Header image  
Kultur, politikk, vitenskap, filosofi  
 

 
 
Tanker teller
 

HonestThinking er viet til
kultur, politikk, vitenskap og filosofi
:

Generelt manifest
Innvandringspolitisk manifest
Permalenker

 


Ikke dumt med litt nyanser

29.09.2011. Det er to helt fundamentale forskjeller på de høyrepopulistiske og høyreekstreme: Synet på demokrati som styreform og aksept for vold som metode. Det er Anders Ravik Jupskås, stipendiat ved Institutt for statsvitenskap, UiO, som skriver dette i Dagblad-kronikken Høyrepopulisme er langt fra høyreekstremisme. Han fortsetter:

Begrepene høyreekstremisme, høyreradikalisme, høyrepopulisme brukes ofte om hverandre. Selv om alle disse hører hjemme i en sekkebetegnelse som kan kalles «ytre høyre», er det noen svært viktige forskjeller mellom de gruppene som befinner seg til «høyre» for de etablerte konservative partiene i europeisk politikk. Viktigst er forskjellen mellom høyreekstreme på den ene siden og høyrepopulister/høyreradikale på den andre siden. Det blir derfor misvisende når Oddbjørn Leirvik hevder i Dagbladet 24. september at de «ideologiske grensene [er] glidande mellom folkelege fiendebilete og terroristane sin tenkemåte, mellom høgrepopulisme og høgreekstremisme».

Hva er høyreekstremisme? I motsetning til en del andre ideologier, har ikke høyreekstremisme noen klar idéhistorisk forankring. Dessuten er det svært få som frivillig velger å kalle seg høyreekstreme.

Hvis vi går gjennom en rekke bidrag i faglitteraturen om høyreekstrem ideologi, viser det seg at særlig fem kjennetegn går igjen hos mer enn halvparten av analysene: En ekskluderende nasjonalisme, rasisme, xenofobi (fremmedfrykt), udemokratiske holdninger og autoritarianisme (fokus på lov og orden, disiplin og for eksempel homofiliskepsis).

Høyrepopulismen tar med seg den ekskluderende nasjonalismen, fremmedfrykten og de autoritære refleksene.

Den er derimot langt ifra «udemokratisk». Snarere tvert imot. Forutsatt at man ser demokrati som øyeblikkets flertallsstyre, er de «hyperdemokratiske». Svært ofte hører vi for eksempel at slike partier argumenterer for en kraftig økt bruk av folkeavstemninger. Det betyr imidlertid ikke at disse partiene er liberale, og at de forsvarer minoriteters rettigheter.

Les resten av kronikken hos Dagbladet.

HonestThinking kommenterer: Jeg regner meg for å være (verdi)konservativ, men er ellers ukomfortabel med alle forsøk på å plassere meg på en høyre-venstre-akse (og liker derfor ikke å bli stemplet som verken høyre ditt eller datt). Men etter at vi de siste månedene har sett og hørt en rekke synsere som knapt er villige til å skille mellom konservatisme på den ene siden og fascisme på den annen, er Jupskås' kronikk et friskt pust.

 


Har fått sitt genom sekvensert

26.09.2011. Et hold internationale forskere med den danske DNA-ekspert Eske Willerslev i spidsen har som de første i verden afkodet hele arvemassen fra en aboriginer. De opsigtsvækkende forskningsresultater, som offentliggøres i det anerkendte videnskabelige tidsskrift Science (Aboriginal Genome Shows Two-Wave Settlement of Asia), viser, at aboriginernes forfædre udvandrede fra Afrika for 62.000-75.000 år siden. Det er Jyllands-Posten som melder dette, og som dessuten kan fortelle:

Aboriginerens genom - arvemasse - viste ingen genetiske spor af de australiere, der er indvandret fra Europa. Og ved at sammenligne genomet fra aborigineren med et såkaldt standard genom for mennesket, samt genomer fra afrikanere, asiater og europæere har forskere kunnet se, at aboriginerne skilte sig genetisk ud fra vores fælles forfædre i Afrika for 62.000-75.000 år siden. Længe før asiatere og europæere skilte sig fra hinanden.

De opsigtsvækkende forskningsresultater, som offentliggøres i det anerkendte videnskabelige tidsskrift Science, viser, at aboriginernes forfædre forlod Afrika for 62.000-75.000 år siden. Længe før den udvandring fra Afrika, der førte til befolkningen af Europa og genbefolkningen af Asien, hvor en del af aboriginernes forfædre i den første udvandringsbølge slog sig ned. Hidtil har videnskaben antaget, at de første mennesker udvandrede fra Afrika for ca. 40.000 år siden - i populært sagt samlet flok - for derefter at sprede sig.

»Den måde, som verden er blevet befolket på, er sket tidligere og på en mere kompleks måde, end det har været antaget. Den gængse opfattelse har været, at vore forfædre befolkede verden ved en enkelt ekspansion østover. Det viser sig nu ikke at være rigtigt. Udvandringen fra Afrika er sket i mindst to tidlige bølger, og aboriginerne er den ældste kontinuerlige menneskegruppe. I hvert fald uden for Afrika,« siger Eske Willerslev, der er i Australien i forbindelse med offentliggørelse af forskningen, der er et følsomt emne »down under«.

Les mer hos Jyllands-Posten.

 


Innrømmer at innvandringspolitikken har vært skadelig

26.09.2011. Labour-leder Ed Milliband innrømmer at innvandringspolitikken har vært skadelig for briter, men hevder at partiet ikke har villedet eller løyet bevisst. Les mer hos Document.

 


Skjulte kritiske rapporter om innvandring

25.09.2011. Britiske ministre har varslet at fem separate, hittil ukjente rapporter om innvandringen til Storbritannia vil bli offentliggjort de nærmeste dagene. Rapportene, som til sammen kostet skattebetalerne 165.000 pund, ble bestilt av den daværende Labour-regjeringen, men ble ikke publisert ettersom de fem rapportenes konklusjoner sto i motstrid til Labour-regjeringens førte innvandringspolitikk og påstander om samme. Les Nina Hjerpset-Østlies analyse hos Document.

 


Om kuler, kloakk, kausalitet og kjefting

25.09.2011. Det er ikke lange tiden siden jeg utviste en smule terminologisk opposisjon mot makten (”Er jeg grums?”), og sant å si trodde jeg ikke jeg skulle komme tilbake til temaet på en stund. Men vi lever i dynamiske tider, later det til, både hva språkbruk, debattmessig etterrettelighet og evne til kausalitetstenkning angår, og slikt stimulerer hjernen og fremkaller rykninger i skriverhånden. Rett nok skulle jeg gjerne vært det hele foruten slik at jeg i fred kunne holde på med ting jeg finner mer interessante, men det er nå som det er. Det er pseudonymet Mimisbrunnr som skriver dette i sin artikkel Kuler, kloakk, kausalitet og kjefting. Han avslutter slik (min uthevelse):

Men et par tilleggselementer kan kanskje bidra til å kaste noe lys over tenkningen omkring årsakssammenhenger, for det er denne som må stå sentralt også i all synsing om skyld og ansvar. Helt siden Aristoteles som den første tenkte klart om tematikken, har vi benyttet (når det passer oss, skylder jeg å tillegge) hans firedeling av kausaliteten (for de spesielt interesserte: causa formalis, causa materialis, causa efficiens, causa teleologica).

[...]

Et ytterligere element er regress i kausalitetsbetraktninger. Skylder man et adferdsavvik på sine foreldre, kan de skylde på sine foreldre igjen og slik ned en evig rekke. Legger man et medansvar for Behring Breiviks gjerninger på dem som angriper norsk (innvandrings)politikk, så kan de igjen skylde på dem som skapte politikken, som igjen… Best uttrykkes det kan hende på følgende måte: ”Great fleas have little fleas upon their backs to bite them. Little fleas have smaller fleas and so ad infinitum.” Konstruktive er slike regresser ikke.

”Kulestøpere” er i seg intet stygt ord, og det kan gjerne være en del av det offentlige ordskiftet for min del, selv om jeg synes Farmand skjøt langt over målet. Mer saft og schwung var det da over Lars Gule som sa følgende om sin rolle som korsfarer mot høyrekreftene: ”Noen må jo stake opp kloakken.” Jeg merker meg dette, at ordbruken kommer fra den fløy av politikken som mest advarer mot hatefull tale.

Nylig var det altså ”grums”, nå er det blitt ”dritt” det man finner øst for Fremskrittspartiet (eller kanskje til og med øst for Høyre?). Jeg har lest litt av Gules utfall mot meningsmotstandere gjennom årene, ikke minst på Vårt Lands Verdidebatt, så helt overrasket er jeg ikke. Men kunne man i all beskjedenhet få foreslå at de som er mest aktive på venstresiden med advarsler mot å stigmatisere grupper språklig, satte seg ned og tenkte gjennom hvilke ord de selv benytter seg av? Kanskje finnes det en redaktør innimellom, for eksempel, som innser hva man nå driver med? Eller (jeg vet, nå tar jeg helt av) endog en helt alminnelig journalist med anstendighet til å innse at det bør gjelde samme regler for Loke som for Tor? Jeg er ikke sikker på om de finnes og jeg tror i alle fall ikke at de våger å tre ut av flokken, men jeg lar meg svært gjerne overraske.

