blant verdens minst rasistiske land?
Les artikkelen i sin helhet i Nettavisen.
Prisca Bruno Massao, med resten av forskergruppen CERiTE, svarer på kritikken: Det er på høy tid å forske på rase og rasisme i lærerutdanningene, Søberg.
Har erstatta biologisk forståing av kjønn
22.09.2021. ein slik ideologi kan ikkje sameinast med kvinners rettar. Det er PhD Marianne Brattgjerd og professor Anne Kalvig, som skriver dette i sin artikkel Kjønnsidentitetsideologien har erstatta biologisk forståing av kjønn. Litt senere fortsetter de (lenke i original):
Me som skriv, har over tid og på ulike vis ytra oss kritisk til kjønnsidentitetsideologi. Fagområda våre er kultur, religion, profesjonspraksis, språk og litteratur, me har forska på kjønn og me har vore og er kvinnepolitisk engasjerte. Som akademikarar og kvinner er me sterkt kritiske til innføring av kjønnsidentitetsideologi som ny røyndomsforståing. Endringane er paradigmatiske, men kjem verken som krav frå vitskapssamfunnet, politisk grasrot eller sivilsamfunnet. Dei kjem frå identitetsideologiske lobbyorganisasjonar som har hatt tett og effektivt samarbeid med juristar og utvalde ungdomspolitikarar (les Yogyakarta-erklæringa og Iglyo-rapporten).
Desse lobbyorganisasjonane har vore sigerrike i Norge. I 2016 fekk me Lov om endring av juridisk kjønn som seier at alle kan velja juridisk kjønn med eit tastetrykk. Lova er verdas mest radikale, ikkje i noko anna land kan barn frå fylte seks år «endra kjønn» utan å ha gjennomgått medisinsk utgreiing, og med samtykke frå bare ein forelder (til samanlikning må begge foreldre samtykka til koronavaksine). Lova har blitt brekkstong for ei mengd andre lovendringar, der fellestrekket er at biologisk kjønn blir fasa ut i lovverk, forvaltning og offentleg samtale, og blir erstatta med «kjønnsidentitet». Resultatet er at kvinner forsvinn som rettssubjekt, og med det alle ordningane som er oppretta med likestillingsføremål.
[...]
I 2019, etter press frå foreninga Fri, innlemma kunnskapsminister Jan Tore Sanner i siste sekund «kjønnsidentitet» i ny læreplan for grunnskolen (Kunnskapsløftet 2020). Nå lærer barn på skolen at kjønn er ei kjensle og ikkje biologisk realitet, og at jenter kan ha penis. Dette er for å tilpassa lærebøkene til Lov om endring av juridisk kjønn, men me trur ikkje det er konsensus hos det norske folket om at dette er uproblematisk.
[...]
Så lenge kollegaer bare sender private støttemeldingar til dei av oss som ytrar oss, er resultatet at kjønnsidentitetsideologien får fortsetta å endra skole, lovverk og forvaltning utan forankring i demokrati og faglege diskusjonar.
[...]
Me møter gjerne ekspertgruppa [som tar for seg akademikarars ytringsfridom] til samtale om korleis ein kan ivareta ytringsfridomen til akademikarar som vil bidra til fagleg og politisk meiningsmangfald om kjønn, vitskap og røyndom. Dersom me ønsker å avverga ein situasjon der me bare tåler ei «kuratert verd», slik Alex Iversen skriv i Subjekt 19. september, hastar det med å sikra akademisk og generell ytringsfridom.
Les artikkelen i sin helhet i Subjekt.
Vil stanse ny kraftkabel
22.09.2021. Partiet Rødt vil utsette åpningen av ny kraftkabel til Storbritannia – på ubestemt tid. Grunnen er at partiet mener norske strømpriser allerede er for høye. Frp på sin side har en litt annen oppskrift som svar på samme utfordring. Det er NRK.no som melder dette: Rødt vil stanse ny kraftkabel.
En bekymringsfull utvikling
20.09.2021. Denne helgen har det vært opp til åtte ran eller ransforsøk i Oslo, flere av dem i tilknytning til vestlige T-baner, sier politiet. Les mer om saken på NRK.no.
HonestThinking kommenterer: Her har myndighetene sviktet en av sine viktigste oppgaver, nemlig å sørge for trygghet i samfunnet. Det er slik det gjerne går når man styrer landet uten å ta hensyn til menneskenaturen. Hvor fører denne utviklingen oss hen? Mot svenske tilstander.
En utilsiktet bivirkning av ekstremfeminismen?
17.09.2021. Det går eit spøkelse gjennom Vesten – ein liksom-religiøs overtyding om at det er mogeleg å bli fødd i feil kropp, at det finst fleire kjønn enn mann og kvinne og at det faktisk er mogeleg å skifte kjønn. Denne nye trua har øydeleggande konsekvensar i samfunnet. Det rammer barn, kvinner og lesbiske spesielt hardt. Det er trans-ideologien. Det er Aud Farstad som på denne måten innleder sin kronikk Vakn opp!. Litt senere fortsetter hun (min uthevelse):
Det er bra at toleransen mot minoritetar er stor. Diverre er han på dette området malplassert. Eg skal her ikkje gå inn på dei medisinske spørsmåla om trans-seksualitet. Eg er kvinne, feminist og historikar som har arbeidd med kvinnespørsmål mesteparten av livet. For meg er kampen for kvinners hardt tilkjempa rettar livsviktige. Det same er barns liv og helse.
[...]
Grimme konsekvensar
No kan menn som har alle fysiske kjenneteikn på å vere menn, men påstår at dei føler seg som kvinner, konkurrere i idrett med kvinner, krevje å få vere i garderobar og dusjar og offentlege toalett og i krisesenter. Dei kan krevje tenester frå juridisk hjelp for kvinner, ble tekne inn i styrer som kvinner. Dei kan bli registrert som kvinner i draps-, overgreps- og valdtektsstatistikk og krevje å få sone i kvinnefengsel. Dette har alt hatt mange grimme konsekvensar i andre land med tilsvarande lovendringar. I Canada kravde til dømes Madilyn (Matthew) Harks å få sone i kvinnefengsel. Han sat inne for minst 200 seksuelle brotsverk mot minst 60 kvinner, nokre av dei jenter på berre fire og fem år. No sonar han i ein institusjon der det er ei mor og barn-avdeling. I Irland hadde ikkje ei einaste kvinne vore fengsla for sexbrotsverk mot ein vaksen. Men etter 2019, då ein fekk sjølvidentifisere seg, opplevde landet ein brå vekst i slike brotsverk. Det er opplagt at sjølvidentifisering vil forvirre forsking på mange ulike område, ikkje berre i kriminalitetsstatistikken.
Problemet med menn i kvinners private område, som toalett, garderobar og treningssenter til dømes, vert ofte bagatellisert og stempla som «transfobisk». Men poenget er ikkje at den enkelte trans-kvinne er farleg. Poenget er at ein må ha eit prinsipp. Ein kan ikkje skilje mellom farlege og ikkje farlege menn før dei går inn i garderoben. Skilde garderobar og andre slike område der ein er ekstra sårbar, er der for å beskytte jenter og kvinner.
Kvinne forsvinn frå språket
Eit anna viktig poeng er at med den nye ideologien vert ordet «kvinne» irrelevant, ja, til og med ubrukeleg. Når alle kan erklære seg som kvinner, kven er då kvinner? Denne forvirringa får mellom anna den konsekvensen at menn som identifiserer seg som kvinner kan vere lesbiske. Lesbiske kvinner vert dermed tvinga til å sjå på menn som seksualpartnarar. Dersom du synest dette er latterleg, så er det ikkje mindre ein realitet og ei grov underminering av lesbiske kvinners integritet og rettar. [...]
Mishandling av barn
Tusenvis av barn og unge i heile Vesten er no under behandling av di dei meiner dei er fødde i «feil» kropp. Dei får medikament for å stanse puberteten og dei går gjennom eksperimentell kirurgi. Kva for fenomen som gjer at så mange unge – særleg jenter – føler det slik, er ein diskusjon det ikkje er plass til her. Sikkert er det at berre den enorme auken i slike ynskjer, burde vere eit varsku. [...]
Ingen motstand?
Den nye ideologien er slukt med søkke og snøre hjå både organisasjonar og politiske parti. Det var Høgre som kom med lova om juridisk kjønn, men partia til venstre syng den same visa i sine partiprogram. Ingen av dei nemnar vern av kvinners rett til trygge rom. Raudt er det verste eksempelet med ein aggressiv språkbruk og ei rekkje punkt om mangfaldet av kjønnsidentitetar som både skulen, lokalsamfunnet og idretten skal vere pliktige til å fylgje opp. Det er ein slåande ironi at ein filosofi frå USA, hjelpt fram av rike lobbyistar og ein medisinindustri som ser ein lukrativ marknad, skal få ein så effektiv hjelpar i eit sosialistisk parti.
Fleire parti skriv i programmet at dei transpersonane som før 2016 vart tvinga til å ta kjønnskorrigerande operasjonar for å bli godkjent som det andre kjønnet, skal få erstatning frå staten. Det er min spådom at det ventar langt fleire krav om erstatningar frå barn og unge som har vore offer og frå andre som har vore skadd av den nye trans-ideologien. Det er ei medisinsk og sosial skandale vi enno ikkje aner rekkjevidda av.
Les kronikken i sin helhet i Sunnmørsposten.
Uheldige bivirkninger
14.09.2021 (oppdatert 15.09.2021). Skal EU eller Norge bestemme over norsk kraftpolitikk? Det er Boye Ullmann, 5.-kandidat for Rødt Oslo, som stiller dette retoriske spørsmålet i sitt innlegg Kapp kablene. Han avslutter slik:
Det er uforståelig at Ap, og ikke minst MDG, ikke ser faren ved at verdens mest miljøvennlig metallindustri kan forsvinne ved massiv utbygging av utenlandskabler, som fører til prisøkninger. Skyhøye strømregninger vil også ramme norske kommuner og sykehus. Norge har andre interesser enn andre EU-land, siden mye av vår industri er bygget på blant annet billig vannkraft. Tidligere industriminister i Ap på 1970-tallet, Finn Lied, sa i et intervju i Samtiden i 2006 at Norge burde kappe utenlandskabler slik at vi kunne ha strømpriser på 3–5 øre per kWh – samt et toprissystem som straffer luksusoverforbruk.
Dersom Stortinget og Espen Barth Eide hadde vært redelige om behovene til norsk kraftintensiv industri, kunne den nye regjeringa og Stortinget diskutert veto mot EU-forordninger som undergraver vår mulighet til å føre en selvstendig kraftpolitikk til fordel for norske forbrukere og industri. Hverken regjeringa eller MDG ga oss denne muligheten da de vedtok forordningene som fremmer markedsbasert fri konkurranse i EU og EØS. Dette sier Sp, SV og Rødt nei til.
Les innlegget i sin helhet i Klassekampen.
Ikke alltid øverst på prioriteringslisten
06.09.2021. En rekke ganger i løpet av pandemien har mediene spredt feilinformasjon som er så banalt og åpenbart feil - at en snart må begynne å lure på om yrkesgruppen i det hele tatt er i stand til å gjøre jobben sin. Det er Nettavisens kommentator George Gooding som på denne måten innleder sin artikkel Når latterliggjøring av en podkastvert er viktigere enn sannheten. Mot slutten av sin artikkel, skriver han blant annet følgende (lenker i original):
Gitt alle disse faktaene og opplysningene som er fritt tilgjengelig for NTB-journalister - inkludert sine egne artikler - hvordan presterer de da likevel å bli med på skrøner om at [ivermectin] bare er en medisin for hester?
Big Pharma
Mediene er vanligvis litt mer kritiske og skeptiske til såkalt Big Pharma, den amerikanske eller internasjonale legemiddelindustrien, og hvordan de «roterende dørene» mellom denne industrien og USAs offentlige medisinske miljøer bidrar til det en kan kalle korrupsjon.
Men under koronapandemien har pressen gått fra å være kritiske og skeptiske til å nærmest bli mikrofonstativer og PR-agenter på vegne av disse konsernene.
