Denne artikkelen publiseres på HonestThinking 18.04.2008. Den drøfter de viktigste argumentene Torgeir Skorgen har fremmet mot meg i to nesten identiske innlegg i Klassekampen 01.04.2008 og Dagbladet 09.04.2008. Denne artikkelen utfyller det jeg skrev i mitt tilsvar til Skorgen i Dagbladet 16.04.2008.
Av dr scient Ole Jørgen Anfindsen, redaktør, HonestThinking
Torgeir Skorgen, postdoktor ved institutt for fremmedspråk ved Universitetet i Bergen, har i ovennevnte innlegg kommet med en rekke, alvorlige anklager mot meg. Jeg valgte først å svare ham forholdsvis diplomatisk i Klassekampen, men hans gjentagelse av de samme anklagene en drøy uke senere fikk meg til å velge å svare litt mer offensivt i Dagbladet. Og nedenfor drøfter jeg Skorgens påstander i detalj, men først litt bakgrunnsstoff.
Skorgen er forfatter av boken Rasenes oppfinnelse - rasetenkningens historie, Spartacus forlag, 2002 (se også Jon Hustads intervju med ham ifm bokutgivelsen). Etter at jeg i januar og februar kritiserte Thomas Hylland Eriksen (og Dag Undlien) i en serie innlegg i Aftenposten, har Skorgen kommet med en kronikk om raseproblematikk i Aftenposten, samt flere nokså krasse angrep rettet direkte mot meg:
Det Skorgen tydeligvis finner spesielt kritikkverdig, er at i min referanseliste har inkludert to henvisninger til J. Philippe Rushton. Den første av disse er utformet slik:
I denne sammenheng vil jeg anbefale den populærvitenskapelige artikkelen Wanted: More Race Realism, Less Moralistic Fallacy (vdare.com, 07.12.2005), av den anerkjente (men også kontroversielle) forskeren J. Philippe Rushton.
Dette er en artikkel som ikke har noe direkte med Rushtons raseforskning å gjøre, men som drøfter et velkjent prinsipp innen vitenskapsteori, nemlig at man ikke kan slutte fra normative til deskriptive utsagn (man ”kan ikke slutte fra bør til er”); den såkalte moralistic fallacy (dette er altså det stikk motsatte av, og fra et vitenskapsfilosofisk synspunkt betydelig verre enn, the naturalistic fallacy, som innebærer at man slutter fra deskriptive til normative utsagn). Det er interessant at Skorgen har latt seg provosere av akkurat denne referansen, for, til tross for flere påpekninger, ser det ennå ikke ut til at han har innsett at han selv begår the moralistic fallacy jevnt og trutt. Dette har ingen verdens ting å gjøre med hva Rushton måtte mene om spørsmålet; dette er elementær vitenskapsfilosofi.
Min andre referanse til Rushton var følgende:
Thirty years of research on race differences in cognitive ability. Psychology, Public Policy, and Law, 2005, Vol. 11, No. 2, 235–294.
Dette er en akademisk artikkel, publisert via the American Psychological Association, og skrevet sammen med Arthur Jensen. Artikkelen foretar en systematisk gjennomgang av de siste 30 års forskning på forskjeller mellom rasene i kognitive evner, og som dessuten evaluerer to konkurrerende forklaringsmodeller (kun miljø versus en 50-50-fordeling mellom arv og miljø) i forhold til de foreliggende resultatene.
Skorgen mener tydeligvis at ganske enkelt det å inkludere disse to referansene i en oversikt over anbefalt litteratur for videre lesning, er kritikkverdig. Jeg er ikke enig. Disse to artiklene er meget relevante i forhold til den debatten som har rast i Norge siden januar, og det å la være å nevne disse to artiklene bare fordi Skorgen og andre har innsigelser rettet mot forfatteren, er, som vi skal se nedenfor, i strid men vanlige spilleregler for intellektuell debatt. Det som teller er argumenters sannhet, relevans og tilstrekkelighet, ikke hvem som fremfører dem.
Skorgen har valgt å trekke vitenskapsfilosofen David N. Stamos inn i debatten. Det var neppe særlig gjennomtenkt, og jeg anbefaler folk som virkelig ønsker å forstå de aktuelle problemstillingene, å lese følgende utdrag fra to av kapitlene i Stamos' bok:
Rushton er ikke bare kontroversiell, han er i visse kretser også forhatt. Dette skyldes dels at han er leder for The Pioneer Fund, dels at han i sin bok Race, Evolution, and Behavior har gjort et forsøk på å forklare, innenfor et evolusjonært rammeverk, hvorfor afrikanere hele tiden scorer betydelig lavere på IQ-tester enn europeere og asiater. Og mens det er bred enighet om at de nevnte IQ-forskjellene eksisterer, er det uenighet om forklaringen på dette fenomenet (kun miljø?; eller en viss fordeling mellom arv og miljø?).