Les artikkelen i sin helhet hos Document.

 


Betraktninger fra Sørlander

24.09.2011 (oppdatert 03.10.2011). Efter et terrorangreb som det, der fandt sted i Norge den 22. juli, gælder det først og fremmest om at stå fast. En sådan handling bør under ingen omstændigheder få os til at imødekomme terroristens mål. Så når vi erfarer, at Anders Behring Breivik udførte sin terrorhandling i protest mod Norges liberale asyl- og indvandringspolitik, som i hans optik truer med at omdanne landet til et multikulturelt og multietnisk samfund, så er den umiddelbart påkrævede reaktion at stå fast om denne politik.

Og når Breivik specielt retter sin terror mod Arbeiderpartiet, som har været en drivende kraft i den liberale indvandringspolitik og den påfølgende accept af multikulturalismen, så er den umiddelbart anstændige reaktion at stå fast om Arbeiderpartiet. Dermed gør man klart, at terrorisme er et middel, som er fuldstændigt uacceptabelt i den politiske kamp. I et demokrati bør den kamp føres med argumenter i en åben diskussion, som munder ud i en afstemningsprocedure, hvor vi i grunden alle er ligeværdige.

Det er den danske filosofen Kai Sørlander som innleder sin artikkel Efter 22/7 med disse lett retoriske linjer. Senere i samme artikkel skriver han følgende:

Men er det således, at det norske demokrati – og andre vestlige demokratier – faktisk har diskuteret den liberale indvandringspolitik og multikulturalismen? Uden på forhånd at diskvalificere politiske modstandere. Her står Breiviks terrorhandling som et symptom på, at noget er galt. Hvorfor nøjedes Breivik ikke blot med at bidrage til den almindelige demokratiske debat om indvandringspolitik og multikulturalisme? Hvorfor blev han terrorist?

Den herskende forklaring har været, at han blev inspireret af en ekstrem retorik, som man kan finde blandt de mest pessimistiske modstandere af den liberale indvandringspolitik og multikulturalismen. Det er folk, som frygter, at denne politik vil føre til opløsning af den demokratiske basiskultur og skabe folkelige konflikter, som i værste fald vil munde ud i borgerkrigslignende tilstande. Derfor er de i visse tilfælde gået så vidt, at de har kaldt dem, der står bag den pågældende politik, for landsforrædere. Det har den herskende opfattelse grebet fat i. Dens enkle tanke er, at Breivik har ladet sig inspirere af en sådan sprogbrug, og at han blot er gået fra ord til handling. Her påstår man, at en særlig brug af den demokratiske debatkultur – anvendelsen af ord som ’landsforræder’ om folk, som støtter den liberale indvandringspolitik og multikulturalismen – har virket som en inspiration for Breivik. Dette har været den dominerende ramme omkring forsøget på at sætte Breiviks terrorhandling ind i en større sammenhæng. Som eksempel på en sådan fortolkning kan nævnes den kronik med titlen ’Uakseptable ytringer’, som Arne Johan Vetlesen, Thomas Hylland Eriksen, Bushra Ishaq og Sindre Bangstad stod sammen om, og som blev trykt i Aftenposten den 22. august – en måned efter udåden.

Men er dette den eneste måde, hvorpå en særlig brug af den demokratiske debatkultur kan have påvirket Breivik? Når vi tænker over det, må vi tænke på, at Breivik faktisk forsøgte at gå ind i den almindelige demokratiske kamp for sine synspunkter. Blandt andet gjorde han det en overgang som medlem af Fremskrittspartiet. Men hvad havde han opnået ved det? Sandsynligvis at blive forhånet som racist, fremmedhader og xenofob – altså som ond eller syg. Dette har i overvældende grad været den herskende holdning til de personer, som dristede sig til at sætte spørgsmålstegn ved den liberale indvandringspolitik og multikulturalismen. Var det, fordi Breivik ikke kunne bære forhånelsen og dæmoniseringen, som han da blev udsat for fra tilhængerne af den liberale indvandringspolitik, at han mistede tilliden til den demokratiske vej?

Hvilken af de to forklaringer er den rigtige? Blev Breivik terrorist, fordi han blev opildnet af højreradikal, indvandrerfjendsk sprogbrug? Eller blev han terrorist, fordi han ikke kunne bære dæmoniseringen og sygeliggørelsen af en legitim kritik af indvandrerpolitikken og multikulturalismen? Der findes ikke nogen entydig klar forbindelse. Ingen bliver nødvendigvis terrorist, fordi han bliver udsat for højreradikal retorik eller liberal dæmonisering. Vi mennesker handler personligt under ansvar, og Breivik bærer ansvaret selv.

Dette hindrer dog ikke, at Breivik stadig står som symptom på et dybere onde i den demokratiske debatkultur. Gennem ham kan vi tydeligt se, at den rationelle debat om indvandring og multikultur har været ødelagt af fordomme. Og hvem har hovedansvaret for denne blokering? Er det fortalerne for den liberale og multikulturalistiske indvandringspolitik, som affejer enhver opposition mod denne politik som udtryk for racisme og fremmedhad? Eller er det modstanderne, som kalder fortalerne for landsforrædere?

Når vi gør os klart, at multikulturalismen og den liberale indvandringspolitik står for en helt ny og uprøvet dagsorden – en helt ny teori om, hvorledes samfundet skal opbygges – så er det indlysende, hvor det største ansvar ligger. For en ny politisk teori bør ikke tvinges igennem uden en åben demokratisk diskussion af dens mulige vanskeligheder. Men denne diskussion lukkede tilhængerne for, i og med at de ikke tog modpartens bekymring alvorligt, men i stedet dæmoniserede den som udtryk for racisme og fremmedhad. Dette er i sagens natur den primære fordomsfuldhed. Hvor kritisabel den fordomsfuldhed, der kommer til udtryk på den anden side end er, så er den dog kun sekundær: en reaktion på, at den demokratiske diskussion allerede var ødelagt af den primære fordomsfuldhed.

Les Sørlanders artikkel i sin helhet hos Document.

PS: Anders Heger har fulgt opp med den kritiske artikkelen Kampen om fortellingen. Se også Hegers lesning av Kai Sørlander.

 


Betraktninger fra Vik-Hansen

22.09.2011. Brochmann-utvalgets nylige rapport om ikke-vestlig innvandrings manglende bærekraftighet nærmest garanterer at venstresiden og dens sympatisører blander spørsmålet om samfunns bærekraftighet med forestillingen om ikke-vestlige innvandreres egenverdi: ikke-vestlige innvandrere skulle være mindre verdt, fordi de økonomisk er ulønnsomme eller ellers vanskelige å assimilere/integrere. To eksempler er Stueren rasisme (Aftenposten 14.05.2011) og Heretter er det personlig (Dagbladet 30.05.2011). Det er filosof Rune Vik-Hansen som skriver dette i sin HT-artikkel Etnisitet og verdi. Han skriver videre (kursiv i original):

Det er imidlertid ikke rasisme/rasistisk å være kritisk til ikke-vestlige innvandreres manglende assimileringsevner eller lave yrkesdeltagelse. Rasisme vil si å hevde at noen grupper og individer er mindre/mer verdt enn andre fordi de tilhører en annen etnisk gruppe enn man selv gjør, men så hevder verken Brochmann-utvalget eller andre kritikere av ikke-vestlig innvandring.

Det er derfor ikke rasistisk å spekulere i en mulig korrelasjon mellom etnisitet og manglende assimileringsevner, selvom rimeligere å anta er at mangelen på evne til assimilering og yrkesdeltagelse mer enn etnisitet henger sammen med forholdene man kommer fra og hvor etnisitet ikke er stort annet enn en historisk tilfeldighet.

Uavhengig av årsaken(e) til manglende assimileringsevner, handler imidlertid debatten om ikke-vestlig innvandring ikke om menneskets egentlige verdi, men om praktisk funksjonalitet. Spørsmålet om verdi er, i motsetning til fraværet av assimileringsevner, metafysisk med knapt teoretisk interesse og med liten, om noen, praktisk relevans. Straks diskusjonen reduseres til et spørsmål om verdi, sporer debatten av, for hva legger man i ”verdi”?

[...]

Det finnes mange inkompetente mennesker både hyggelige, varme, sjarmerende, morsomme og verdifulle, men du setter dem ikke til å bygge båt! Spørsmålet gir seg selv: kan ikke-vestlige innvandrere demokrati eller ikke? Fungerer de i arbeidslivet? Bidrar de til velferdsstaten eller kjører de den i grøfta? Ja eller nei?

Økonomiprofessor ved Norges Handelshøyskole, Rögnvaldur Hannesson, uttalte 17.06.11 til Dagens Næringsliv: ”Bagasjen til mange av de ikke-vestlige som de siste tiårene har kommet til Norge, har et solid innslag av religiøs formørkelse, omskjæring, æresdrap og andre barbariske skikker.”

Er disse menneskene like ønskelige, og således like ”praktisk verdifulle”, i demokratiske samfunn som dem uten slike holdninger? Lar sak og person seg i slike tilfeller skille eller er handlingenes årsak og kilde relevant med henblikk på verdi?