Et lite eksempel på den salige sammenblanding av interesser er at Scott Gottlieb, FDAs direktør fra 2017–2019, nå sitter i styret til Pfizer, som jo nå har blitt den mest sentrale aktøren i vaksinering mot korona.
Stephen Hahn, Trumps andre FDA-sjef fra 2019–2021, ble i sommer med i toppledelsen av selskapet som startet Moderna.
Toppsjefen for stiftelsen til nyhetsbyrået Reuters, James C. Smith, sitter også i styret til Pfizer. Det er risikabelt å nevne det siden det florerer så mange teite konspirasjonsteorier, men Bill & Melinda Gates Foundation er også representert i styret til Pfizer.
Astronomiske pengesummer
Her er det astronomiske pengesummer som står på spill for Pfizer og myndigheter verden rundt. Dersom det blir avklart og kjent at det finnes en latterlig billig medisin som har vært i trygg bruk i over 40 år, som effektivt kan behandle folk mot Covid, kollapser mye av grunnlaget for koronavaksinene blant de som rammes minst av sykdommen.
[...]
Ikke et påfunn fra kokohøyre
I India, Indonesia og flere andre land brukes ivermectin nå for å behandle mot Covid. I disse landene har også antall tilfeller og dødsfall falt drastisk, omtrent samtidig som økningen i bruk av denne medisinen. Men det er fortsatt uvisst om dette bare er tilfeldig.
Direktøren av Tokyo Medical Association gikk tidligere i år ut og anbefalte alle japanske leger å bruke ivermectin til å behandle sine Covid-pasienter.
At det foregår en rekke større studier om bruken av ivermectin mot Covid - utover de mange små som allerede har blitt gjennomført og vist god effekt - tilsier at dette ikke bare er et merkelig påfunn fra kokohøyre og vaksinemotstandere.
At flere norske overleger tar denne mulige behandlingen for Covid seriøst burde også understreke at det her ikke bare er en hestekur.
Norges største nyhetssentral, NTB, later likevel nå som om de ikke vet alt dette, som om de ikke har tilgang til all denne informasjonen, og presterer å videreformidle løgnen om at ivermectin bare er en hestekur som det ikke finnes grunnlag for å bruke mot Covid.
Feilinformasjon
Hvis store studier av ivermectin på sikt viser at medisinen er svært effektiv mot alvorlige følger av Covid, tilsier det at NTB nå har deltatt i å feilinformere norsk offentlighet om en behandling som kunne ha reddet liv i Norge, og at de visste at dette var en mulighet.
Pressen maser ofte om farlig feilinformasjon fra kriker og kroker på internett, mens de selv promoterer banale løgner som i verste fall er farlig desinformasjon kokt opp av legemiddelindustrien for å beskytte svære økonomiske interesser. Til tross for at det innebærer at tusenvis eller millioner av mennesker kunne vært reddet.
Det kan hende at journalistene i NTB burde ta jobben sin litt mer seriøst når det potensielt er snakk om liv og død når de er for late til å gjøre det.
Enkelte ting er viktigere enn å bli med på å latterliggjøre en podkastvert.
Les artikkelen i sin helhet i Nettavisen.
Handler om andre ting enn rettroenhet
06.09.2021. Den athanasianske trosbekjennelsen, avsluttes (og innledes!) med en trussel: «Den som ikke oppriktig og fast har denne [trinitariske] tro, kan ikke bli salig.» Er dette god teologi? Er det virkelig sant at Gud (som både Bibelen og Koranen forsikrer oss er kjærlig, rettferdig, nåderik og barmhjertig) krever 'forsantholden' av visse (innfløkte) dogmer for å la oss mennesker få del i Hans kjærlighet, rettferdighet, nåde og barmhjertighet? Les mer i mitt Dagen-innlegg Bibelen og treenighetslæren.
For offentlig ansatte
03.09.2021. To ulike miljøer utreder ytringsfriheten i Norge for tiden. Mer eller mindre pålagt munnkurv for offentlig ansatte bør være et tema for begge. Det er Tove Lie som på denne måten innleder sin Khrono-kommentar Når man tror man må være emeritus for å snakke fritt.
Truer i praksis trosfriheten
30.08.2021. Over halvparten av Norges befolkning er skeptiske til personer med «en sterk kristen tro». Slik innleder Vebjørn Selbekk dagens leder i Dagen, Tøffere å være aktiv kristen. Litt senere fortsetter han:
Det som for oss er det kanskje mest alarmerende eksemplet på denne utviklingen, er en spesiell type e-poster vi jevnlig og stadig oftere mottar. De mailene sendes av unge kristne, gjerne ganske tidlig i sin arbeidskarriere. Og de inneholder alle akkurat det samme spørsmålet i ulike varianter: Kan dere avpublisere eller slette den Dagen-artikkelen på nettet der jeg er med?
Det kan være snakk om helt harmløse artikler der personen er med på en kristen leir, et stevne eller et møte. Det trenger ikke å være snakk om at vedkommende har uttalt seg om noe kontroversielt i det hele tatt. Det kan faktisk bare være nok at han eller hun er avbildet og at navnet er nevnt teksten. «Vær så snill å slett artikkelen med meg», ber de.
Og det er den begrunnelsen vi får for dette ønsket om sletting som gjør oss aller mest betenkt. For de som skriver forteller om problemer på arbeidsmarkedet. De er redde for å ikke få seg jobb.
For at en potensiell arbeidgiver skal google dem og se at de er med i en kristen sammenheng, at de er aktive kristne. De frykter at den typen informasjon skal føre til at arbeidssøknaden deres blir lagt bort. At de ikke er ønsket som arbeidstager. At jobbmarkedet skal vanskeligere for dem.
De er redd for at arbeidsgiveren skal tenke som så: Han passer ikke inn her. Det blir sikkert mye prat om tro hvis vedkommende blir ansatt. Og så vil han sikkert ikke være med på fredagspilsen som vi arrangerer.
For oss er e-postene med denne typen innhold det klareste tegnet på at det har blitt mer krevende å være en aktiv kristen i dagens Norge. Det har begynt å koste noe, bokstavelig talt. Det kan kjennes på lommeboka. På sjansene til å få den jobben man ønsker.
Og den følelsen av at det blir tøffere å være ung kristen, er ikke tatt ut av løse luften. Den kan faktisk underbygges med tall. Integrerings- og mangfoldsdirektoratet lager en undersøkelse som de kaller integreringsbarometereret der nordmenns syn på minoriteter måles.
Les lederartikkelen i sin helhet hos Dagen.
HonestThinking kommenterer: Denne utviklingen rammer ikke bare kristne, men også muslimer og andre religiøse minoriteter.
Ekstremvenstres nye greie
29.08.2021. Ivar Tronsmo på Facebook 29.07.2021:
Dette er til nerdene av mine venner som er interessert i marxisme og politisk analyse. Marx mente hovedmosigelsen i samfunnet gikk mellom arbeid og kapital. Og klassekamp har vært et sentralt begrep i marxismen siden. Nå ser det ut til å bli erstattet med identitetspolitikk, raser og seksuelle minoriteter. Hovedfienden er ikke lenger kapital-eierne, men heterofile menn av europeisk avstamming.
Denne analysen er ikke ny. I noen venstregruppene på 60 og 70 tallet var det lignende diskusjoner. Gotfred Appel i Danmark er et godt eksempel. Han var medlem av kommunistpartiet (Sovjetversjonen), men brøt med det og ble maoist. Jeg traff han noen ganger fordi han drev et forlag Futura. Bestselgeren hans var Maos lille røde. Senere brøt han også med maoistene og dannet sitt eget parti. Grunnen var at han mente den hvite arbeiderklassen var fortapt og at de sammen med kapitalistene utgjør en reaksjonær gjeng, som fordelte profitten fra utbytting av 3. verden mellom seg. Som han selv uttalte.
Arbejderklasse og kapital-ejere havde på kort sigt en fælles interesse i at hive profitter hjem fra Den 3. Verdens lande, selvom de naturligvis førte en lønkamp om fordelingen.
De eneste virkelige revolusjonære var de undertrykte folkene i 3.verden - ikke arbeiderklassen. Løsningen var å bli terrorist og bankraner, for på den måten å undergrave det vestlige samfunnet og støtte og finansiere frigjøringsbevegelser i 3. verden - resultatet av denne ideologien i Danmark ble Blekingegadebanden og i Tyskland RAF.
Jeg vil snu Appels analyse på hodet. Kapital-eierne har interesse av å fremstille arbeiderklassen som en uvitende reaksjonær gjeng deplorables og støtter en analyse som gjør den hvite arbeiderklassen til hovedfienden. Det synes jeg de har lykkes ganske godt med, med god hjelp av "venstresiden".
Kopiert fra Ivar Tronsmo, Facebook, som rett etterpå følger opp med denne kommentaren:
Som Dag Solstad lar Gymnaslærer Pedersen uttale. «Jeg gjør alt for ikke å være en hvit mann.»
På tide med litt mindre hybris
18.08.2021 (oppdatert 22.08.2021). Demokrati, ekstremfeminisme, hypermoralisme, hyperindividualisme, rosa indoktrinering og hyperliberalisme (samt litt til i samme gate) er ikke nødvendigvis hva alle mennesker i verden drømmer om.
Vi er flere som i mange år har påpekt dette åpenbare faktum, men forestillingene om den vestlige sivilisasjons selvinnlysende suverenitet på alle samfunnslivets områder sitter øyensynlig dypt.
Kanskje den lite ærerike avslutningen på nærmere 20 års forsøk på å gjøre Afghanistan til et vestlige demokrati kan få flere til å skjønne at det slett ikke er noen selvfølge at dagens vestlige samfunnsmodell vil gå fra seier til seier i årene fremover.
Sannheten er vel snarere det stikk motsatte; Vesten er i ferd med å bli åndelig, moralsk og intellektuelt bankerott.
Karine Haaland skriver om dette på Facebook, og jeg er i det store og hele enig med henne (NB: hun gjør bruk av bevisst feilstaving eller splitting av en del ord, og jeg har latt dette stå uendret):
Hvorfor vil de ikke ta til seg våre verdier? spør en venn. Hverken ute eller hjemme. Svaret mitt er enkelt og ingen liker enkle løsniger. Men løsninger er alltid enkle. Hadde de ikke vært enkle hadde de ikke vært løsninger. Hvor ofte har du hørt om en komplikasjon som har løst et problem?
Hvis man vil at noen skal ta til seg ens "lære", ens menneskesyn og verdier, må man ganske enkelt vise hva dette har oppnådd. En må rett og slett vise til suksess. Kan man ikke det er det ingen som gidder å høre på en.
I Vestens øyne har vi hatt suksess. Likeverd, menneskerettigheter og velferdsstat. I den vestliges øyne er dette suksess. Vi tar det for gitt at dette også er suksess i den andres øyne. Det er nok derfor de kommer hit, tenker mang en glad nordmann.
Det kan være verdifullt å lytte til ikke-vestlig innstilltes møte med, og syn på Vesten, på Norge, istedet for å skrike til folk om hvor korka de er.
I manges øyne har vi slett ikke hatt suksess.
Vår likestillling, våre menneskerettigheter har oppløst "den sterke manns" styre og skapt ustabile ma ktstrukturer og i manges øyne et normmessig kaos.
Vår velferdsstat og na sj onale fellesskap oppfattes som avstandsskapende målt opp mot klanssamfunnets trygghet. Vår individualitet og frihet oppfattes som ensomhetsskapende.
Vårt folkestyre, vår store offentlige sektor og omseggripende stat oppfattes som lite tillitvekkende. For mennesker som aldri har opplevd at denslags har vært annet enn folk efi endtlige kor rupsjons- og makt-reir.
Hvis en er opptatt av å holde fast på vestlige verdier og få folk til å verdsette disse, kan en ikke fortelle folk - i Norge - om alt mulig fint vi har fått til her, som oppfattes som totalt mislykket av den andre.