Rushton er altså en kjent talsperson for det synspunkt at det er en blanding av arv og miljø som ligger bak de observerte IQ-forskjellene. Mitt inntrykk er at han mener at minst 50% av forskjellene skyldes arv. Så langt vil mange forskere være enige med Rushton, mens mange andre vil være uenige. Ikke noe spesielt med det; slik er det gjerne i forskerkretser.
Det som er spesielt med Rushton, og som gjør ham ekstra omstridt, er at han legger stor vekt på dette med r-strategi versus K-strategi for å forklare IQ-forskjellene. Jeg har, som det fremgår av min referanseliste, ikke lest Rushtons bok, og jeg kan derfor ikke ta stilling til i hvilken grad hans hypoteser har noe for seg. Foreløpig har jeg da heller ikke referert til disse, eller på noen som helst måte støttet meg på dem. Kanskje Rushton har funnet en delforklaring på IQ-forskjellene, eller kanskje han er fullstendig på jordet; foreløpig er jeg ikke spesielt opptatt av akkurat det spørsmålet.
Derimot har jeg, i likhet med vitenskapsfilosofen David N. Stamos, som Skorgen selv har valgt å trekke inn i denne debatten, vært opptatt av prinsippet om at det som teller er fakta og argumenter, ikke hvem som kommer med dem. Som Stamos skriver, med direkte henvisning til den type kritikk Skorgen og mange andre har brukt for å avskrive alt Rushton kommer med (nemlig anklager om rasisme o.l.) (side 147):
Whether these allegations are true or not, it does not really matter, since, from a logical point of view, they commit at least three fallacies when used, as they are by [Alexander] Alland, to reject an argument, in this case Rushton’s evolutionary argument for racial differences. The first is the genetic fallacy, […] The next is guilt by association. […] Finally, there is circumstantial ad hominem. A person’s motive in making an argument, whether that motive is conscious or not, has no bearing whatsoever on the logical worth of the argument. An argument is an autonomous entity, and it needs to be analyzed accordingly, in terms of whether the premises are true, relevant, and sufficient. The motive of the person who provided the argument is totally irrelevant. All of these points are readily available in books on what is known as informal logic, and students will readily agree with them when they examine them in theory and see them applied to mundane examples, but it all has a habit of going out the window in the context of hot topics such as race (others are feminism and religion).
Jeg noterer med interesse at Gard Lindseth og Sven Thore Kloster er så opptatt av det samme poenget at de i sin kronikk i Aftenposten 28.03.2008 valgte å understreke det tre (!) ganger, og dessuten fremheve det som et ”kjennetegn ved det liberale samfunn”:
For det andre finnes det gode og uavhengige argumenter for prinsippet om at i offentlige ordskifter må alle argumenter åpent kunne prøves ut fra rasjonelle og allmenne diskursregler der det er kraften i argumentet, og ikke dets utspring, som utgjør dets gyldighet.
[...]
Så blir det opp til argumentenes innhold og mulighet for tilslutning ut fra ulike begrunnelser å se om de holder - ikke deres ideologiske eller religiøse kilde. Heldigvis er dette et kjennetegn ved det liberale samfunn: At det er argumentets kraft, ikke dets utspring, som avgjør dets gyldighet.
Jeg har derfor, med en aldri så liten baktanke, det må innrømmes, valgt å referere ikke bare Rushton, men også Jared Tailor i mine litteraturhenvisninger. Jeg er selvsagt klar over at de to er kontroversielle, men jeg har valgt å referere dem på områder der det ikke kan finnes noen som helst tvil om at de har viktig informasjon å komme med. På samme måte som Marthe Michelet nylig avslørte sin hykleriske holdning i forhold til hvite/vestlige menneskers rettigheter, har altså Skorgen slukt mitt Rushton-agn med krok, søkke og snøre. Han vet selvsagt inderlig godt at Stamos, Lindseth og Kloster har rett i det de skriver (den som ikke skjønner det, kan knapt ha kommet seg gjennom Ex Phil), men Skorgen er ingen ærlig mann; han skyver denne typen prinsipper til side når det passer ham. Og det har det altså passet veldig godt ved opptil flere anledninger de siste ukene.