Spørsmålet om homogenitet handler derfor mer om felles forpliktelse overfor verdier, normer og regler og forståelse for sammenhengen mellom våre verdier og vår velferd enn etnisitet, religion eller nasjonalitet.

Aristoteles advarte mot å gå utover naturens grenser og multikulturalismen er avvist av flere statsledere som igjen fokuserer på nasjonal identitet og sammenhengskraft. Før eller siden fremtvinger naturen erkjennelsen at det er best å hjelpe folk der de er og at ikke alle lar seg redde, for samfunn uten assimilering går raskt til grunne. Begir man seg innpå en vei man vet ikke er bærekraftig, men ideologiforblindet nekter å erkjenne, kan dette presist beskrives som et selvmordsparadigme.

Les Vik-Hansens artikkel i sin helhet her på HonestThinking.

 


Forsøkes nå innført også i Norge

20.09.2011. For noen dager siden ble Afrikan History Week (AHW) arrangert i Oslo (med støtte fra Oslo kommune, Norsk kulturråd, Fritt ord, Riksscenen, Ny Tid, LNU og Utrop). Den egyptiske sfinksen mistet nesen fordi rasistiske europeere hugget den av. Europeerne ønsket nemlig å skjule at sfinksen hadde bred afrikansk nese. Dette er noe av hva som ble presentert som fakta på fagseminar med AHW, i følge et innlegg i dagens Aftenposten av Kristoffer Gaarder Dannevig. Han forteller også (uthevelser og hyperlenke tilføyd av meg):

Verdenshistorien
Sfinxens nese forsvant en gang før år 1500. Lite tyder på at europeere sto bak. Det er også fint lite som tyder på at det var afrikanere som stiftet de første bykulturene i verden, i Mesopotamia og i India (!), slik AHWs forelesere insisterer på. Det er heller ikke basert på historiske kilder når det hevdes at det førkoloniale Afrika var kjønnslikestilt og uten fordommer mot homofili. Dagens diskriminering og vold skal skyldes at kolonialistene påtvang afrikanerne sine egne kjønns- og homofilifordommer.

Europeere får alene skylden for slavehandelen og Brother Buntu etterlyser at Norge tar et oppgjør med sin rolle i slavehandelen. AHWs inviterte etterlyste en erstatning. Men kildene viser at også afrikanere var ansvarlige for slavehandelen. Det var afrikanere som solgte afrikanske slaver til europeerne. Før 1850, da man tok i bruk kinin for å forebygge malaria, overlevde de færreste europeere mer enn et par uker i størstedelen av Afrika – kjent som den hvite manns grav. Da var den transatlantiske slavehandelen i hovedsak avskaffet (av europeerne). Buntu kunne like gjerne spurt om når Nigeria skal ta et oppgjør med sin fortid som slaveeksportør.

Alt i alt forteller AHW og deres inviterte en verdenshistorie der afrikanere står for alt godt og europeere står for alt ondt. Den afrikanske kulturen er verdens mest humanistiske, sa AHWs inviterte.

Rasist
AHW og innledernes historiesyn er internasjonalt kjent som afrosentrisme. Ideologien har fått heftig kritikk fra historikere for å lære bort myter og heller drive identitetspolitikk enn historieskriving. Likevel har afrosentrismen mange tilhengere i USA og Afrika. Nå kan det virke som den får fotfeste i Norge.

Da jeg tok ordet på fagseminaret til AHW for å konfrontere talerne med faktafeil og de svært kontroversielle påstandene, ble jeg kalt rasist av AWHs inviterte. Han sa det var på grunn av folk som meg at europeere begår massedrap hvorhen de drar i verden. Det skremmende var at dette førte til applaus fra rundt halve salen.

Les innlegget i sin helhet hos Aftenposten.

HonestThinking kommenterer: Jeg har flere ganger tidligere påpekt at det fører galt av sted når man gir seg til å undertrykke sannheten for å hjelpe de undertrykte. Afrosentrisme er et eksempel som illustrerer poenget. Jeg sier meg enig med Gaarder Dannevig i at Oslo kommune, Norsk kulturråd, Fritt ord, Riksscenen, Ny Tid, LNU og Utrop bør stille seg selv noen kritiske spørsmål i etterkant av AHW.

 


Meget god anmeldelse hos Minerva

20.09.2011 (oppdatert kl 2122). Med sin lettleste og sprenglærde bestselger Våpen, pest og stål har Jared Diamond gitt oss et viktig perspektiv på hvorfor verden er blitt som den er blitt – uten at det dermed er hele forklaringen. Det er evolusjonspsykolog Kyrre Wathne som skriver dette i sin meget gode anmeldelse av Diamonds bok. Wathnes artikkel har den megetsigende tittelen Våpen, pest, stål – og gener, og avsluttes slik (uthevelse og hyperlenker i original):

Gener og geografi
Diamond forholder seg også merkelig inkonsekvent til spørsmålet om genetiske forskjeller kan forklare noen av disse mønstrene. På den ene siden postulerer han at ny-guineanere, på grunn av sterk seleksjon i et krevende naturmiljø, er genetisk mer intelligente enn europeere. På den annen side avvises alle tilløp til slike forklaringer som “rasistiske” når Diamond anser at de legitimerer europeisk hegemoni. Hva slags kognitiv dissonans er dette? Svaret er selvfølgelig at genetiske forskjeller er akseptable så lenge de går “riktig” vei. Dette etterlater en flau bismak når det kommer fra en forsker av Diamonds kaliber. Han bør også vite at det er en risikabel strategi å knytte moral for tett opp til empiriske spørsmål – data kan skuffe.

Diskusjoner av genetiske forskjeller er, med unntak av nevnte hyllest til ny-guineanernes overlegenhet og anerkjennelsen av geners betydning for sykdomsresistens, ellers begrenset til å gjenta mantraet om at det aldri er menneskene det kommer an på. Skal vi forstå hvordan det har gått med ulike folkegrupper må vi se på geografien, ikke menneskene.

Strengt tatt viser imidlertid ikke Diamond dette. At ulike geografiske utgangsbetingelser kan gi opphav til forskjeller er ikke det samme som at alle forskjeller skyldes geografi. Diamond er selv opptatt av såkalt autokatalyserende prosesser. Et velkjent eksempel på dette er genetisk-kulturell samevolusjon. Som Cochran og Harpending viser i The 10 000 Year Explosion (2009) er dette en sannsynlig forklaring på spredningen av kvegdrift. Befolkninger som historisk sett har vært pastoralister har ofte en genetisk mutasjon som gir laktosetoleranse også etter spedbarnsstadiet. Denne genetiske mutasjonen åpner døren for en kulturell nyvinning: å drikke kumelk. Dermed oppstår et seleksjonspress som sprer mutasjonen videre. Å forstå utviklingen av pastoralisme krever dermed at man også ser på genetiske forskjeller mellom folkegrupper.

Dette er et forskningsfelt som har gjennomgått en halsbrekkende utvikling etter at Diamond utga Guns. Bare i løpet av det siste året har vi fått vite at ikke-afrikanske befolkninger har mellom 1 og 4 prosent neandertaler-DNA. Melanesiske befolkninger (som omfatter Ny-Guinea) har mellom 5 og 7 prosent av sitt DNA fra en hittil ukjent hominin, hvis lillefinger nylig ble funnet i Denisova-hulen i Sibir. Hva disse genene koder for er foreløpig ikke særlig klart, men de har ikke overraskende blitt knyttet til sykdomsresistens. Cochran og Harpending har på sin side lansert hypotesen om at DNA fra neandertalere kan ha vært en utløsende faktor i den kognitive revolusjonen som begynte for omtrent 40 000 år siden.

Laktosetoleranse er bare ett eksempel på spor etter naturlig seleksjon siden mennesker først forlot Afrika. Ulike befolkninger har genetiske tilpasninger til forskjellige sykdommer, klima og kosthold. Det kan ikke utelukkes at det også finnes kognitive spor etter naturlig seleksjon. Cochran og Harpending har foreslått at en kombinasjon av genetisk isolasjon og seleksjon for intellektuelt krevende arbeid i finansindustrien kan forklare askenazijødenes høye gjennomsnittlige intelligens. Mer spekulativt foreslår Gregory Clark i A farewell to Alms (2007) at en langvarig positiv korrelasjon mellom rikdom og reproduktiv suksess i England medførte at karaktertrekk forbundet med høy produktivitet spredde seg i befolkningen og dermed la grunnlaget for den industrielle revolusjon.

Merk at genetiske forskjeller på populasjonsnivå ikke behøver å bety at enkeltindivider er så veldig forskjellige. Selv mindre variasjoner i distribusjoner kan tenkes å ha stor påvirkning. Tenk på forskjellen mellom to samfunn der henholdsvis 1 og 10 prosent av befolkningen har et personlighetstrekk som høy intelligens, økt samarbeidsevne eller økt aggressivitet. Det er ikke vanskelig å se at to slike samfunn kan utvikle seg i ganske ulike retninger, selv om majoriteten i begge befolkninger er genetisk like.

Men Diamonds fokus er altså geografi. Og selv om hans resolutte avvisning av genetiske forklaringer skulle vise seg prematur, er det liten tvil om at geografi er en viktig del av dette bildet. Guns, Germs and Steel er i tillegg smekkfull av interessante detaljer fra den tilsynelatende endeløse rekken med fagfelt som Jared Diamond behersker med élan. Trond Berg Eriksen, eat your heart out.