Jeg brukte enhver anledning, da jeg bodde i Oslo, på inn vandrertette Oslo Øst, og arbeidet i et internasjonalt miljø og fikk venner, og tilfeldige møter, med ofte svært fremmede kulturer, til å snakke rett ut med folk og stille dem alle ta bu-spørsmålene. Hvor kommer du fra? Liker du Norge? Hvordan er det der du kommer fra? Gjerne på veldig enkelt norsk og noen ganger engelsk. Jeg lyttet. Og folk dro ivei. Armer og bein. For mange var vårt samfunn galskap. Kvinnene løper rundt uten klær. Alle er skilt. Alle er ensomme.
De drømte aldri om dette, de eldre, de voksne, nykommerne. De ville bare ha jobb og leilighet, hvor de kunne lukke døren til kaoset utenfor.
Selv for noen unge, har det vestlige samfunnet feilet. "Se hva som skjedde med all friheten deres!" Stilt overfor usømmelighet og kaos søker de til en regeltro lære.
Andre unge igjen vil gjerne "være norske", og ha akkurat nok av "friheten" til å velge utdanning, men uten å forstå hvilken total løsrivelse fra andre verdier som den skandinaviske friheten egentlig innebærer.
Vi har en avansert kultur.
Med usynlige overenskomster og tillitsforhold som holder hele det skjøre vågestykket av likeverd og individuell frihet på plass.
Så godt som umulig å oppfatte og forstå, sett utenfra. Slik klansamfunnets overenskomster og mistillitstrukturer er umulig å oppdage og forstå for et skandinavisk øye.
Jeg lovet en enkel løsning.
Innse at vi tenker forskjellig. Ikke tenk at dette er nedlatende. Ikke lat som om alle tenker likt. Det som er verdifullt for oss er kanskje galskap for andre. Vær ærlig om at det norske samfunnet er avansert og at det bygger på tillit opparbeidet i en liten nas jon over tid. I
Innse at ikke all verdens mennesker er født med en medfødt iboende drøm om individuell frihet og kreativt spillerom. For de fleste i verden handler tilværelsen om å ha mat på bordet og unngå å bli utsatt for vol d. Innse at materiell velstand ikke er en suksess vestlig tenkende samfunn er alene om.
Hva liker du best med Norge? spurte jeg en flyk tning jeg møtte i en jobb. Han tenkte seg om. I Norge er fred, sa han. Han slapp å bli skutt på. Det syntes han var veldig flott. Det synes jeg også.
Landet han kom fra var rikt. Rikt på mineraler og ressurser. Det var derfor det alltid var krig der, forklarte han. Men Norge er også rikt på naturressurser. Og her er det fred. Noe svært mange setter pris på. Kanskje vi skulle begynnt der, når vi skal overbevise andre om vår suksess.
Sakset fra Karine Haaland, Facebook.
Se også:
Kan gi mer rettferdige Stortingsvalg
18.08.2021. Lørdag 14. august hadde de to samfunnsøkonomene Paal Brevik Wangsness og Rasmus Bøgh Holmen et meget interessant innlegg i Vårt Land (side 33), der de fremmer et forslag om en bedre sperregrense-ordning (slik flere andre land har).
De argumenterer for at vi kunne ta i bruk et system som kalles preferansevalg, der man kan angi hvem man sekundært stemmer på, dersom det partiet man primært stemmer på, ikke kommer over sperregrensen.
Jeg har håpet at VL ville legge innlegget ut på nett, men det ser ikke ut til å skje. Du kan imidlertid klikke deg inn på følgende lenke, som gir en litt mer omfattende forklaring på hva forslaget går ut på (de to samfunnsøkonomene har tydeligvis sendt forslaget sitt til Valglovutvalget): Norsk forskerduo: bedre mandatutjevning med muligheten til å oppgi alternative partivalg.
Høyresidens spesielle ansvar
15.08.2021. Det er lett å forstå at Sylvi Listhaug føler seg stemplet. Det som er vanskelig å akseptere, er at hun fortsetter å bruke begrepet «snikislamisering». Det er VG-kommentator Hanne Skartveit som på denne måten innleder sin artikkel Listhaugs store mulighet. Litt senere fortsetter hun:
Derfor opplever [Listhaug] det som dypt urettferdig, det hun oppfatter som venstresidens forsøk på å nærmest gjøre henne og hennes parti til medansvarlig for terrorangrepet 22.juli 2011.
Men her tar Listhaug feil. Både AUF og Ap har gang på gang understreket at det bare er Breivik som er ansvarlig for terroren. Det de ber henne om, er å sette opp noen grensesteiner i den vanskelige debatten om innvandring og integrering. Hun har en troverdighet, som venstresiden mangler, blant innvandringsmotstandere. Antagelig også blant dem som befinner seg langt ute på ytre høyre fløy.
Det er der ute, langt til høyre, at begrepet «snikislamisering» lever som en konspirasjonsteori. Ordet er lummert. Det ligger innbakt i det at muslimer i samarbeid med en politisk elite i det skjulte forsøker å endre landet vårt.
Dette er noe helt annet enn å si for eksempel at norsk innvandringspolitikk er naiv. Eller uansvarlig. Eller ikke bærekraftig. Dette er legitime politiske standpunkter som må møtes som nettopp det. Den debatten kan være tøff fra begge kanter.
Les artikkelen i sin helhet på VG Nett.
Fremdeles vanskelig - ti år etter 22. juli
15.08.2021. Maren Holthe Hedne ble nesten drept på Utøya. Hun mener vi må snakke mer om at 22. juli var et politisk angrep og at høyreekstremismen øker i samfunnet. Det er Fri Fagbevegelse som bruker denne ingressen på en artikkel som ble publisert for en måned siden.
Simen Sandelien har kommentert dette slik på Facebook:
I dette innlegget kommer det veldig tydelig frem hva mange på venstresiden tenker på når de snakker om at Breivik ikke var "alene om det han mener". Det skal favne alt av prinsipiell politisk skepsis til ikke-assimilerende innvandring.
Mener du at denne radikale innvandringspolitikken ikke bør få lov til å fortsette, da er du en av disse meningsfellene.
Mener du at økt påvirkning fra islam og fremmed kultur på det norske samfunnet representerer et gradvis økende problem med oppløst fellesskap, polarisering, og risiko for konflikt, da er du en av disse meningsfellene.
Det spiller ingen rolle hvor fredelig og demokratisk man forsøker å formidle hvor uheldig denne utviklingen er. Hvis ditt politiske mål er å begrense forverringen av disse problemene, da skal du slås i hartkorn med Breivik.
Det er ikke greit. Da må man ta til motmæle.
Det er lett å føle empati med ofrene for Breiviks galskap. Jeg får forferdelig vondt av å tenke på de grusomme tapene som folk opplevde den dagen. Det er svært, svært lett å forstå hvor vanskelig tiden etterpå har vært og hvor sterk antipati de sikkert føler mot gjerningsmannen. Men det er likevel helt uakseptabelt at terroren skal brukes til å angripe mennesker som virkelig ikke har noe med Breivik å gjøre.
Breiviks voldshandlinger hadde ingen støtte. Selv forskere som har lett med lys og lykte fant kun noen sære russiske ultranasjonalister og noen anonyme brukere på 4chan/8chan som kan tilskrives å støtte det han gjorde. De som gir reell støtte til Breiviks galskap er så få at de mye bedre håndteres gjennom personlig oppfølging av PST enn av generell moralisme i samfunnsdebatten. Det er veldig malplassert å etterlyse et "oppgjør".
Spesielt etter 2015 har det vært en økt forståelse for at det ikke er bærekraft i å ha et samfunn som er så åpent for ikke-assimilerende innvandring som vi har hatt. Det har blitt mer og mer erkjennelse av at samfunnet får store langsiktige problemer på grunn av dette og at vi faktisk ikke har løsninger som innebærer at det går an å tilpasse seg til utviklingen.
"Mer demokrati" burde egentlig innebære at man blir flinkere til å lytte til hva helheten av befolkningen egentlig ønsker seg av styring, og ikke at man fortsetter i tiår etter tiår med å videreføre en politikk som endrer landet radikalt i en bestemt retning og i veldig skarp kontrast til hva betydelige segmenter av folket egentlig ønsker seg.
Spesielt er det problematisk at man tillater slike radikale endringer mens man slår ned disse segmentenes uttalte preferanser med hard moralisme. Det er ikke veldig demokratisk.
Sakset fra Sandeliens Facebook-vegg.
HonestThinking kommenterer: Mitt syn på islam er et annet enn Sandeliens. Det må imidlertid være lov å være kritisk til islam eller til dagens innvandrings- og integreringspolitikk uten å skulle bli slått i hartkorn med Breivik. På dette punktet er det venstresiden som trenger å ta et oppgjør med usunt og udemokratisk tankegods.
Basim Ghozlan (MDN) og Usman Rana (Wasila) tenker høyt
14.08.2021. Basim Ghozlan i Muslimsk dialognettverk og Mohammad Usman Rana fra tenketanken Wasila, ønsker en mer konstruktiv debatt etter 22. juli. Det er Klassekampen som melder dette, under overskriften Forsoning er del av veien til en mer sivilisert debatt, mener Basim Ghozlan: har håp om bedre dialog. Litt senere fortsetter artikkelen
Ghozlan skulle ønske at samfunnsdebatten i kjølvannet av 22. juli tok sikte på å etablere noen felles rammer for hvordan man diskuterer samfunnsutfordringer.
– Vi må ta utgangspunkt i at alle ønsker det beste for Norge – å skape et bedre samfunn. Da kan man ikke ha som mål å «vinne». Det er bare totalitære som tenker at meningsmotstandernes argumenter kan utraderes, sier han.
[...]
– Når du snakker om meningsmotstandere som fiender, bør vi bli enige om at man krysser ei grense. La oss si at jeg adopterte Isils retorikk, men sa at jeg var imot vold. Jeg tror likevel de fleste ville vært enig med meg i at jeg ville hatt et moralsk ansvar, dersom noen hørte på meg og handlet deretter.
Ghozlan framhever at en ryddigere og mer forsonende debatt ikke bare er viktig med tanke på å bekjempe ekstremisme, men også for å motvirke polarisering.
– Vi trenger en mer sivilisert debatt, og mindre – for å si det på godt norsk – skittkasting. Der må vi alle jobbe sammen, sier han.
Mohammad Usman Rana er styreleder i den muslimske tenketanken Wasila. Han har selv skrevet om viktigheten av å ta et ideologisk og teologisk oppgjør med muslimske ekstremister og peker på likhetstrekkene ved radikaliseringsprosessen på tvers av de ulike ekstremismene.
Rana tar til orde for en intensivering av det ideologiske oppgjøret med høyreekstremt tankegods. Han sier at dette er en oppgave som påligger samfunnet som helhet, men at høyresida bærer et særlig ansvar, fordi de har størst gjennomslagskraft.
– På samme måte som muslimer har et større ansvar for å motarbeide muslimsk ekstremisme. De kan dekonstruere en del av den teologiske argumentasjonen og har derfor størst påvirkningskraft, sier Rana.
[...]
Les artikkelen i sin helhet i Klassekampen.
Samme Gud - delvis ulike gudsbilder
12.08.2021. Det pågår for tiden en debatt i Dagens avisspalter om det er samme Gud vi møter i Bibelen og Koranen. Teolog og forfatter Eivind Gjerde mener at Koranens Gud egentlig er Satan selv. I mitt svar til ham, Gud i Bibelen og Koranen, skriver jeg blant annet:
Teolog og forfatter Eivind Gjerde hadde et innlegg i Dagen 26. juli. Han fikk et saklig og godt tilsvar fra Ferdinand Wyller dagen derpå. Gjerde svarte så Wyller 29. juli. Gjerdes argumentasjon er etter min vurdering problematisk på flere plan.
[...]
Gjerde skriver videre: «Den sanne Gud i Bibelen er ikke bare én. Han er også tre.» Samt: «Bibelen forkynner derimot at Jesus Kristus […] fullt ut er Gud.» At Bibelen utvetydig fastslår at Jesus er Gud, er alt annet enn innlysende, og i oldkirken klarte man aldri å bli enig om saken.
Det endte som kjent med at et betydelig mindretall av kristne ble skviset ut av Kirken på 300-tallet. Det har da også i snart 2000 år vært kristne som mener at treenighetslæren er i strid med Bibelen (se for eksempel Fred Hjortlands bok «Bibelens Gud»).
Gjerde bruker 1 Joh 2:22 som et argument mot islam: «Hvem er løgneren om ikke den som nekter at Jesus er Kristus?». Dette er skivebom, siden Koranen sier eksplisitt at Jesus er Messias, altså (på gresk) Kristus.
Gjerde skriver: «Et rett forhold til Gud Far innebærer å elske Jesus Kristus.» Dette er ikke noe argument mot islam, siden alle oppriktige muslimer elsker Jesus, og bekjenner at Han er Messias.
Det muslimer ikke vil, er å tilbe Jesus, siden Koranen sier at det er å «gå for langt» (det vil si ut over det som er blitt oss åpenbart; 4:171).
Gjerde mener å vite at alle muslimer nødvendigvis vil måtte leve med en «nagende tvil i sin sjel om å bli forkastet» av Gud. Hans påstand motsies imidlertid av flere skriftsteder i Koranen, for eksempel 2:62, som forsikrer enhver oppriktig troende (muslim, kristen, m.m.) at hen kan hvile i Guds nåde (norsk oversettelse fra ICC):
«Enten det er de som tror (på Muhammeds formaninger) eller er jøder, kristne eller sabeere, de trenger verken å frykte eller å sørge. Til alle som tror på Gud og på dommens dag og gjør gode gjerninger: Deres belønning er sannelig sikret hos deres Herre.»
Gjerde mener at en trinitarisk teologi er en forutsetning for å kunne motta Guds nåde. Jeg mener det ikke er dekning for å hevde at dette er Bibelens budskap.
For eksempel sier Jesus i Joh 5:29 at «de som har gjort det gode, skal stå opp til livet, men de som har gjort det onde, skal stå opp til dom.» Her fremmes ingen krav om en bestemt kristologi.
Bibelen advarer mot skråsikkerhet (1 Kor 13:12), og understreker (i likhet med Koranen) at det eneste som virkelig teller er at vi bøyer oss for Gud i ydmykhet.
Som Jakob 4:6 sier: «Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde». Det er neppe korrekt teologi som primært vil kreves på Dommens Dag.
Les innlegget i sin helhet i Dagen.
Dramatisk utvikling i det religiøse landskapet i Vesten
08.08.2021 (oppdatert 12.08.2021). Den største religiøse bevegelsen i USA består av dem som faller fra. For et land som bekjenner sin tillit til Gud på dollarseddelen, er det intet mindre enn dramatisk. Det er Kristine Hovda som på denne måten innleder sin VG-kronikk En nasjon uten Gud. Litt senere fortsetter hun (lenker i original):
For første gang i USAs historie er det mer vanlig å ikke gå i kirken enn å gå i kirken.
Det vil imidlertid ikke si at amerikanere er mindre opptatt av åndelighet enn før. Mye tyder på at troen blir mer privatisert, og at den foregår mer på internett enn i etablerte forsamlinger. Det har ikke minst pandemien bidratt til. Faktisk ser det ut til at pandemien har gjort folk mer opptatt av åndelige spørsmål.
En av dem som har merket effekten av det, er fransiskaneren Richard Rohr og hans senter i New Mexico. Det siste året har senteret vært pandemi-stengt, men pågangen etter hans nyhetsbrev og nettbaserte kurs har skutt i været.
Richard Rohr er ikke noen nykommer, han har fungert som åndelig veileder i femti år. Noen kjenner kanskje til hans arbeid med enneagrammet, som er et verktøy for å utforske sin egen personlighet.
Men de siste årene har hans blanding av katolsk kristendom, jungiansk psykologi, buddhisme og urfolkstro gjort ham til en internasjonal kjendis, med tilhengere som Oprah Winfrey, Bono og Melinda Gates. For ikke å snakke om hundretusener av unge amerikanere på flukt fra foreldrenes tro.
For to år siden utkom boken «The Universal Christ», som har fått kritikere til å kreve at Rohr ekskommuniseres fra den katolske kirke.
For greit nok, Rohr får mange til å bli begeistret for den kristne tro. Men han påstår også at Jesus ikke er den eneste veien til Gud. Det har falt mange kristne tungt for brystet. For mange evangelikale kristne er det vanskelig nok å anerkjenne katolikker som ordentlige kristne.
Richard Rohr står plantet i den ortodokse tradisjonen, særlig Frans av Assisi, som så Guds nærvær i hele skaperverket. Rohr mener at vestlig kristendom i altfor stor grad har fokusert på mennesket Jesus. Han går langt i å hevde at behovet for å dele folk inn i frelste og ufrelste handler om åndelig umodenhet.
Han kritiserer også kristne som har gjort kristendom til en øvelse i rette meninger for å sikre seg et evig liv i himmelen. Et kristent liv viser seg i samfunnsengasjement, mener Rohr. Et samfunnsengasjement uten åndelig praksis gjør imidlertid at folk knytter sin identitet til kampen, og slik står de i fare for å brenne seg ut.
Les Hovdas kronikk i sin helhet på VG Nett.
Se også dette tilsvaret:
- Norge uten Gud. Det hjelper ikke å bekjenne seg til Gud på sine sedler. Men å bekjenne seg til Gud hjelper et samfunn å huske på at noe er viktigere enn penger. Av Silje Kvamme Bjørndal, Erlende Klepsvik Haus og Stian Kilde Aarebrot (alle sentrale ledere i organisasjonen Areopagos).
To små barn truffet av skudd
18.07.2021 (oppdatert 08.08.2021). Politikere i Sverige reagerer sterkt etter skyteepisoden i Flemingsberg, sør i Stockholm, der to små barn ble såret.
– Det faktum at volden foregår i et miljø der uskyldige barn oppholder seg viser total likegyldighet og hensynsløshet, sier innenriksminister Mikael Damberg i en skriftlig kommentar til TT. Ni personer er pågrepet etter at to barn ble truffet av skudd i Flemingsberg sør i Stockholm lørdag kveld. Barna skal ifølge svenske medier være fem og seks år gamle, og ble truffet i beina.
Johan Forsell i Moderatarna mener at hendelsen har krysset en grense. – Dette er forferdelig. Det er nesten vanskelig å sette ord på, for dette skiller seg virkelig ut, sier han til TT.
På Twitter kommenterer også Kristdemokraternas leder Ebba Busch hendelsen: – Dette ondet skyr ingen midler for å bryte nye grenser. Det er rett og slett trist at Sverige har havnet her, men vi må erkjenne hvordan virkeligheten ser ut, sier hun.
Det er Nettavisen som melder dette i sin reportasje Sterke politiske reaksjoner i Sverige etter at to barn ble såret i skyteepisode.
Kynisme satt i system - enten det gjelder menn eller kvinner
18.07.2021. En ung kvinne på 25 har ei liste med 37 navn. Det er hennes sak. Men det er ikke hennes sak at hun viser denne listen til venninnene sine. Det er Anne Grenersen, journalist i Avisa Nordland, som på denne måten innleder sin Nettavisen-kommentar Alt skal ikke deles. «Liggelister» er en av dem.
HonestThinking kommenterer: Grenersen har opptil flere gode poeng her, som f.eks. at NRK neppe hadde laget en positivt vinklet reportasje om en ung mann som hadde ligget med noen titalls damer i løpet av det siste året, og lot kompisene sine få lister med karakterer og nærmere beskrivelser av damens dugelighet i senga. Men når det går motsatt vei så er det liksom positivt og frigjørende? Ærlig talt!
Mer generelt vil jeg for egen regning tilføye at jeg stiller meg tivlende om den stadig mer omseggripende seksuelle "frigjøringen" vil resultere i stadig flere lykkelige og frigjorte mennesker i tiårene som ligger foran oss.
Prioriteringsvansker
13.07.2021. En mann får en tung planke i hodet/ansiktet under byggearbeider. Skaden er alvorlig ("Planken knuste fleire bein i andletet til [mannen] og det måtte opererast inn titanplater.")
Det ringes etter ambulanse, men ambulansen kunne ikke komme. Kollegaen hans velger da selv å kjøre ham til sykehuset. Uheldigvis for mannen har politiet farstkontroll den dagen, og han blir stoppet i 126 km/t på firefelts motorvei med 80 km/t farstgrense.
Det blir bot på kr 13.500, samt inndragning av førerkort i 7 måneder! Intet mindre. Det er NRK som melder dette: Køyrde skadd mann til sjukehuset – mista førarkort og fekk fartsbot.
HonestThinking kommenterer: Dette burde være en åpenbar nødrettssiutasjon, men mannen har likevel måttet gå rettens vei for å få tilbake førerkortet. Det har han endelig fått, så nå gjenstår det bare å se om han må betale boten på kr 13.500. Forsvareren er optimistisk på dette siste punktet: "– Etter rettsavgjerda om naudrett, reknar eg med at politiet kjem til å legge bort bota, slik at vi slepp å ta også den i retten, seier forsvarer Haugen."
Mannen har altså urettmessig vært fratatt førerkortet i en måneds tid (formodentlig med ganske store konsekvenser for ham selv).
Hvorfor er det ikke innlysende for politiet at 126 km/t på firefelts motorvei er helt ok når en person er alvorlig skadd og trenger å bli kjørt til sykehus så raskt som mulig?
Norge har problemer med å håndtere den alvorlige kriminaliteten. Likevel belemrer man altså rettsveneset med noe slikt som dette, samt kaster bort politiets tid og ressurser på det.
Hvilke instanser høyt oppe i hierarkiet er det som kommer med føringer som forteller politifolk lavere ned i systemet at de skal opptre på denne måten???
Et supplement til Covid-vaksine?
23.06.2021. Ivermectin skaffet den japanske professoren Satoshi Omura nobelprisen i 2015. I 2020 startet en kampanje for å bruke medisinen mot covid-19. Dokumentasjonen er for svak, mener Legemiddelverket. Det er Aftenposten som melder dette i reportasjen Leger oppgitt over ensidig fokus på vaksiner: Mener omstridt medisin kunne bremset covid-19.
Se også:
- Vi må ta debatten om ivermectin. Hverken Norge eller EU ønsker å bruke en lovende medisin mot korona, på grunn av gammel forskning. Hvor rasjonelt er det? Av Anders Bugge Overlege i geriatri og indremedisin.
Er Gud om alle mann var døde
21.06.2021. Hallgrim Berg markerer i sin Frispark-artikkel Gud og Allah i søt kappestrid? (Dagen 30.05.2021) at han ikke uten videre er enig i det jeg skrev i min kronikk Sekularisering versus sammenhengskraft (Dagen 18.05.2021). Slik innleder jeg mitt Dagen-innlegg Gud, Allah og monoteisme. Jeg avslutter slik:
Mitt råd til Berg og andre reflekterte islamkritikere er at de legger større vekt på hva som faktisk står i Koranen. Og da vil jeg hevde at Muhammad Asad er en bedre læremester og veiviser enn folk som for eksempel Robert Spencer, Pamela Geller eller Aksel Valen-Sendstad.
Asad mente at den muslimske umma hadde kjørt seg fast på en del områder, grunnet manglende refleksjon og kritisk ettertanke rundt Koranens tekster, noe han viet store deler av livet sitt å rette på.
Basert på grundig lesning av Asads mesterverk, har jeg utarbeidet et kompendium med tittelen The Beautiful Message of The Qur'an.
Der vil Berg og andre interesserte finne ut hvorfor ekstremisme og teksttolkningsevner gjerne er omvendt proporsjonale størrelser hos dem som stadig misbruker Guds navn.
Der vil han også se at mange muslimer tror at Jesus ble korsfestet. Samt at Gud er nåderik og barmhjertig, og tilgir enhver som i ydmykhet bøyer seg for Ham, akkurat slik en rekke bibelvers understreker (og uten at det stilles krav om den kristologien som ble trumfet igjennom på kirkemøtet i Nikea i 325).
Og ikke minst bør vi alle merke oss at Koranen 29:46 slår fast at jøder, kristne og muslimer tror på samme Gud (min oversettelse): «Vi tror på det som er åpenbart for oss, og det som er åpenbart for dere. Vår Gud og deres Gud er én og den samme, og vi bøyer oss for Ham.»
Les innlegget i sin helhet i Dagen.