Les artikkelen i sin helhet hos Minerva.

 


Rasjonell og kritisk tenkning forvist til islams ytterkant

20.09.2011. To nye bøker hevder at i begynnelsen av forrige årtusen ble rasjonell og kritisk tenkning forvist til islams ytterkant. Da stoppet både den intellektuelle og økonomiske utviklingen. Det er Jan Arild Snoen som skriver dette hos Minerva i sin omtale av Robert R. Reillys bok The Closing of the Muslim Mind (2010) og Timur Kurans bok The Long Divergence: How Islamic Law Held Back The Middle East (2011). Herved anbefalt.

Se også Alle tolkninger kan utfordres. Om islamsk teologi: Vi må ikke fornekte vår egen fornuft i møte med fortiden. Det eksisterer ikke tanker som ikke kan utfordres, selv om tankene har blitt kanonisert til lover og dogmer. Av Sead Zimeri.

 


Lynkurs i elementær filosofi

19.09.2011. Mange ser ut til å være uvitende om hva lodne mengder er for noe (på engelsk heter det fuzzy sets). Den som innser at man her har et aldri så lite hull i allmennkunnskapene som med fordel kunne ha vært tettet, tilbys nå hjelp fra Document-skribenten Mimisbrunnr. Her er noen utdrag hentet fra de indre deler av hans siste artikkel:

Dagens anliggende er altså hva ord betyr, i hvilken grad de reflekterer ikke-verbale realiteter, og hvorvidt realitetene er skarpt avgrenset fra hverandre. Vi skal nøye oss med å ta for oss to begrepspar, nemlig hva nasjonen Norge og det å være norsk betyr, og hva Den norske kirke og det å være kristen betyr. Intet mindre, og jeg skal dertil prøve å gjøre det hele kort; her har jeg alle muligheter for å tråkke i vannet så det spruter.

I iveren etter å dekonstruere det Norge som engang var, og som jeg fremdeles bærer i mitt hjerte, hører man flere spenstige påstander med det felles formål å vise at nasjonen slett ikke var så unik som mange liker å tro. Det finnes intet spesifikt norsk, det meste og det beste av det vi oppfatter som norske tradisjoner, er import fra andre land. Statsråd Lysbakken fremholder at man er norsk dersom man kommer til landet og slutter opp om ”de verdiene vi bygger landet på”, hvilket ikke forbausende er allment humanistiske, internasjonale, venstrelenende prinsipper. Selve symbolet for fusjonen mellom intellekt og makt i Norge, Torbjørn Jagland, mente å kunne sette likhetstegn mellom norske verdier og FNs menneskerettighetserklæring. Slik bruker man språket for å la nasjonen forsvinne som et ledd i globaliseringsprosessen, selvfølgelig i trygg forvissning om at det skjer i Det Godes tjeneste. Uærlig? Ja, selvsagt, men bare dersom man er gammeldags nok til å mene at sannheter ikke nødvendigvis må støtte opp under et formål.

Men la oss se bak de nevnte ordene og hva de representerer. Det er helt riktig at det ikke finnes eller fantes noe spesifikt norsk uavhengig og isolert fra alt og alle omkring oss; ingen klart tenkende påstår heller dette. Det eksisterer intet ”norgesgen”, for å bruke biologiens språk, der er ingen ”essens” hos nordmenn som man ikke finner hos andre. Derimot gir en nasjon, som Norge, opphav til en bred vifte av det man i filosofien så vel som i biologien ofte kaller ”emergente fenomener”. En nasjon består av enkeltindivider, men når disse agerer sammen i en gitt historisk-kulturell kontekst, fremkommer evner og egenskaper som man ikke kan slutte seg til på grunnlag av kunnskap om enkeltelementene (altså individene) alene. Norge og norskhet er uttrykk for emergens.

Slik sett er dette et eksempel godt som noe også på at reduksjonisme er utilstrekkelig – og i blant direkte villedende – som forklaringsprinsipp når man skal forstå komplekse strukturer. En nasjon består av, men er noe mer enn, en samling individer. En organisme består av, men er noe mer enn, celler. Celler består av, men er noe mer enn, molekyler. Eller med en siste eksempelrekke fra et annet område enn biologien: Ibsens ”Peer Gynt” består av, men er noe mer enn, ord. Ord består av, men er noe mer enn, bokstaver. Bokstaver består av, men er noe mer enn, blekk. Høyere-orden strukturer følger andre lover enn de som brukes for å forklare hvordan deres bestanddeler oppfører seg, og også deres virkninger må forstås på sitt eget kompleksitetsnivå, ikke på et nivå som er lavere eller høyere. En nasjon er altså resultatet av emergens, ikke av essens, og da blir argumenter som påpeker fraværet av essensen, uinteressante og ugyldige.

En beslektet feilslutning fester seg ved at grensen mellom det norske og det ikke-norske beviselig er utydelig på mange områder, hvilket utlegges som at begrepet norsk eller Norge derved blir meningstomt. Samme strategi følges forresten på mange områder, eksempelvis hva gjelder skillet mellom kjønnene og mellom menneskelige etniske gruppe (raser). Innvendingen er grunnleggende tøvete. At grensen mellom la oss si bakker og fjell er flytende (er verdens høyeste bakke høyere enn verdens laveste fjell?), betyr ikke at begrepene ”fjell” og ”bakke” er meningstomme. De eksemplifiserer det vi på norsk kan kalle ”lodne mengder” (”fuzzy sets”), altså mengder med uklar avgrensning mot en eller flere andre mengder.

Slik er livet og virkeligheten, og språket bærer dette med kraft og eleganse, om bare ikke politiske nyskapere finner å ville gripe inn med et eller annet endringsmotiv i hodet.

Les artikkelen i sin helhet hos Document.

 


Fagseminar ved Høgskolen i Oslo

19.09.2011. Journalistutdannelsen ved HiO arrangerer fredag 23. september en fagdag med tema Journalistiske veivalg etter 22. juli. Selv vil jeg delta i paneldebatten kl 1230 - 1400.

 


Ansetter Shoaib Sultan

19.09.2011. Antirasistisk Senter har tilsatt Shoaib Sultan som rådgiver med fokus på høyreekstremisme. 37 år gamle Sultan har blant annet bakgrunn som generalsekretær i Islamsk Råd, og han har gjennom flere år fulgt nøye med på utviklingen innen høyreekstreme miljøer både nasjonalt og internasjonalt.

– Antirasistisk Senter har alltid hatt fokus på kartlegging av høyreekstreme miljøer. Etter 22. juli ser vi behovet for å styrke dette arbeidet ytterligere, sier Kari Helene Partapuoli, leder i Antirasistisk Senter.

– Det norske samfunnet har i alt for stor grad tillatt seg å glemme den høyreekstreme trusselen. Det er en feil vi ikke kan gjenta. Selv om dagens høyreekstreme miljøer i Norge er både små og dårlig organiserte, har vi erfart gang på gang at tankegodset deres skaper vold. Det meste av terroren som har funnet sted på norsk jord siden 70-tallet og frem til i dag har vært høyreekstrem, sier Partapuoli.

– Vi er svært glade for den kompetansen Shoaib bringer til Senteret. At han gjennom flere år har markert seg som en solid, kunnskapsrik og nyansert samfunnsdebattant, er et tilleggsgode vi ikke hadde forventet da vi lyste ut stillingen.

For mer informasjon om tilsettingen av Sultan, se ARS.

HonestThinking kommenterer: Dette er en gledelig nyhet; gratulerer til begge parter! Jeg har lært Shoaib Sultan å kjenne som en redelig meningsmotstander, og rett som det er også meningsfelle. Dessuten er han en trivelig kar som jeg for kort tid siden hadde gleden av å spise middag sammen med. Blant hans ferskeste artikler har jeg festet meg ved disse to:

  • Da terroren kom til Norge. N år problemet med et terrorangrep og kaldblodige drap på unge mennekser beskrives som at man er redd for at islamkritikk kan bli vanskelig i fremtiden så har man misforstått noe helt sentralt om empati og medmenneskelighet. Det handler ikke om å bli enige, eller forby meninger man ikke liker. Vi må for all del ikke gå med på det spillet som terroristen ville at vi skal ta del i. Et bedre og enda mer tolerant samfunn er det rette tilsvaret til terror.
  • Mangel på folkeskikk er lite islamsk.Fra en debatt på Minerva sine sider: Det mest problematiske med grupper som Islam Net er ikke deres til tider forkvaklede forståelse, men mangel på folkeskikk. Islam legger stor vekt på gode manerer, noe som mangler hos enkelte som påberoper seg å snakke for islam og muslimer

 


Øivind Østberg om 22/7

18.09.2011. “Yet history has taught us that such acts of violence rarely occur independent of their social and cultural surroundings.” (Thomas Hylland Eriksen og Jostein Gaarder, The New York Times 28.07.2011). Akademikere og kommentatorer har stått i kø for å veilede oss om hvordan vi skal forstå og reagere på terrorhandlingene 22. juli. Men det har vært vanskelig å få øye på et eneste underliggende samfunnsproblem terrorhandlingene koples til, og som det følgelig antydes å være grunn til å gjøre noe med, utover at det finnes medier og organisasjoner som kanaliserer kritiske holdninger til innvandring og islam. Det er klare politiske motiver hos mange av debattens aktører for å sette nettopp dette i fokus, men dermed innsnevres en debatt som burde favne mye bredere. Det er Øivind Østberg som skriver dette i sin artikkel Én forbryter, flere forklaringsnivåer. Her er ytterligere utdrag (mine uthevelser):

Det første nivået som må analyseres er åpenbart det individuelle (individualpsykologiske) nivået. Det kan vanskelig bestrides at dette nivået har stor forklaringskraft. For det første fordi handlingene etter alt å dømme ble utført av en enkeltperson alene, uten medsammensvorne hverken i den konkrete og praktiske gjennomføringen eller i form av organisatorisk tilhørighet til noen som støttet ham i en slik form for handling. For det andre er handlingene av en slik karakter at de vekker universell avsky. For det tredje har vi sett en grad av målbevissthet og gjennomføringsevne som er formidabel. Den svenske kriminologen Leif G.W. Peerson har sagt at det er tale om et unikt menneske, med negativt fortegn.