En politiker-type vi trenger flere av
16.06.2021. Mímir Kristjánsson (Rødt) har ofte fornuftige ting å komme med, og har dessuten skjønt noe viktig om hvordan man kan forholde seg til politiske meningsmotstandere på en konstruktiv måte. Jeg noterer med interesse at han nå får positiv omtale også i Resett:
- Vi trenger flere politikere som Mimir – han taler eliten midt imot. Rødts stortingskandidat Mimir Kristjansson tar i siste utgave av magasinet Plot et kraftig oppgjør med det han ser på som stempling av folk flest utført av folk som tilhører venstresiden. Kommentar, Lars Akerhaug.
- Rødt-Mimir tar oppgjør med venstresiden: – Ny-elitisme etter Trump og Brexit. Rødts Mimir Kristjansson tar i siste utgave av magasinet Plot et kraftig oppgjør med det han ser på som stempling av folk flest på venstresiden. – Jeg synes også at det på venstresiden, som jeg tilhører, er kommet en form for ny-elitisme etter Trump og Brexit. Siden noen valg og folkeavstemninger ikke gikk i den retningen man ville, kom en oppblomstring av idiotforklaringer. Vissse typer folk ble sett på som dumme, slår Stavanger-politikeren fast. Av Lars Akerhaug.
Reelle og innbilte
13.06.2021. Om vi ikkje får tatt oppgjer med den kanselleringskulturen som breier om seg, jamvel i akademia, vil vi ikkje klare å skilje reell og alvorleg krenking frå uvilje mot å møte motstand. Det er Rolf Kjøde, førstelektor ved NLA Høgskolen, som på denne måten innleder sin Frispark-artikkel Når krenkingar i Guds namn blir reelle:
Dessverre blir ein del menneske utsett for krenking. Det må vi ta skikkelege oppgjer med, ikkje minst når det skjer «i Guds namn».
Samtidig må vi aldri akseptere den avgrensinga av ytringsrommet som skjer når vi høyrer kravet om «trygge rom» som skjermar studentar eller samfunnet frå å bli utsett for synspunkt som bryt med deira eiga overtyding.
Denne veka var eg med på ein missiologisk fagdag. Ein av innleiarane hadde sett nærare på bruken av omgrepet «marginaliserte» i ein stor økumenisk kontekst.
Dei opererte ut frå ei forståing som innebar at alle andre enn kvite, heteroseksuelle menn mellom 25 og 65 må reknast som marginaliserte grupper.
Då blir omgrepet meiningslaust og vil i sin konsekvens gjere dei reelt marginaliserte usynlege.
For å kome til rette med dei som reelt blir utsett for krenkingar må vi seie nei til det nymarxistiske kravet om utestenging av røyster som bryt med den rådande og «liberale» fleirtalsnorma.
Kravet gjer samfunnet illiberalt, fordi det avgrensar det ordinære ytringsrommet. Trugsmål, ærekrenking og hatefulle ytringar set viktige grenser for ytringsfridomen.
Postmoderne identitetspolitiske verdiar set potensielt grense for demokratiet.
Kanskje dette var ei for lang innleiing til det eg eigentleg har på hjartet denne gongen.
Eg er nemleg ikkje ute etter å avvise at reelle krenkingar skjer. Tvert om er eg redd for at alvorlege overgrep blir usynlege når sjølvmarginalisering blir utbreidd og folk ikkje kan skilje mellom å vere provosert av andre sine meiningar (den så kalle «snøflak»-kulturen) og grov urett mot menneske på grunn av tru, rase eller kjønn.
Les artikkelen i sin helhet i Dagen.
Hovedstrømsmediene sviktet sitt samfunnsoppdrag
11.06.2021 (oppdatert 15.06.2021). «At pandemien skulle starte naturlig, i samme by som det ble forsket på koronaviruset i et laboratorium, var en tilfeldighet som vekket nysgjerrigheten min». Slik innleder NRK-reporter Christian Kråkenes sin selvransakende artikkel Slik ble jeg en konspirator (fete typer i original):
I over et år har jeg lurt på om det er hold i hypotesen om at koronaviruset slapp ut av et laboratorium i Wuhan. Det begynte godt, med journalister som stilte de nysgjerrige spørsmålene man skal stille, da fagfolk la fram sine bekymringer. Så ble det slutt.
Spørsmål om hvorvidt et laboratorium i Wuhan spilte en rolle i starten av pandemien ble slått beinhardt ned på – som en konspirasjonsteori. En hypotese jeg selv syntes fortsatt fortjente pressedekning, fordi det var så mange ubesvarte spørsmål, var stemplet ut som uforstand.
Var jeg i ferd med å bli en av disse konspirasjonsteori-folka sjøl?
[...]
Nå kjenner jeg en lettelse over at lab-hypotesen endelig blir behandlet seriøst igjen, om jeg skal tro nyhetsdekningen er jeg visst ikke interessert i en konspirasjonsteori likevel.
Men jeg kjenner også en skuffelse. Konspirasjonsteoretikerne har fått et eksempel som kan brukes som kronbevis på at man ikke skal stole på «mainstream media».
Jeg vet ikke hvilken lærdom vi skal trekke av måten vi journalister har håndtert lab-hypotesen på. Men det er et godt sted å begynne om man vil forstå den mistilliten enkelte har til oss journalister.
Kanskje er norske mediers dekning av lab-hypotesen verdt å se på for medieviterne. Jeg mener en bred gjennomgang er på sin plass.
Selv bør vi journalister i hvert fall bli flinkere til å lage saker om de tingene folk lurer på, og ikke selv slutte å stille spørsmål bare fordi noen med definisjonsmakt finner det for godt å stemple hele saken som en konspirasjon.
Der sviktet mitt eget mot, og kanskje også noen av mine kollegers. Hvem vil vel lage en sak som bygger opp under en konspirasjonsteori?
Les artikkelen i sin helhet i M24.
Se også:
Handler ikke bare om mangfold, toleranse og kjærlighet
11.06.2021 (oppdatert 18.06.2021). Jeg går ikke i paraden, og jeg sympatiserer ikke lenger med regnbueflagget. Det er det gode grunner til. Det er Truls Olufsen-Mehus, stortingskandidat, KrF Troms og Finnmark, som på denne måten innleder sitt innlegg Pride: Det handler ikke om kjærlighet lenger (kursiv i original):
Utgangspunktet til denne teksten er at mennesker har like høy verdi, men at ikke alle ideer er like gode.
Regnbuebevegelsens politiske agenda bygger på en ideologisk overbevisning som inneholder flere ideer som er problematisk både verdimessig og vitenskapelig sett.
Men våger vi snakke om det?
[...]
På bakgrunn av dette går ikke jeg lenger i paraden
Og jeg sympatiserer ikke lenger med regnbueflagget på grunn av ideologien den representerer. Det norske flagg på den andre siden symboliserer verdier som likeverd, frihet og stolthet (pride). Den siste endring i flaggloven liberaliserer bruk av andre flagg ved offentlige bygg.
Kan vi nå forvente en heksejakt etter de få kommunene som ikke automatisk flagger med regnbuen?
De fleste vet at det innebærer sosial risiko for seg selv å si at Pride representerer saker som bryter med egne verdier og forståelser. Bedrifter som ikke endrer sin logo med regnbuefarger risikerer å bli mistenkeliggjort og tape inntekt, det tryggeste forretningsmessig er derfor å bytte til regnbuelogo.
Frykt for bli urettmessig stemplet som å være «i mot mangfold og toleranse» er stor, og det enkleste er nok å bøye seg.
I den voksende skyggen av av selvsensur og cancel culture endres vår kultur, lover og virkelighetsoppfatning etter identitetspolitikkens ideal: Til et samfunn uten sannhet og moral.
Les (det lange) innlegget i sin helhet i Nettavisen.
Se også:
Mange forskere og mediefolk ser ut til å ha berøringsangst
08.06.2021 (oppdatert 09.06.2021). Medisinprofessor Stig S. Frøland advarer mot dem som avviser laboratorieteorien som en konspirasjon. «Dypt uvitenskapelig» er karakteristikken over forskerkolleger som har sensurert teorien om at koronaviruset har lekket ut fra et kinesisk laboratorium. Slik innleder sjefredaktør Gunnar Stavrum sin kommentarartikkel Norsk toppforsker vil ikke avvise at korona kom fra kinesisk laboratorium (som bygger på et innlegg av Frøland i Klassekampen). Litt senere fortsetter han:
Nå tar den kjente medisinprofessoren og viruseksperten Stig S. Frøland bladet for munnen: - Den dogmatiske avfeiingen av den uønskede «lab leak»-teorien – uten dokumentasjon for denne eller for den påståtte konsensusteorien – overbeviste i hvert fall en stund deler av forskerverdenen. Dette er overraskende, siden argumentasjonsformen var dypt uvitenskapelig, skriver Frøland i leserinnlegget i Klassekampen.
Det interessante med innlegget til Frøland er hans påvisning av at den ene teorien ble vraket av både forskere, politikere og mediene uten at det forelå noen klare beviser for at flaggermus-teorien er korrekt. Bare det å holde døren åpen ble oppfattet som falske nyheter og for eksempel sensurert av Facebook.
[...]
Nå har vinden snudd, og laboratorieteorien har fått mer vind i seilene.
[...]
Men vitenskapsfolk og forskere har et spesielt ansvar for å jakte på sannheten, og være fordomsfrie i sin vurdering av hva som er dokumentert og en god kandidat for sannhet - og hva som bare er løse, eller tilbakeviste, teorier.
Foreløpig vet vi ikke sikkert om viruset kom fra en flaggermus via et vertsdyr og ble spredt gjennom våtmarkedet i Wuhan, eller om det er snakk om en lekkasje fra laboratoriet. Og inntil vi vet det sikkert, er det forskernes plikt å legge politikken fra seg, og la vitenskapeligheten seire.
Les kommentarartikkelen i sin helhet i Nettavisen.
Frøland avslutter det aktuelle innlegget i Klassekampen slik:
Også en dominerende del av vestlige medier aksepterte uten videre påstanden om at "lab leak"-teorien var en ren konspirasjonsteori. Igjen er det god grunn til å anta at fiendtligheten mot Trump og alt han sto for, som i mange presseorganer fikk et nesten fanatisk uttrykk, har hindret en objektiv tilnærming til debatten om pandemivirusets opprinnelse. Mangelen på profesjonell forskningsjournalistikk som blant annet preger norske medier, har utvilsomt bidratt til dette.
Den uheldige utviklingen debatten om Sars-CoV-2-virusets opprinnelse har hatt inntil nylig, gir foruroligende perspektiver utover pandemiproblemene. Både forskersamfunnet og mediene – institusjoner som skal målbære kritisk tenkning og åpenhet for ulike perspektiver – har her sviktet, som følge av manipulasjon og politiske bihensyn.
Kan ikke det skje igjen på andre viktige områder?
Frølands innlegg er gjengitt i sin helhet som en faksimile i Nettavisen.
Er det virkelig sant at hun drukner i hets?
25.05.2021. Hard politisk uenighet kan ikke bli «hets». Hverken fordi en dame er involvert, eller fordi en avis trenger clickbait. Det er Espen Goffeng som på denne måten innleder sitt debattinnlegg Nei VG, Lan Marie drukner ikke i hets. Han avslutter slik:
Ordet mister sin betydning
Det er også trist at ord mister sin betydning i overforbruk. Og neste gang jeg leser at Lan eller noen andre «drukner i hets», så kommer jeg ikke til å tro på det, rett og slett.
Ikke bare grunnet denne saken, men mange, mange, mange andre lignende saker. Selv om jeg er sikker på at det har skjedd ved tidligere anledninger.
Hard politisk uenighet kan ikke bli «hets». Hverken fordi en dame er involvert, eller fordi en avis trenger clickbait.
Til slutt må jeg få si at det blir vanskeligere og vanskeligere å ta VG på alvor.
Les innlegget i sin helhet i Nettavisen.
Simen Sandelien har lagt ut følgende kommentar på Facebook:
Jeg er helt enig med Tina Bru i at folk må følge alminnelig folkeskikk i samfunnsdebatten. Samtidig synes jeg det er vel så interessant å se etter andre gode forklaringer på antipatien mot Lan som ikke er forankret i irrelevante faktorer som hennes kjønn og asiatiske gener.