[...].

Det andre forklaringsnivået er det ideologiske, og handler om de synspunkter, holdninger og ideer som er brukt til å begrunne handlingene, uttrykt i hans ”manifest”. Hva man ellers kan si om dette, inneholder det noen ideologiske oppfatninger, og disse ideene har utvilsomt vært av betydning for handlingene. Også for et individ hvis handlinger ikke får støtte av noen andre, er det viktig å knytte an til noe utenfor en selv, noe som kan deles av flere.

[...]

Standpunkter i denne retning vil mange ha uten på noen måte å være tilbøyelig til udemokratiske virkemidler, enn si kaldblodig massemord på barn. En ideologi som lar seg forene med de faktiske handlinger som her er utført, inneholder noe annet og mer. Bernt Hagtvet har pekt på avhumanisering av motstanderen, som et sentralt element i ”den totalitære mentalitet”. Øystein Sørensen har fremholdt at Breiviks ideal er et patriarkalsk og autoritært Europa, i siste instans styrt av en selvbestaltet elite, en samfunnsordning nært beslektet med Khomeinis politiske system i Iran. Disse elementene skiller Breiviks ideologi avgjørende fra andre som kan kalles konservative.

Det ideologiske forklaringsnivået har fått bred plass i de kommentarer som til nå har kommet. Etter min mening har det fått for stor plass, særlig fordi det er det ”alminnelige” og ikke det spesielle i Breiviks ideologi man har festet seg ved.

En grunn til dette er åpenbart at det er en stor politisk fristelse å utnytte situasjonen til en offensiv for å brennemerke alle med synspunkter som på et eller annet vis kan gjenfinnes hos Breivik. (Breiviks hat mot EU kan jeg riktignok ikke erindre å ha sett forsøkt utnyttet til å demonisere den norske EU-motstanden.) Alle som fremmer ideer som er kritisk til innvandringspolitikk, islamisering, feminisme osv kan gis en form for medansvar for de uhyrlige handlinger. Marie Simonsens innlegg om ”De fortapte menn” i Dagbladet 24. august står som et av de mest usaklige eksempler på dette. Hun prøver her å klistre alle som ikke deler hennes egne feministiske ideer til terroristens idéverden.

Thomas Hylland Eriksen var, sammen med Jostein Gaarder, raskt ute i New York Times med et innlegg som identifiserte den ”islamofobiske blogosfæren” som årsaken til at Breivik kunne tro at han hadde støtte for sine handlinger. Dette er fulgt opp med en kronikk i Aftenposten 22. august under overskriften ”Uakseptable ytringer”. Når den dypere samfunnsmessige forklaring på Breiviks handlinger, er begrenset til det forhold at visse typer ytringer fremsettes og har kanaler for å nå ut, blir de adekvate tiltak for å unngå gjentagelse (”Aldri mer 22. juli!”) også begrenset til å søke å forhindre ytringene og deres muligheter til å nå et publikum.

[...]

Et tredje forklaringsnivå jeg vil foreslå, er mediene selv. Å se en bjelke i sitt eget øye kunne ifølge Jesus være vanskeligere enn å se splinten i sin brors. Spørsmålet som de fleste medier og kommentatorer unnlater å stille er ellers et journalistisk yndlingsspørsmål: Hvorfor? Man finner at Breiviks ideologi, som fikk støtte i grumset i ” bloggosfæren”, er en forklaringsfaktor, men unnlater å fortsette å spørre hvorfor disse nettstedene oppsto? Og hvorfor føler så mange behov for å gi uttrykk for sine meninger i krass form her og i nettdebatter ellers?

Dersom ikke slike spørsmål stilles, sier man at de nettsteder som gjøres til viktige forklaring Breiviks handlinger, er oppstått ut fra intet, som fenomener uten noen årsaksforbindelse til andre samfunnsforhold. Dette er lite intellektuelt tilfredsstillende.

Et plausibelt svar er at mange over lang tid har opplevd at deres egne erfaringer og deres egne meninger, knyttet til blant annet innvandring, ikke får noe rimelig uttrykk i de aviser de leser, de TV-kanaler de ser på og de radio-programmer de hører på, og heller ikke i offentlig informasjon fra myndigheter eller bidragene fra universiteter og forskningsinstitutter.

[...]

Det fjerde forklaringsnivået: Fenomenet Breivik må, dersom man søker en forklaring i sosiale og kulturelle forhold, også knyttes til det faktum at det har foregått en masseinnvandring til Norge og andre vest-europeiske land av folk fra fremmede kulturer og samfunnsforhold. Her har det, på grunnlag av tidligere utvikling, bygget seg opp tendenser som har slått ut formidabelt de siste år. Et eksempel er en firedobling av antall skoler med flertall minoritetsspråklige i Oslo på kort tid (58 ved siste telling).

De som stopper sin analyse av Breivik med bloggosfæren, eller Fremskrittspartiet, må mene at innvandringen i seg selv ikke er noe problem, problemet er kun det at noen som utbrer skeptiske holdninger til den. Men hvis en i land etter land ser at masseinnvandring medfører reaksjoner og konflikter, blir det ikke en underlig mangelfull samfunnsanalyse, for ikke å si ren moralisme, å ikke oppfatte dette som sosiale realiteter?

Les Østbergs artikkel i sin helhet hos Document.

HonestThinking kommenterer: Østberg har etter min mening skrevet en meget god artikkel som fortjener å bli lest av mange. Det er tankevekkende at det ikke lyktes ham å få den antatt i en av landets aviser.

 


Ytringsfrihet under stadig sterkere press

18.09.2011. Nej, det började inte med terrordåden i Norge. Starka krafter har länge velat begränsa allmänhetens möjligheter att komma till tals i tidningssajternas kommentarsfält. Utåt säger sig medieföreträdare vilja ha en dialog med sina läsare. Men de hycklar. Att administrera läsarkommentarer kostar tid och pengar, och det är ingenting som medieföretagen vill betala för. Journalister gillar inte heller att utsätta sig för obehaget att få sina artiklar sågade jämns med fotknölarna av arga läsare. De krafter som vill begränsa yttrandefriheten väntade bara på ett tillfälle. Anders Behring Breiviks terrordåd i Norge den 22 juli kom som på beställning. Massmorden gav dem exakt det alibi de behövde. Under parollen ”Bort med näthatet” har medias marionettregissörer skridit till verket och ytterligare inskränkt allmänhetens möjligheter att komma till tals i offentliga fora. Det er pseudonymet Julia Caesar som skriver dette i sin artikkel Locket på tryckkokaren.

Se også hennes artikkel Pipet från riskokaren, der hun bruker Nord-Korea som eksempel for å illustrere hva som i ytterste konsekvens blir resultatet der ytringsfriheten knebles.

 


Hvordan er det å være muslim i Norge?

18.09.2011. Zakaria Saaliti, styremedlem i Ung Muslim, har i Aftenposten kommet med noen betraktninger om det å være muslim i Norge. Jeg festet meg særlig ved følgende avsnitt (min uthevelse):

Selvsensur

Men engasjementet mitt har en pris, også her i Norge. Her om dagen fikk jeg vite av en fremtredende leder i næringslivet at jeg aldri ville ha fått jobb hos ham. Årsak: jeg er engasjert i debatten om islam. I ettertid har jeg vært mer forsiktig fordi jeg har innsett at jeg må drive selvsensur hvis skal gjøre karrière innenfor næringslivet. Dette mener jeg er et demokratisk problem i et land hvor ytringsfriheten står sterkt.

 


Økonomi eller demokrati?

18.09.2011. Længe så det ud som om den økonomiske krise skulle fortrænge alle andre emner i valgkampen. Men da Lars Løkke Rasmussen i søndags fastslog, at udlændingepolitikken må føres på en bund af værdier, som ikke kan gøres relative, åbnede han for en ny diskussion. Samme dag udtalte professor Mehdi Mozaffari fra Aarhus Universitet til Ekstra Bladet, at sharialoven håndhæves i større eller mindre omfang i alle danske ghettoer. Det bør få os til at tænke lidt over, hvad der er den vigtigste opgave for et demokrati. Selvfølgelig er det vigtigt at få orden på økonomien, men er det også det vigtigste? For at kunne tage stilling til det spørgsmål må man begynde med at gøre sig klart, hvad demokratiet kræver. Det er den danske filosofen Kai Sørlander som skriver dette i en artikkel gjengitt hos Document.