I praksis ligger forklaringen på antipatien i følgende fire faktorer:
1. Lan fronter MdGs politikk i hovedstaden, der denne politikken både er generelt upopulær hos svært mange velgere og direkte inngripende i deres liv på svært negative måter.
2. Lan har vist svært dårlige evner som forvaltnings- og styringspolitiker, med sjokkerende dårlig evne til å drive Oslo kommune på en forsvarlig måte. Dette har dramatiske konsekvenser for Oslos borgere som skattebetalere og gir dem et sterkt svekket kommunalt tilbud sammenlignet med hva borgerne fikk under borgerlig styring.
3. Lan fremstår på det personlige nivå å ha litt av den samme usympatiske arrogansen som Sylvi Listhaug fremstår å ha på sine politiske motstandere. Det vekker følelser i folk når en politiker ikke bare gjør velgernes hverdag vanskeligere, men til og med gjør det med et hoverende smil om munnen.
4. Norske journalister klarer ikke å dekke Lan og MdG fra et kritisk perspektiv på en forbilledlig måte. Tvert imot har Lan så mange ideologiske støttespillere i mediene at hun i alt for stor grad får denne typen sympati-oppslag istedenfor den berettigede kritikken hun fortjener som sviktende politiker. Når mediene ikke klarer å gå foran med et godt kritisk eksempel - og faktisk synliggjør hva som er den berettigede kritikken - reagerer segmenter av velgerne bare med plumpe emosjonelle og irrasjonelle reaksjoner, slik som her kritiseres av Bru.
Jeg tror derfor at nøkkelen til å forskåne Lan for de harde personangrepene er at mediene klarer å produsere bedre vinklet berettiget og saklig kritikk av MdG og Lan.
Når mediene gjør Lan-debatten personfokusert, blir også kritikken i større grad personkritikk. Hvis mediene hadde gjort MdG/Lan-debatten saksfokusert hadde kritikken fulgt i samme spor.
Se også:
For mye maktarroganse og for mange inkompetente medarbeidere?
22.05.2021. En 46 år gammel kvinne er frikjent for å ha kidnappet sønnen sin fra barnevernsinstitusjonen han var på. Retten mener kvinnen ikke hadde noe annet valg. Det er ABC Nyheter (NTB) som melder dette: Kvinne frikjent for å ha kidnappet sønnen fra barnevernet. Reportasjen avsluttes slik:
På spørsmål om hvorfor hun ikke kontaktet barnevernet for å lage en formell avtale om å hente sønnen, svarer kvinnen at hun ikke greide å få kontakt med dem. Kvinnens advokat Tone Linn Thingvold sier hun aldri har sett en lignende dom.
– Barnevernet forholdt seg verken til henne, til meg som advokat eller til guttens advokat. Jeg har aldri før sett en dom som går på nødrett for barn plassert i offentlig omsorg, sier hun til avisen.
Barnevernssjefen i Stavanger ønsker ikke å kommentere saken. Institusjonen der gutten oppholdt seg da kvinnen hentet ham, har fått kritikk både fra Statsforvalteren og fylkesnemnda.
Les reportasjen i sin helhet i ABC Nyheter.
Skadelig når det glir over i totalitære tendenser
21.05.2021. Sammenhengskraften er i ferd med å smuldre opp både i Norge og mange andre land. Dette skyldes blant annet fremveksten av en intolerant sekularisme, som ikke respekterer tros- og religionsfriheten, og som derfor i ytterste konsekvens bærer kimen i seg til noe totalitært. Les mer i min kronikk Sekularisering versus sammenhengskraft.
Et problem det er på tide at vi tar alvorlig
16.05.2021. Slår alarm etter den største studien på urban mikroplast i Noreg nokon gong. – Det er så å seia umogeleg å rydda opp, seier forskar. Les mer på NRK.no: Fann store mengder av den aller giftigaste plasten: – Svært urovekkande.
Trenger vi en mer nyansert tilnæring til 22. juli?
07.05.2021 (oppdatert 10.05.2021). Ap-landsmøtet i april besluttet å bruke en mulig regjeringsmakt til å oppnevne en ekstremismekommisjon. Det kan innebære å utnytte tragedien 22. juli 2011 til å mistenkeliggjøre dem som har andre politiske synspunkter. Det er professor i rettsvitenskap, Ole Gjems-Onstad, som på denne måten innleder sin kronikk Arbeiderpartiet og AUF misbruker 22. juli politisk. Litt senere fortsetter han:
Arbeiderpartiet vil bruke Utøya til å fortsette en kjent venstresidestrategi: Å monopolisere det anstendige Norge. Man vil skape et utenforskap, med de gode mennesker på venstresiden stilt opp mot de onde og stygge på høyresiden. I et godt Norge er det bare plass til Ap's og venstresidens tanker.
Ekstremisme bør bekjempes. Men aggressiv og emosjonell identitetspolitikk med projeksjoner og anklager er blitt en del av samfunnsdebatten generelt. Vi har som fellesskap et oppgjør å ta over hele det politiske spektrum.
Det er galt når norske medier uten kritiske motspørsmål lar overlevende fra Utøya opptre med et fripass til å si nærmest hva som helst om dem som tenker annerledes politisk. Man har krav på masse sympati, hjelp og medfølelse etter å ha overlevd et slikt mareritt. Men man bør ikke gis rollen som refsende politiske profeter med monopol på sannheten.
[...]
Massemorderen har ingen unnskyldning. Men med sine forsøk på å gjøre dem med andre meninger ansvarlig for 22. juli, gjentar Ap noe av det som også bidro til å skape Breivik: En stempling av andre og en ekskludering. En ekstremismekommisjon er del av denne projiserende strategien. Dessverre vil den ikke gjøre Norge bedre rustet mot ulykker, men splitte og mistenkeliggjøre.
Verden har i ikke liten grad tatt et oppgjør med høyreekstremisme i form av nazisme og fascisme Men det har aldri vært en Nürnberg-prosess om massemyrderiene til de sosialistiske regimer. De pågår til dels fortsatt. Norsk venstreside har heller aldri tatt et selvoppgjør med sin nokså utbredte naive romantisering av de ansvarlige for sosialistisk massedød gjennom sult og forfølgelse.
Skader fellesskapet
Et innlegg som dette er å stikke hånden inn i et vepsebol. Men Arbeiderpartiets 22. juli-fortelling er for ensidig. Traumet 22. juli samlet Norge. Et nasjonalt fellesskap ødelegges av et narrativ med det politiske mål å legge all skyld og alt ansvar på andre.
Les kronikken i sin helhet i Stavanger Aftenblad.
Se også:
- Et nødvendig politisk oppgjør. Vi er uenige om mye, men enige om dette: Det er helt urimelig å legge ansvaret for 22. juli 2011 på noen av dem som selv var målet for terrorangrepet, skriver førstekandidater fra Rogaland fra ni partier. Hadia Tajik (Ap), Tina Bru (H), Roy Steffensen (Frp), Olaug Bollestad (KrF), Geir Pollestad (Sp), Ingrid Fiskaa (SV), Iselin Nybø (V), Ulrikke Torgersen (MDG) og Mímir Kristjánsson (Rødt).
- AUF kaller kronikk om 22. juli hersketeknikk. Arbeiderpartiet reagerer på en kronikk fra BI-professor Ole Gjems-Onstad om 22. juli. – Dette leser vi i kommentarfeltene hver dag, sier Ap-leder Jonas Gahr Støre. – Dette er velkjente toner fra det vi ser på nettet hver dag. Det er toner vi kanskje litt for ofte har latt passere, men vi må konfrontere det. Og når det kommer en professor fra en høyere utdanningsinstitusjon med fullt navn, skal han få høre at dette er gale tanker og at vi tenker å argumentere imot.
- Det er lett å glemme når det eneste man vil, er å fortrenge. Etter professor Ole Gjems-Onstads kronikk i Stavanger Aftenblad kan jeg ikke lenger tillate meg luksusen å glemme. Stian Valla Taraldsvik, Utøya-overlevende.
- Betryggende bredside mot hat og konspirasjonsteorier. Konspirerende professor blir satt på plass av et samlet, politisk Norge. Leder, iTromsø.
- Jeg har ikke «sviktet». Jeg var AUF i 2011. Jeg var 23 år gammel og reddet livet ved å svømme. Bare flaks gjorde at jeg overlevde. Elin L'Estrange, leder, Ullensaker Arbeiderparti.
- Jeg er skremt over Gjems-Onstad. Det var med dyp bekymring jeg leste Ole Gjems-Onstad sin kronikk i Aftenbladet 6. mai. Jeg er bekymret over hva han forfekter. Og jeg er skremt over hans logiske tankebrist. Atta Mohammed, Gjettum, tidl. nestleder i Al-Noor islamic Center.
- Skatteprofessor på ville veier. Noen ganger blir man så blendet av en professor-tittel at man kan glemme at de er mennesker. Eirik Dåstøl Langeland, Ap-politiker, Kristiansand.
- Et ekstremt angrep på Arbeiderpartiet. Ofre for 22. juli skal angre på det de har gjort, mener professor Ole Gjems-Onstad. Hans tekst er et godt eksempel på at en ny kommisjon om hatet bak angrepene er på sin plass. Geir Ramnefjell, kommentator i Dagbladet.
- Frihet – til svik og sjikane?. Leder, Hamar Arbeiderblad.
- Debatten om 22. juli fortjener bedre. Det er naturlig og legitimt å diskutere den verste terrorhendelsen i Norge etter krigen, men det får være måte på. Leder, Adresseavisen.
- De lange linjers konspirasjoner. Volden gjerningsmannen utøvet 22. juli står han, og han alene, ansvarlig for. Det slår dommen mot han fast, og det er et ubestridelig faktum. Tonje Brenna, fylkesrådsleder i Viken og overlevende etter 22. juli.
En naturlig konsekvens av sexliberaliseringen
02.05.2021. NRK har spurt unge om hvordan de vil beskrive den norske datingkulturen. Dette er noe av det de svarte: Uforpliktende. Overfladisk. Kald. Ikke-eksisterende. Kjapt og enkelt. Bruk- og kast-mentalitet. Sexfiksert. Gresset er grønnere på andre siden. Kynisk. Tilgjengelig. Minst mulig innsats. Urealistiske forventninger. Det er NRK.no som skriver dette i sin fotoreportasje Bare ett sveip til.
Se også denne saken fra NRK P3: Leona er kronisk singel. Dette kan vere grunnane til at nokon ikkje får seg kjæraste.
Grun til å være på vakt mot rosa meningstvang
01.05.2021. John Victor Selle hadde et meget interessant innlegg på trykk i Fædrelandsvennen 13. april. Jeg har skrevet et innlegg der jeg støtter ham: Rosa meningstvang.
Mann arrestert for å «feilkjønne» sin datter
01.05.2021. En far i Canada ble i mars arrestert for å kalle sin biologiske datter for «datter», og for å bruke feil pronomen når han omtalte henne. Han ble også anklaget for forakt for retten, ettersom han også i rettssalen omtalte sin datter som den biologiske jenta hun faktisk er. [...] Faren er også motstander av barnets pågående kjønnsbekreftende medisinske prosess, og har forsøkt å stanse prosessen som han frykter kan føre til irreversible skader på datteren. Men det medisinske systemet, støttet av rettsvesenet og jentas mor, presser på for at hun skal få lov til å endre kjønnsidentitet, både sosialt og medisinsk. Canada: Far arrestert for å «feilkjønne» sin datter.
På vei mot borgerkrig?
28.04.2021. Frankrikes regjering truer med straff mot soldater som støtter et opprop fra 25 pensjonerte generaler som advarer om at landet er på vei mot borgerkrig. Det er Forsvarets Forum som på denne måten innleder en NTB-sak: Franske generaler refset for borgerkrigsadvarsel. Litt senere fortsetter de slik:
I oppropet hevdes det at president Emmanuel Macrons politikk vil ende i kaos som vil tvinge «våre kamerater i aktiv tjeneste inn i et farefullt oppdrag for å bevare våre sivilisatoriske verdier».