 


Settes på prøve

18.09.2011. Over halvparten av Arbeiderpartiets innvalgte bystyremedlemmer har innvandrerbakgrunn. Valgforsker tror det skyldes organisert kumulering, skriver Document.

 


Kjekt skjellsord

12.09.2011. I siste valgkampuke gikk Kristin Halvorsen til frontalangrep på Siv Jensen langs 22. juli-aksen: Siv Jensen kunne aldri bli statsminister fordi hun hadde vært for feig til å ta et oppgjør med ”grumset” i eget parti. Riktig hva og hvem ”grumset” var, forble uklart, men nettopp slik ser man jo til at skjellsord blir som mest anvendelige. Det er pseudonymet Mimisbrunnr som skriver dette hos Document. Han skriver dessuten:

Jeg har aldri vært medlem av Fremskrittspartiet, men jeg har da stemt på dem ved flere valg, så også denne gang. I fru Halvorsens verden er jeg formodentlig høyreekstrem med god margin: Jeg ønsker en mindre stat som konsentrerer seg om sine kjerneoppgaver, først og fremst, jeg ønsker et sterkere norsk forsvar, en utenrikspolitikk uten lefling med terrorister og preget av realisme mer enn sinnelagsetikk, og jeg er mot stor fremmedkulturell innvandring til Europa og Norge. Jeg står til høyre for et Høyre som jeg knapt regner som et konservativt parti lenger. Om enda mer bevismateriale skulle trenges på at jeg er politisk ”entartet”, så skriver jeg altså på document.no, hvilket post-22. juli i de kretser alene er tilstrekkelig for moralsk domfellelse, så vidt jeg har forstått. Altså kvalifiserer jeg formodentlig, i den rådende mediemessige konsensus i kongeriket, til betegnelsen høyreekstrem eller, med statsråd Halvorsens ekstra omvridning av den retoriske skruen, grums.

Noen som det må tas et oppgjør med, som man må ta avstand fra for å kunne regnes med i det gode selskap.

Rett nok passer jeg ikke helt inn i venstresidens favorittbilde av høyreekstreme – eller altså ”grumset” – ettersom jeg hverken heiler eller rauter, snarere tvert imot, jeg knuser ikke ruter og skvetter ikke øl på de fine og gode. Men så finurlig er fiendetenkningen at dette gjør meg bare enda mer suspekt, etter hva jeg skjønner, til en ekstra utspekulert motstander av det rådende multikulturelle og globaliserte glansbildet. Har man slike holdninger, så er man grums og skal formodentlig behandles deretter, om enn språket er aldri så dannet og selv om resonnementene følger logikkens og handlingene demokratiets regler. Høyreintellektuelle er de nye slangene i paradiset, vi er ekstra farlige og skal gis minst mulig spillerom.

[...]

Nå er det bare den logiske vansken med det hele, at samme fru Halvorsen har vært langt fremme i køen for å kritisere alle som ”driver med gruppetenkning”, som ”setter grupper av mennesker opp mot hverandre”. Ikke minst har hun og likesinnede advart mot å skape unødige motsetninger mellom mennesker ved bruk av fornedrende ord og språk som kan hisse til vold. Ved å kalle meg og sånne som meg for grums, så plasserer hun seg selv i et selskap hun neppe ønsker å være en del av, og slett ikke i disse tider da ”guilt by association” er en vanlig måte å brennemerke politiske motstandere på.

[...]

Den type oppførsel fru Halvorsen her legger for dagen, er selvsagt kjent og omtalt allerede for lang, lang tid siden – alle moderne dumheter av noen dybde er det. Går vi til antikkens Aten, så møter vi i tragediene beskrivelser av hvordan mennesket uvegerlig, og mot sin vilje, gjør nettopp det hun ikke ville gjøre. Sophocles’ ”Oedipus Rex” er det mest kjente eksemplet, og sikkert noe man hygger seg med både på stortingskantina og i pauser i regjeringsdrøftingene. Og går vi til Jerusalem, så finner vi en enda mer velkjent advarsel mot faren for å overse bjelken i eget øye mens man stirrer seg blind på splinten i nestens. Heller ikke dette er vel glemt i maktens kretser, formoder jeg?

Man kunne si at jeg burde være mer raus og ikke legge vekt på fru Halvorsens verbale påhopp. En begrunnelse kunne være at hun er uten injurierende kraft i politisk-filosofiske sammenhenger, og jeg tror sågar at jeg kunne argumentert godt for nettopp dette, om jeg hadde villet. En annen unnskyldning kunne være at hun ikke var seg selv i gjerningsøyeblikket, men under press av dårlige meningsmålinger i valgkampens siste dager, apokalyptisk stirrende ned i den politiske avgrunnen.

Men hun er tross alt en erfaren mangeårig minister og stortingsrepresentant og en av dem som med størst suffisanse har tilrevet seg ”the moral high ground” hvorfra hun feller dommer over vanlige nordmenns meninger og holdninger. Når jeg her skriver hva jeg mener om den type hersketeknikker hun bruker for å kneble politiske meningsmotstandere – for det er det vi er, statsråd Halvorsen, ikke grums; man omtaler ikke mennesker slik – så kommer jeg på en av de beste boktitler jeg vet om: ”I have no mouth and I must scream” (Harlan Ellison). Det finnes tusener av ærlige, redelige nordmenn rundt omkring som er dypt fortvilet over de politiske endringene som Kristin Halvorsen og hennes likemenn har avstedkommet de siste tiårene, men som ikke klarer å artikulere sin protest. Jeg kan det og andre på document.no kan det.

Hverken Kristin Halvorsen eller noen andre skal få lov å sjikanere oss, kalle oss ekstremister og grums, uten at vi tar til motmæle.

HonestThinking kommenterer: Jeg har hatt gleden av å bli litt kjent med mannen bak Mimisbrunnr-pseudonymet, og dette er nok en treffende artikkel fra hans hånd. Jeg anbefaler alle å lese den i sin helhet hos Document. Og jeg anbefaler spesielt Mimisbrunnrs og mine meningsmotstandere å spørre seg selv om man gjør demokratiets og Norges fremtid en tjeneste ved stadig å slenge om seg med stygge ord.

 


Vil ha «United States of Europe»

12.09.2011. Tidligere forbundskansler i Tyskland, Gerhard Schröder mener Europa må samles til en nasjon for å unngå fremtidige finanskriser, meldte Aftenposten her forleden. Vi leser også:

Må gi opp suverenitet

Schröder var forbundskansler i Tyskland fra 1998 til 2005 og ledet en koalisjonsregjering mellom sitt eget sosialdemokratiske parti, SPD, og De grønne. Han mener det er feil av EU-ledere å forvente at det er euroen som blir redningen i fremtiden.

- Krisen i markedet har gjort det helt klart at vi ikke kan ha en felles valuta uten en felles økonomi -og sosialpolitikk, sier Schröder til avisen og legger til:

- Vi blir nødt til å gi opp nasjonal suverenitet.

Schröder ønsker med det velkommen et initiativ tatt av Tysklands nåværende forbundskansler Angela Merkel og den franske presidenten Nicolas Sarkozy. De ønsker å bevege seg mot en felles union i 2012.


Må forhandle frem ny traktat

Deres forslag, som betyr at de 17 landene i Euro-samarbeidet ville måtte si fra seg suvereniteten i budsjettspørsmål, har fått en lunken respons fra de andre Euro-nasjonene.

- Tyskland og Frankrike har sendt ut et sterkt signal med planen om en europeisk økonomisk regjering dersom det er ment seriøst og får den rette autoriteten, for eksempel Europas finansminister. Det er den riktige veien fremover, og forutsetningen for riktig finansiering, sier Schröder.

Schröder oppfordrer nå medlemslandene i EU til å gå tilbake til forhandlingsbordet for å hamre ut en ny traktat som kan erstatte Lisboatraktaten, som i dag fungerer som EUs institusjonelle rammeverk.

- I krisen ligger det en reell mulighet til å oppnå en politisk union i Europa, påpeker Schröder.

HonestThinking kommenterer: Dette er noe vi har sett fra politisk hold flere ganger før. Når politikerne forregner seg, og ett eller annet ikke fungerer etter hensikten, da sier de nokså sjelden at politikken deres ikke var tilstrekkelig gjennomtenkt, og at man derfor bør gå tilbake til tidligere tiders ordninger. Nei, deres svar er foruroligende ofte at vi må ha enda større doser av den tenkningen og den politikken som har skapt de problemene vi akkurat nå står overfor. Dette er et skremmende mønster.