«Frankrike er i fare», skriver de pensjonerte generalene og advarer mot «hordene fra forstedene» – en referanse til forstedene med mange innvandrere rundt franske storbyer.
Les saken i sin helhet i Forsvarets Forum.
En avsporing
24.04.2021. Nord-Norgebanen er en avsporing i diskusjonen om hvordan landet skal knyttes tettere sammen. [...] Miljøprisen vil også bli stor. Byggingen vil medføre store utslipp av klimagasser, og det vil ta lang tid før den lave reduksjonen i vei- og flytrafikk banen antas å gi vil veie opp for utslippene fra byggingen. Når mye av veitransporten etter hvert vil bli elektrifisert vil klimagevinsten av banen minske kraftig. Byggingen vil og føre til ødeleggelse av urørt natur i stor skala, og skape store problemer for reindriften. Det er Vårt Land som i dag skriver dette på lederplass.
En farlig utvikling
19.04.2021. Hvor ille det står til med kriminaliteten i Sverige, bekreftes av en sammenligning av drapsstatistikken i Sverige og Norge for første del av 2021. Det er som to ulike verdener. Hittil i år: Femti drap i Sverige – ett i Norge.
På det samlivsetiske området
14.04.2021. Problemet er ikke akutt ennå, så det er ingen grunn til å få panikk. Men det er grunn til en viss bekymring for det samlivsetiske korstoget som sekulære krefter i en rekke vestlige land har startet. Hittil har dette korstoget primært rettet seg mot kristne som fastholder en tradisjonell samlivsetikk og et tradisjonelt syn på ekteskap mellom mann og kvinne, men det vil nok snart også ramme muslimer. I min artikkel Det samlivsetiske korstoget drøfter jeg dette problemkomplekset, og lenker viderer til flere andre artikler og innlegg.
Et problem vi er nødt til å ta alvorlig
07.04.2021. Noreg bør ta ei verdsleiande rolle i arbeidet mot antibiotikaresistens, meiner forskarar som tysdag leverte ein rapport til statsministeren. Virus som et bakteriar kan bli viktige. Det er NRK som melder dette: Ber Erna Solberg ta grep i kampen mot antibiotikaresistens.
Bidrar til å gjøre oss menneskelige
20.03.2021. Klassekampens tidligere redaktør, Bjørgulv Braanen, hadde nylig artikkelen Å være forpliktet på trykk i avisen. Han avslutter slik (fete typer tilføyd av meg):
Å bli sett og akseptert er en grunnbetingelse i livet. Vi blir til i møte med andre og deres forventninger. «Avhengigheten av andre, ikke friheten fra dem, er det som gjør oss til mennesker», skriver Göran Rosenberg i boka «Plikten, profiten och konsten att vara människa» (Albert Bonniers förlag, 2003). Svaret på spørsmålet «hvem er jeg?» ligger gjerne i svaret på spørsmålet, «hvem er jeg bundet sammen med?». Vi er driftsstyrte til å tilfredsstille egne behov, men også til å søke sosiale fellesskap og bekreftelse. I noen faser av livet kan egen individuelle eksistens være alle tings mål og middel.
[...]
Det spesielle med menneskene, i motsetning til andre dyr, er at vi har en bevissthet om livet som har gått før oss og det vi etterlater oss, eller som Göran Rosenberg skriver så fint: «Bevisstheten om skuldrene vi står på, minnene vi arvet, historien vi deler, døden vi ikke unnslipper». Å leve er å forplikte seg – til verdier, arbeid, sosiale relasjoner, knytte seg nært til noen, få barn. Ulike ideologier insisterer på at vi klarer oss best aleine, uten de gjensidige forpliktelsene. Da er det verdt å lytte til Rosenberg, som minner oss om at plikter som går utover våre individuelle behov, er det som gjør at vi er i stand til å opprettholde de langsiktige forutsetningene for vår eksistens.
Forpliktelsene overfor noe større oppstår fordi vi kan forestille oss et liv før og etter dette. Vi kan handle, ikke bare for å bevare oss selv, men også for å bevare noe som strekker seg utover og bortenfor det egne livet. Drømmen om et samfunn uten plikter er en drøm om et samfunn uten fortid og uten framtid. Uten forpliktelsene går vi under. Går jeg under.
Les artikkelen i sin helhet i Klassekampen.
Kommande lag om förbud mot rasistiska organisationer
17.03.2021. Bakgrunden är alltså att regeringen till följd av en mindre snillrik idé från justitieminister Morgan Johansson förra sommaren tillsatte den parlamentariska Kommittén om förbud mot rasistiska organisation och "samröre" med dylika. Utredningen skall vara färdig i april. Men redan nu står det klart att man faktiskt kommer att föreslå förbud mot vissa särskilt angivna politiska uppfattningar. Sannolikt då också "samröre" med personer som hyser sådana kriminaliserade åsikter. Bortsett från att sådan lagstiftning är självklart antidemokratisk, så är den illa tänkt, för att inte säga rent ut korkad. Det er Jan Guillou som skriver dette i sin artikkel i Aftonbladet: Tro inte att en ny lag kan fälla NMR men fria SD.
Lovende resultater mot Covid-19
28.02.2021. – Det er ikke snakk om at vi tror den er effektiv, vi vet at den er effektiv fordi vi har så mye data, sier den amerikanske legen Pierre Kory til TV 2. Leger mener de har funnet en ny korona-medisin – og den finnes allerede på apoteket.
Se også: What's Behind the Ivermectin-for-COVID Buzz?. — Maverick physicians spurn randomized trials while "people are dying" (MedPage Today).
Negativ eller ingen global klimaeffekt
26.02.2021. Elektrifisering av Equinors anlegg på sokkelen vil ifølge tidligere konsernsjef Eldar Sætre koste 50 milliarder kroner. Det tilsvarer 20.000 kroner pr. norsk husstand. Fordi investeringen gir skattefradrag, og sokkelskatten er svært høy, ender mesteparten av regningen hos de samme husstandene i form av redusert skatt fra sokkelen.
Hva blir så klimaeffekten av dette? I beste fall null. Mest trolig vil de globale utslippene øke! Ingen seriøse fagmiljøer hevder i dag at elektrifiseringen gir reduserte globale CO₂-utslipp. Den gassen som ikke lenger brukes til strømproduksjon på sokkelen, frigjøres for eksport, nå eller senere. Brukes denne gassen utenfor kvotepliktig sektor, øker de global utslippene.
Det er kraftbransjen på land som har drevet frem dette vanvittige pengesløseriet uten klimaeffekt. Bransjen har fått med seg en idealistisk, men dessverre faktavegrende «klima-lobby» som nyttige idioter. Disse finnes blant annet i ZERO, Natur og ungdom og Norsk Klimastiftelse. Det har gitt de politiske vedtakene som ligger til grunn for elektrifiseringen.
Og kraftbransjen tjener stort på satsingen. For den krever enorme mengder strøm fra land. Equinor alene skal bruke i størrelsen 10–12 TWh (milliarder kWt) til elektrifisering av egne installasjoner. Og strøm fra land driver strømprisen opp! Det er nettopp kraftbransjens logiske begrunnelse for elektrifiseringen. Dette er ingen konspirasjonsteori, det er banalt enkel markedslogikk.
Det er Hogne Hongset som på denne måten innleder sin Aftenposten-artikkel Vanvittig pengebruk, ingen klimaeffekt!.
«Øyer av plastsøppel» skaper miljøkatastrofer
26.02.2021. Enorme mengder søppel truer med å stenge Visegrad-kraftverket i Bosnia-Hercegovina. Over hele Balkan dør fisk i elver som blir stadig mer skitne og giftige. Det er NRK.no som melder dette, under overskiften «Øyer av plastsøppel» skaper miljøkatastrofer på Balkan.
Lave fødselsrater er i ferd med å bli en dødssprial
06.02.2021 (oppdatert 15.02.2021). Fruktbarhetstallet i Norge har falt fra 1,98 i 2009 til 1,53 for 2019. Antall barn pr. kvinne har aldri vært så lavt som nå, og det er lavere enn gjennomsnittet i EU. En delvis forklaring på en rekordlave fruktbarheten er at innvandrerkvinners fruktbarhet har falt mer enn hos kvinner som er født i Norge. Kvinner som vil og kan føde mange barn, er blitt mangelvare. Bare 7 prosent av 45-årige kvinner har fire barn eller fler. Trebarnsmødre blir det også færre av. Når 30 prosent har ett eller ingen barn, blir gjennomsnittet under to. Blant dagens 35-åringer har 41 prosent av mennene og 24 prosent av kvinnene ingen barn. Det er lite trolig at 35-årige kvinner kan bidra til vesentlig økning i antall fødsler. 20-åringer vil kunne rekke å få mange barn. Men 82 prosent av 25-årige kvinner i Norge har ennå ikke fått barn. Det er Anne Eskild, professor ved Institutt for klinisk medisin, UiO, som skriver dette i sin Aftenposten-kronikk Kvinner som vil og kan føde mange barn, er blitt mangelvare.
Se også:
HonestThinking kommenterer: Jeg har sagt det mange ganger før, og på mange måter, men dette kommer - med logisk nødvendighet - til å få dramatiske følger om ikke trenden snus. Foreløpig er det lite eller ingen ting som tyder på at trenden er i ferd med å snu, eller at den snart kan komme til å snu.
Tvert imot, fruktbarhetstallene har i følge professor Eskild aldri vært så lave som nå. Samtidig er de økonomiske rammevilkårene vordende foreldre i våre dager står overfor, blant de beste noensinne i menneskehetens historie. Forklaringen på at vi sakte, men sikkert, graver vår egen grav, stikker nok dessverre dypere enn til de økonomiske forholdene.
Noen vil kanskje innvende at det er nettopp vår rikdom som er problemet. Mulig det. Men at det skulle være hele forklaringen, har jeg ingen tro på.
Intervjuet av Kaj Skagen i Dag og Tid
31.01.2021. «Mennesker er jo for det meste snille, tolerante og hjelpsomme, så hvorfor skal vi så ofte framstilles som egoister, undertrykkere og rasister?» Jeg har delt kloke ord av Lars Saabye Christensen på denne veggen før. Og jeg gjør det gjerne igjen, etter å ha lest Kaj Skagens flotte intervju i Dag og Tid (krever abonnement) med en forfatter som - tidstypisk nok - er blitt politisk kontroversiell, fordi han står i sentrum og avskyr begge ytterligheter. Det er Kjetil Rolness som på denne måten innleder sin omtale av det aktuelle intervjuet:
«Eg merkar ein kulde, eller snarere eit ubehag, senke seg over kvar einaste sosial samanheng når praten kjem inn på terror, innvandring, konservatisme, islam, karikaturteikningar og tradisjonar. Men for å markere ein ståstad: Eg er i midten, som er til å verte ein ganske einsam stad, og ser med avsky til begge ytterkantar. Eg har ein sterk uvilje mot ekstremisme, eg toler det ikkje. All overdriving i livet er meg imot. Berre i kunsten er ekstremismen ønskelig. (...)
Det som pregar samtida vår, er at samfunnet er blitt så sjøyrt at usemje er eit trugsmål. Difor vert alt omskrive. Ein freistar å skjøne og forklare terrorisme og massemord på uskyldige og kallar dette for toleranse, medan det heller er uttrykk for redsla for å tenje og handle adekvat for å verne offera. Ein baktalar sin eigen nasjon og sivilisasjon og kallar sjølvhatet for humanisme og solidaritet med undertrykne. På mange område er det ekstreme vorte det normale, som til dømes når ein i framlegget til ny barnelov seier at ein bør utelate ord som bror, syster, mor og far, og skriv at desse orda i hermeteikn, som om det ikkje lenger finnst mødrer og fedrar og søsken. Røynda vert forkludra av slik heimeteikn. (...)