 


Åsne Seierstad blinket seg ut Hans Rustad

07.09.2011. Åsne Seierstad har intervjuet Hans Rustad for Newsweek. Intervjuet er av en slik karakter at Rustads meningsmotstander Helge Øgrim kommer med følgende kommentar på Document:

Jeg har både kritisert Rustad hardt, og sagt etterpå at jeg kanskje tok for hardt i. Teksten til Seierstad er virkelig vanskelig å akseptere. Den har så mange "grep", etablerer assosiasjoner det er uråd å verge seg mot for den som rammes, at jeg brått forstår litt bedre kritikken fra dem som mener hun kan ha misbrukt litterære virkemidler til å male skjeve bilder på et dokumentarisk lerret. Må lese dette to ganger til, ser jeg.

Les Rustads egene kommentarer til det hele.

 


Fra dansk sogneprest

07.09.2011. Sørine Gotfredsen, dansk sogneprest og journalist, vakte bestyrtelse med sin Berlingske-kronikk Lad os bruge Anders Breivik rigtigt. Dette fikk henne noen dager senere til å komme med noe Eftertanker, der hun blant annet skriver:

Vi bør være i stand til ærligt at diskutere det multikulturelle. Også når det gør allermest ondt. Uden at stemple modparten som et ringere og mere anløbent menneske, end man selv er.

Hat tip Document.

 


Kan han bli Norges Che Guevara?

07.09.2011. Dette spørsmålet stiller Kjell Skartveit i en tankevekkende artikkel på Verdidebatt.

 


Svar på kritikken

07.09.2011. I mitt innlegg Briter og afrikanere svarer jeg på kritikken fra statsviter Øivind Bratberg og psykolog Kolbjørn Selvåg Brønnick i Stavanger Aftenblad.

 


Arkiv over tidligere norske forsider

 


Home page.

 


 

 
 



Søk i HonestThinking



Some material has been made available in English.

 


Stiftelsen Fritt Ord innvilget meg i 2008 forfatterstipend. Resultatet er det politiske essayet Selvmordsparadigmet, som ble lansert på Litteraturhuset i Oslo 6. mai 2010.

Min tese er at den vestlige sivilisasjon er i ferd med å begå selvmord, og at det som ødelegger sammenhengs- og bærekraften i våre samfunn, er en serie med forhold som har sine røtter i et intellektuelt paradigme som nekter å snakke sant om menneskets natur, og som derfor fører oss inn i skjønnmalende utopier på det ene området etter det andre. Satt på spissen kan man si at vi som samfunn primært er opptatt av hvilken politisk virkning ulike utsagn har, og i mindre grad opptatt av om utsagnene stemmer med virkeligheten. Vitenskapelig og faktisk korrekthet er altså byttet ut med politisk korrekthet. Noen viktige stikkord i så måte er rase/etnisitet, kjønn, islam, makt, autoritet, skolevesen, demokrati, innvandring og integrering.

Mer informasjon, inkludert forord, etterord og smakebiter fra essayets ulike kapitler og appendikser, finnes på Selvmordsparadigmet.no. Se også egen gruppe på FaceBook.

Selvmordsparadigmet skal finnes i bokhandlene, men kan alternativt bestilles direkte fra Koloritt Forlag.

 


 

Outsiderposisjonen bunner ikke i at det demokratiske samfunnet har stengt dem ute. Den bunner i en forakt for demokratisk dialog. En demokratisk samtale innebærer ikke bare retten til å snakke, den innebærer en forventning om å lytte.

Simen Ekern, kommentator, Dagbladet, 27.07.2011

 

Vi er begge barn av en hvit og en svart forelder, men da hun som spedbarn ble adoptert bort, var det til en svart familie. Noe annet var utenkelig i 1950-tallets USA. Her lærte hun å være bevisst om og stolt av fargen sin. I dag har Sheila alltid Ebony Magazine liggende på sofabordet, og når hun skal krysse av i offisielle papirer om hun er 'mixed race' eller 'black', setter hun kryss ved det siste. Sheila er bevisst rasen sin og bevisst afrohåret sitt.

Nola Grace Gaardmand, Stygt, feil og medfødt - de er stole afroamerikanere, men skammer seg over afrofrisyren, Klassekampen, 18.06.2011

 

Hele tiden møter jeg mennesker som utlegger at vi er «så biologiske». Min venn Åsgeir mener at genetikken kan forklare nesten alt, som sivilisasjonsnivået i ulike deler av verden.

Thomas Hylland Eriksen, Dagbladet Magasinet, 07.05.2011

 

Når Fremskrittspartiet regner sånn så tar de altså med enhver som har besteforeldre som har innvandret til Norge innen 2060, og sånn kan vi ikke regne. Mennesker som er født og oppvokst i Norge er norske.

Barne-, likestillings- og inkluderingsminister Audun Lysbakken (SV) kommenterer SSB-prognoser som tilsier at etniske nordmenn kan bli en minoritet i Norge i løpet av 50 år. Nrk Kveldsnytt, 15.06.2010 (dato ikke verifisert)

 

Det er noe jeg ikke forstår: at mange av de som ønsker sterkere kristen innflytelse i samfunnet, samtidig ønsker en sterk begrensing av asylsøkere og innvandring til vårt land. Hvordan henger dette sammen med Bibelens ord om å ta i mot de fremmede og vise gjestfrihet og omsorg mot dem som banker på vår dør? Skulle ikke nettopp et land tuftet på kristne verdier ha en mer åpen politikk overfor innvandrere?

Tidligere sogneprest Bent Reidar Eriksen, Spørsmål til Hanne Nabintu Herland, innlegg i Vårt Land, 02.04.2011

 

Hvem har sagt at vi eier dette landet, selv om vi har bodd her i tusener år? Vi kan ikke sitte høyt til hest og storslagent bestemme hvem som skal slippe inn og hvem som skal vises bort. Innvandrerne har lik rett til dette landet og våre ting.

Biskop Georg Hille i Dagbladet 21.05.1988, sitert av Lasse Moer

 

Slik jeg ser det finnes det mindre moralsk mot og uavhengig tenkning i politikk og media idag enn det gjorde i Weimarrepublikken eller i de første tiårene av Forbundsrepublikken.

Thilo Sarrazin gjør opp status, FAZ, januar/februar 2011 (norsk oversettelse, Document)

 

Ekstremister på begge sider i islamdebatten bruker nazismen til forsøksvis å parkere meningsmotstandere. Kan vi snart komme videre?

Ingunn Økland, Aftenposten, 31.01.2011

 

Og dette er svinsk (slett ikke svensk), på alle måter - politisk, moralsk, kulturelt. Og for personer som attpåtil kaller seg kristne, blir dette så langt fra nestekjærlighet man kan komme. (Til og med som ateist blir man fristet til å kalle denne ondskapen for djevelens verk). Når Anfindsen får dette til å handle om løgner, falskhet, hykleri og maktmisbruk, er det akkurat som å høre nazistenes rop "Deutschland Erwache". Det er ingen grunn til å pakke dette inn. Det er avskyelig.

Lars Gule refser både Julia Caesar og HT-redaktøren, Verdidebatt, 30.01.2011 (ifm kronikken Våldtagen av staten)

 

Denne mannen er rasist og representerer derfor et uanstendighetens lavmål.

Lars Gule refser dem som vil lytte til HT-redaktøren, Verdidebatt, 25.01.2011

 

Jeg mener det er betenkelig at man i norske medier gir ekstremt konfliktorienterte aktører som Storhaug, al-Kubaisi og andre fritt spillerom ut fra kommersielle så vel som ideologiske motiver.

Sindre Bangstad, 14.01.2011, i intervju med Morgenbladet

 

Den største fienden for Europa i dag er frykt. Frykt fører til egoisme, egoisme fører til nasjonalisme, og nasjonalisme fører til krig.

EU-president Herman van Rompuy i tale i Berlin på 21-årsdagen for murens fall. Sitert i Vårt Land 29.11.2010

 

De er regimet, men later som om de er kjettere. De er legemliggjørelsen av konformismens byrde, men poserer som dissidenter. De vifter med regelboken mot andre, men gir blaffen i reglene de selv burde følge. De preker toleranse, men tolererer intet kulturelt eller menneskelig mangfold.

Antonio Socci om venstreintellektuelle, sitert av Document, 27.11.2010

 

Når rasjonelle og anstendige aktører som HEF viker unna en høyst nødvendig konfrontasjon av frykt for å stemple en minoritet, overlates feltet til irrasjonelle og vulgære stemmer som babler om en demografisk katastrofe og forsøpler debatten.

Sara Azmeh Rasmussen, En sen beklagelse til HEF, Fri Tanke, 28.10.2010

 

Det starter med tankefrihet, det fortsetter med talefrihet, og det ender med trosfrihet.

TV-predikant Muhammad Al-Munajid, sitert av Knut Olav Åmås, Aftenposten, 27.09.2010

 

Jag vill gärna påpeka att de som lever på att driva upp ett vi- och dom-tänkande och ett i grunden hatfullt sätt att se på relationer mellan människor inte ska bli förvånade om sådant händer.

Sveriges statsminister Fredrik Reinfeldt (M), kommenterer en angivelig grov voldshandling mot en sverigedemokrat, Document, 14.09.2010

 

Islam er en gammel europeisk religion som har tilpasset seg vår verdensdel.

Jahn Otto Johansen, Økt innvandrerfrykt i Tyskland, ABC Nyheter, 11.09.2010

 

Det jeg har lest av [Anfindsen], om at noen raser har høyere IQ enn andre, mangler etter mitt syn vitenskapelig holdepunkt. Han er amatør på dette feltet.