Om å bli skjelt ut etter et intervju med A-magasinet i 2015, gjort rett etter terrorangrepet mot Batachlan i Paris:
«Man kan bli så tolerant at man utsletter seg selv, man kan bli så god at man nesten blir slem», sa jeg visst. Med det meinte eg at den godskapen som tolererer det vonde, sjølv er vond, og dessutan hyklersk. (...) Eg syntes eg ordla meg saklig, om det massive, konstante moralske presset om å vere god, raus, gåvmild, solidarisk som eg trur slit ut alle som ikkje er høglønte. Eg sa samstundes at venstresida ikke taler folks sak lenger, men heller baktalar folk. Menneska er jo for det meste snille, tolerante og hjelpsame, så kvifor skal vi så ofte framstillast som egoistar, undertrykkjarar og rasister? Eg har aldri fått så mange skjellsord slengde etter meg.
Mi røynsle er berre ein søndagstur i høve til det andre kan oppleve. Men det er ikkje berre eit saklig, men også eit ideologisk og demokratisk problem når ein deler folk inn i gode og vonde. Det er denne opprustninga eller væpninga av språket igjen, som sjølvsagt kjem av den politiske og kulturelle polariseringa. Det er reagerer på, er at ein må oppfylle alle «krav» for å bli godteken som eit anstendig menneske. Ein lyt krysse av i alle rutene i skjemaet, ha alle dei rette standpunkta, kjenne på dei same kjenslene og instinkta.
Særlig misliker eg sjenerøsiteten med å dele ut fobiar til andre. Det å setje ein diagnose på dei som er usamde, har ei stygg historie. Eg meiner denne tidsånda er totalitær og ekstrem. Vi blir ekstremismens gislar og slepp berre fri om vi sjølve vert ekstreme.
Det må gå an ha eit moderat eller konservativt syn på saker som innvandring, nasjonalitet, nasjonsgrensar og liknande, såkalt kontroversielle saker, uten å bli klassifisert som reaksjonær. Konsvervatismen kan være solid forankra i ein humanistisk tradisjon, og folk må lære seg av med å verte opphissa over andre tankar enn dei radikale. Eg skjønar ikkje heilt kva som går av folk på dette området. Trur dei verkelig at ein sit inne med den siste sanninga på alle felt? Skal den offentlege samtalen verte erstatta av ein kronisk rettargang? Kvar trur ein dette skal ende? Eg trudde aldri eg skulle bli eldre i eit samfunn med eit slikt åndeleg klima. Det var jo nett dette vi opponerte mot, mot dei pripne, dei gjerrige, dei keisame, dei tåpelege, moralistane, dei lukka og personleg ufrie. (...)
Tidligere var det reaksjonære vestkantfruer som kravde åtvaring på rockeplater dersom tekstane var vågale, no er det studenter på venstresida som vi ha åtvaringar på romaner som kan provosere og skake leseraren. (...)
Tidlegare risikerte ein at folk ikkje lo når ein fortalde ein blaut vits, verre var det ikke. No kan ein få sparken. Verda verdt snudd opp ned utan at nokon blunkar, men om nokon seier et stygt ord, skrik alle opp. Samfunnet er blitt hysterisk i så måte. Vi overreagerer kanskje på mindre saker, fordi vi ikkje får gjort noko med dei store. Det er uroande med opphissing over detaljar, kombinert med fortrengning av det viktige. Eg trur det må vere eit svært trykk like under overflata som kan kome til syne i utrivelige former. Førebels ser ein det på nettet, ein stad eg heldigvis ikkje er. Hysteriet når det gjeld annleis tenking, og den språklege tåkelegginga av røynda, tyder på at samfunnet er komme inn i en skøyr fase der kva som helst kan skje, og der det einasta vi veit om det som kjem, er det vil vere uventa.»
Sakset fra Rolness' Facebook-vegg.
Tankesmie for norsk islam
27.01.2021 (oppdatert kl 1251). Wasila er en tankesmie som skal bidra til å styrke mangfoldet i Norge ved å promotere og fremme en samfunnsutvikling der også praktiserende norske muslimer finner sin plass.
Vi søker å bidra til det norske samfunnet ved å være forankret i tradisjonelle islamske verdier som nestekjærlighet, rettferdighet, menneskeverd, fred, frihet, likhet og barmhjertighet.
Inspirasjonen hentes fra den rike tolkningstradisjonen i islamsk historie, som alltid vektla en helhetlig islamsk kultur som var kontekstualisert i tid og sted. For Wasila er det derfor sentralt med et aktivt forhold til og forståelse for vestlig idéhistorie som har gitt røttene til det moderne Vesten.
Vi skal jobbe med å engasjere den politiske sfæren, media og samfunnet ellers. Tankesmien skal realisere sitt formål gjennom utredninger og analyser, publikasjoner, deltakelse i samfunnsdebatten, møter, seminarer og lignende.
Les mer på wasila.no.
Synkende tillit?
24.01.2021. Gir dere blaffen i forskningen? Er det politiske hensyn som gjør at dere ikke forholder dere til forskningen? Er det klikkmengde? Er det latskap? Det er skribent og forfatter Espen Goffeng som på denne måten innleder sin kommentarartikkel Når pressen gir skjeve bilder, synker tilliten.
Truet av massene?
23.01.2021. I det Donald Trump bæres ut kan vi med Spinoza undre oss over hvordan massene kan slutte opp om en tyrann som om det var frelseren. Globaliseringen, sosiale medier og kapitalismen har skapt krisen i demokratiet. Det er Magne Lerø som på denne måten innleder sin lederartikkel i Dagens Perspektiv: Massene som trussel mot demokratiet. Litt senere fortsetter han:
Skal vi forstå hva som skjer i en rekke vestlige land for tiden, må man trenge inn i massenes psykologi.
Rasjonalismens store filosof på 1600 tallet, Baruch Spinoza, stilte spørsmålet om hvorfor massene kunne slutte opp om tyrannen som om det var frelseren.
[...]
I sin bok «Frykt og avsky i demokratiet» (Vagant forlag) tar Erik Høyer Leivestad utgangspunkt i begrepet «ressentiment», som Friedrich Nietzsche introduserte og Max Scheler videreførte, for å forstå det som skjer for tiden.
[...]
Det utvikler seg til en kritikk av «systemet», det samfunnet som eliten har skapt. Grunnen er beredt for konspirasjonsteorier, alternative forklaringer til hva som skjer i samfunnet og som også forklarer hvorfor en selv ikke er blant dem som trekker vinnerloddet.
[...]
I «Frykt og avsky i demokratiet» er ikke Leivestad spesielt opptatt av USA. Det er et idehistorisk perspektiv over de siste 200 års utvikling fram til i dag han gir seg i kast med.
Han er ikke uten videre optimist på demokratiets vegne. «Demokratiets overlevelse vil være avhengig av dets evne til å dempe de farlige spenningene som bygger seg opp», skriver han. Det blir ikke enkelt når offentligheten fragmenteres og algoritmene i sosiale medier dytter oss inn i de båsene vi forventes å høre til.
Basis for demokratiet, den åpne, herredømmefrie dialog som Jürgen Habermas snakker om, er i ferd med å forvitre. Slik beredes grunnen for konspiratoriske forestillinger. Folk flest marker ikke å forholde seg til hva som er sant.
Det som preger en stadig større gruppe i samfunnet, er at de blir immune for fornuftens argumenter. Da er det den emosjonelle settingen som rår grunnen.
Algoritmenes oppgave i sosiale medier er å skape engasjement. Det er enkle budskap med emosjonell appell som gis forrang. Nyanser og motforestillinger skyves i bakgrunnen. Den som våger å opponere når kjøret er i gang, blir tatt hardt og definert utenfor som en sviker.
Dagens voldsomme ensretting i meningsdannelsen er demokratiet fremmed. Demokratiet forutsetter at mennesker er rede til å lytte til hverandre, og faktisk la de som en er uenig med å ta styringen når de oppnår et flertall.
Les Lerøs lederartikkl i sin helhet i Dagens Perspektiv.
Hva er det egentlig som gir dem næring?
22.01.2021. De fleste av oss er rystet over, og dypt bekymret for, det som skjer i USA for tiden. Interessant nok er utviklingen der borte omtrent akkurat slik moralpsykologen Jonathan Haidt i sin bok The Righteous Mind: Why Good People are Divided by Politics and Religion (2012) advarte om at man var på vei mot.
Vårt Lands politiske redaktør Berit Aalborg drøfter situasjonen i sin kommentarartikkel 8. januar, og legger spesielt stor vekt på betydningen diverse konspirasjonsteorier kan ha hatt i å berede grunnen for katastrofen som traff USA to dager tidligere. Jeg tror hun har rett, men tenker at analysen hennes utelater viktige momenter.
Saken er dessverre den, så vidt jeg kan bedømme, at amerikanske medier i stor grad (og med få korrigerende signaler fra norske kollegaer) har gitt betydelige bidrag til å skape grobunn for nettopp konspirasjonsteorier. Hvordan da? Ved å være ensidige og tendensiøse, og ved i en del tilfeller å unnlate å omtale saker som burde ha vært løftet frem i offentlighetens søkelys. Dobbeltmoral er nok også et aktuelt stikkord (én standard for Antifa/BLM, en annen for Trump og hans tilhengere).
Les resten av mitt innlegg om dette på Verdidebatt.
Se også: Media må våkne!. Mediebildet virker for tiden absurd. Ikke rart når historien media leverer på, enda ikke har klart å ta opp i seg de ulike strømningene som har bygget seg opp under overflaten. I USA bobler det nå opp. Men trumpisme er bare ett av symptomene på at en større endring er i gjære. Og det kan spre seg fort. Kronikk i Dagbladet av MDG-politiker Susanne Heart.
På tide med litt selvransakelse i media
18.01.2021. 6. januar 2021 var utvilsomt den mørkeste dagen av president Donald Trumps første og eneste periode. Denne skampletten av en dag i USAs historie kan likevel bli den som belyser mest av alle Trumps dager som president. Det er norsk-amerikanske George Gooding (kommentator og mediekritiker) som på denne måten innleder sin kommentarartikkel i Nettavisen: Trump forener Amerika. Litt senere fortsetter han:
Det kan ikke være noen tvil om at Trump har ytringsansvar for det som har skjedd.
[...]
Etter flere måneder med konspirasjonsteorier, absurde overdrivelser, løgner, desinformasjon og vill spekulasjon har Trump bygget grobunnen for en bråtebrann av USAs demokrati - et forsøk på å så tvil om det mest grunnleggende ved borgernes rett til å bestemme hvem som skal lede dem.
[...]
La det ikke være noen tvil, heller, om at USAs valgsystem ikke er perfekt, at det foregår en viss mengde valgjuks ved hvert valg. Pandemisituasjonen i 2020 ble misbrukt av en rekke delstatsforsamlinger og -administrasjoner til å forringe demokratiske spilleregler og integriteten av valgene.
Disse problemene må dog undersøkes og fikses av en modig og tverrpolitisk gruppe av lovgivere, ikke av en brannbombende president på hevntokt etter et tapt valg.
La det heller ikke være noen tvil om at USAs massemedier urettmessig påvirket valget ved å utelukkende være på Bidens side, trenere og blokkere omtalen av kritiske fakta om han og hans familie. Aldri har en presidentkandidat sluppet unna med så få kritiske spørsmål fra pressen som Biden og Harris i 2020.
[...]
Når man bagatelliserer politisk vold - slik mediene og Demokratene gjorde sommeren 2020 - kan man ikke la seg overraske når den andre siden tar i bruk samme metoder. Når man starter Trumps presidentperiode med en falsk konspirasjonsteori om en sammensvergelse med Russland og holder fast på den i flere år uten bevis, så kan man ikke bli overrasket når det kommer konspirasjonsteorier i motsatt retning.
Noen må bryte kjeden. Er noen overrasket over at det ikke er Trump som gjør det? Burde man ikke ha som mål å være mye bedre enn Trump?
Les artikkelen i sin helhet i Nettavisen.
Dobbeltmoral både der borte og her hjemme
10.01.2021 (oppdatert 25.01.2021). En leser har påpekt at retorikken i den refererte artikkelen er såpass drøy at det hele blir lite konstruktivt. Jeg mener den aktuelle artikkelen inneholder flere viktige poeng, men sier meg samtidig enig i den kritikken jeg har mottatt, og har derfor fjernet dette oppslaget.
Arkiv over tidligere, norske forsider
Home page.
|