Einar Steensnæs (KrF), til Vårt Land, 10.09.2010

 

Anfindsen synes ikke å ha noen basis for utsagnene sine. Man har ikke noe grunnlag for å påstå at det er intelligensforskjeller mellom forskjellige kulturer.

Simen Gaure, FaceBook, 14.04.2010

 

Alhamdulillah, jeg lovpriser Allah, som har gitt vår Nasjon slike vidunderlige barn. De skal, med Allah's [sic] hjelp, ta knekken på den vestlige, sataniske sivilisasjon, en gang for alle! [...] Jeg hater jøder! Måtte de brenne i helvette! [sic ...] Dere er bare satans slaver, dere har øyne, men blinde fordet. Ører, men døve fordet [sic]. Hjerner, men tomt mellom ørene deres. Dere vil rett og slett ikke forstå.. Deres tid er over, Islam skal herske hele jorden, veldig snart, insha'Allah! [...] Jeg ler av dere bastardunger. Alhamdulilla, som velsignet meg med Islam! [...] Jeg er Allah's [sic] slave. Jeg er Muslim. Hva er dere? Søppelmennesker! [...] Og dere er Satans representanter.

Mohyeldeen Mohammad, diverse innlegg på FaceBook, 10.06.2010

 

Det betyr at en stadig økende andel av israelerne og dermed Israels velgere, er innvandrere eller etterkommer av innvandrere fra land som har manglet demokratiske og humanistiske tradisjoner. Det er klart at dette i lengden vil påvirke politikken.

Olav Versto, kommentator i VG, drøfter konsekvensene av å hente innvandrere fra visse typer land, sitert av Document, 08.06.2010

 

Fortell meg hva dine skjellsord er, og jeg skal fortelle deg hvem du er.

Bent Sofus Tranøy, Klassekampen, 29.05.2010

 

- Finnes det menneskeraser?
- Nei, det finnes ikke menneskeraser. [...] Det er en myte.

Trond Thorbjørnsen, SOS Rasisme, intervjuet i Hjernevask, 12.04.2010

 

- Kan det være noe biologisk og medfødt som ligger til grunn for disse forskjellene?
- Nei, den type påstand er jo på en måte ... da ser jo vi kjønnsforskere rødt. Min påstand er da at det ikke er ... ikke er forskjeller ut over det som har med det reproduktive systemet å gjøre.

Jørgen Lorentzen, intervjuet av Harald Eia, Hjernevask, Nrk1, 05.04.2010

 

Jeg har en klar, bevisst målsetting om å ønske å endre dette systemet. [<klipp>] Biologien har på mange måter vært fienden til kjønnsforskningen når kjønnsforskningen kom på 70-tallet. [<klipp>] Og den sosiobiologiske forskningen, som jo har veldig firkanta syn på kjønn, er svekka, helt klart. [<klipp>] Noen ganger må man bare være hard, [...] Og jeg er kanskje hard i språkbruken da, fordi at de bruker en såkalt vitenskapelig historie [...] nemlig naturvitenskapen, som man tror er sann i den forstand, ikke sant. Mennesker går fremdeles rundt og tror at naturvitenskap er sannere enn annen vitenskap. Det er den ikke. [...] Naturvitenskap er like mye prega av teori og metode og perspektiv som det samfunns- og humanistisk forskning er. [Naturvitenskap] er like mye prega av forskerens blikk som det min forskning eller andres forskning er. Og det er veldig viktig å være klar over. Det er ikke noe som finnes; sann forskning eller sann vitenskap i den forstand. Vi kan komme nærmere en type forståelse av hvordan verden er bygd eller hvordan verden ser ut, ikke sant, men [...]
- Så det er ikke det at man kommer nærmere og nærmere sannheten?
- Nei, for det finnes jo ikke en absolutt sannhet, som det gjelder å komme nærmest.

Jørgen Lorentzen, intervjuet av Harald Eia med tanke på Hjernevask (råstoff, del 1 av 2)

 

Hvem tør fortsatt hevde at de genetiske forskjellene mellom hvite og svarte har noe mer å si enn hvilken hudfarge de har?

Holger Pötzsch, Institutt for kultur og litteratur, UiTø, Kunstige konflikter, Klassekampen, 08.03.2010

 

Biologi har ingen plass i min forskning.

Cathrine Egeland, forskningsleder (AFI), Hjernevask, 01.03.2010

 

Gi keiseren hva keiserens er, for eksempel nye klær.

Hauk, Dagens Sukk, Klassekampen, 17.02.2010

 

Jeg tror dessverre ikke det kan bli fred [i Libanon]. Heller ikke der ser sameksistens ut til å være mulig. [...] I Europa er det blitt for mye rutine. Vi kan ikke lenger la andre bestemme vår skjebne.

Amin Malouf, intervjuet av Aftenposten, 18.01.2010

 

Beskrivelsen av hvordan "den arbisk-muslimske verden synker stadig dypere ned i en historisk brønn som det nærmest er umulig å klyve opp fra", og hvordan innvandrere i Europa behandles med en type "respekt" som egentlig uttrykker forakt, fortjener å bli lest.

Aage Borchgrevink, anmeldelse av Amin Maloufs bok Verden i ubalanse, Aftenposten, 18.01.2010

 

Flere sitater her >>>


HonestThinking ønsker å spille en konstruktiv rolle i norsk samfunnsdebatt, og opptre med respekt overfor både innvandrere og norske meningsmotstandere. Vi anmodet på forsommeren 2005 Senter Mot Etnisk Diskriminering (SMED) om å se nærmere på våre nettsider, for å få en vurdering av disse i forhold til SMEDs etiske retningslinjer. Les mer >>>


SSB og juks med innvandringstall

 

HonestThinking påviser at SSB har presentert misvisende fremskrivninger for den demografiske utviklingen i Norge. Bakgrunnsinformasjon, tallmateriale og sitater som dokumenterer disse påstandene, er lagt ut her.

 


I en uttalelse som i begynnelsen av mai 2005 ble gitt til FNs menneskerettighetskommisjon, hevder Den internasjonale humanistorganisasjonen, International Humanist and Ethical Union, at myndigheter i vestlige land lukker øynene for muslimske brudd på menneskerettighetene, særlig overfor kvinner. Organisasjonen identifiserer to hovedgrunner for denne situasjonen. (1) Et engasjement for multikulturalisme som utarter til moralsk relativisme. (2) Prinsipiell motstand mot å kritisere religioner, spesielt islam. Les talen i sin helhet (på engelsk).


Forfatteren Walid al-Kubaisi er kontroversiell, men nyter likevel bred anerkjennelse som en viktig intellektuell, muslimsk stemme i den norske debatten. Vi er meget glade for å kunne presentere noen av hans mange kronikker og artikler på våre nettsider.

NB: Du kan også bestille to av hans bøker direkte her >>>

 


 

HonestThinking er viet til og forpliktet på ærlig tenkning. Ærlig tenkning er ikke det samme som sann tenkning, for det er mulig å tenke ærlig, men ta feil. Derfor er ærlig tenkning ikke det samme som objektiv tenkning heller. Det å tenke ærlig er en streven etter å forstå virkeligheten på en korrekt måte. Dette innebærer dels en forpliktelse til å være ærlig med hensyn til alt man publiserer. Men vel så viktig er at ærlig tenkning involverer en kompromissløs forpliktelse til aldri, aldri å undertrykke eller fortrenge relevante data, selv når disse kolliderer med egne overbevisninger. En slik tilnærming til data kan i visse tilfeller medføre smertefulle revisjoner i ens oppfatninger. Det er dette HonestThinking dreier seg om! Les manifestet i sin helhet.



 

Flerkulturelle samfunn - respekt for muslimer og islam

 

Dagens innvandrings- og integrasjonspolitikk er dypest sett respektløs overfor både muslimer og islam, for den har som en stilltiende forutsetning at muslimene vil bli som oss. Man sier man har respekt for islam og muslimer, men man forventer at muslimene oppgir sine ortodokse trosoppfatninger når de kommer til oss. Man antar samtidig at islam vil reformeres og moderniseres så snart muslimene bare integreres og får smaken på vår egen kulturs fortreffelighet. Dette er kultursjåvinisme på sitt råeste! Den uuttalte forutsetingen for dette scenariet er at vår sivilisasjon er islam overlegen. Les mer her.


Trusler mot demokrati og menneskerettigheter

Menneskerettigheter og demokrati står under press. En vesentlig trussel mot disse kommer fra den vestlige verden selv, i form av uærlig eller manglende tenkning. Det finnes en særegen vestlig form for “toleranse” som er så “tolerant” at den også tolererer totalitære og antidemokratiske ideologier. En uutalt eller ugjennomtenkt antagelse som ligger til grunn for en slik holdning er at alle kulturer, livssyn og religioner egentlig er like gode. Som følge av denne antagelsen avskjærer man seg selv fra en våken og kritisk tilnærming til totalitære og antidemokratiske ideologier. Les hele artikkelen.


Send epost til postmaster at honestThinking.org (erstatt ' at ' med '@') dersom du har artikler du ønsker at vi skal lenke opp eller publisere. Vi er åpne for kvalitetsbidrag fra alle.