Skorgen begynner sitt innlegg med å servere en aldri så liten løgn:
Ole Jørgen Anfindsen forsøker i Dagbladet (26.03.) og Klassekampen (28.03) å renvaske seg mot mine påståtte beskyldninger om rasisme. Men Anfindsen greier fint å plumpe ut i brunt farvann uten min hjelp. Han glemmer også klærne sine når han forsvarer raseteoriene til den kanadiske psykologen Jean [sic] Phillip [sic] Rushton.
Nei, Rushtons raseteorier, som altså hander om å finne evolusjonære forklaringer på IQ-forskjellene mellom kontinentgrupper, har jeg ikke skrevet noe som helst om, langt mindre forsvart dem. Jeg har, som det sies klart i fra om i min referanseliste, ikke engang rukket å lese Rushtons bok, der hans raseteorier er beskrevet.
Skorgen fortsetter så med følgende opplysning:
[Rushton] har vært gjenstand for etterforsking fra kanadiske politimyndigheters side for å ha «fremmet hat mot identifiserbare grupper»
Og hva så? Kanskje det sier noe om det hysterisk politisk korrekte miljøet som finnes i Canada? Kanskje det sier noe om et lovverk som ikke er tilstrekkelig gjennomtenkt? Eller kanskje Rushton faktisk har gått over noen grenser, og fortjener en smekk? Jeg vet ikke, det som er helt sikkert, er at dette er irrelevant når man skal vurdere Rushtons forskningsresultater. Jeg minner nok en gang om at akkurat dette poenget er sentralt hos den forfatteren Skorgen selv har valgt å trekke inn i debatten (se Stamos’ drøftelse i sin helhet ovenfor) (side 147):
Whether these allegations are true or not, it does not really matter, since, from a logical point of view, they commit at least three fallacies when used, as they are by [Alexander] Alland, to reject an argument, in this case Rushton’s evolutionary argument for racial differences. The first is the genetic fallacy, […] The next is guilt by association. […] Finally, there is circumstantial ad hominem. A person’s motive in making an argument, whether that motive is conscious or not, has no bearing whatsoever on the logical worth of the argument.
Skorgen fortsetter:
[Rushton har] mottatt så mange klager fra kolleger og studenter at han nå bare holder kameraoverførte forelesninger i enerom.
Dette sier nok mer om kollegaene og studentene enn om Rushton. Folk som er så lavpannede at de svarer på intellektuelle argumenter med alt fra vold og trusler om vold til buing og ulike hersketeknikker, har sjelden stort å fare med.
Skorgen fortsetter:
Rushton har kunnet utvikle sine teorier ved hjelp av storstilte donasjoner fra det ny-rasistiske Pioneer Fund, der han i 2002 også ble president. Fondet arbeider for å «forbedre den amerikanske folkekarakteren» og holde den «hvite stammen ren» med eugeniske tiltak
Mulig det, men som Stamos understreker i den boken Skorgen selv har anbefalt, så er dette ikke et gyldig argument mot Rushtons forskning. Skorgen er ikke bare en hykler, han er en inkompetent hykler, som støtter seg på en bok som går til frontalangrep på den type holdninger han selv står for.
Skorgen trekker frem
Rushtons studie Race, Evolution and Behavior, som hans eget forlag Transaction har «frakjent all vitenskapelig evidens»,
Jaha, så forlaget fant ut at de kanskje kunne komme til å tape penger på grunn av hylekoret mot Rushton, så de valgte å distansere seg fra ham. Enhver som har lest litt vitenskapsfilosofi, skjønner at forlagets strategiske og kommersielle overveininger er fint lite verdt som vitenskapelig argumentasjon. Ingen bruker denne typen tåpelige argumenter, med mindre man er i beit for gode argumenter.
Skorgen fortsetter:
[Rushtons studie Race, Evolution and Behavior] spekulerer i et antatt omvendt proporsjonalt forhold mellom promiskuitet, penislengder, avkom-pleie, kraniestørrelser og intelligens. Svarte tilskrives større promiskuitet og penislengder og tilsvarende mindre intelligens og omsorg for sitt avkom (såkalt K-pleie) enn hvite og asiater.
Jeg har, som tidligere nevnt, ikke grunnlag for ta stilling til Rushtons hypoteser. Den som er interessert, bør se nærmere på de kritiske merknader fagfolk har fremmet mot dem. Men den som tror at eventuelle systematiske variasjoner i ulike fenotypiske trekk er irrelevante, kan ikke ha skjønt mye evolusjonsteori. Det er vanskelig å tolke Skorgen annerledes enn at han mener det er en uvitenskapelig tanke at det skulle være en sammenheng mellom ”kraniestørrelser og intelligens”. I så fall har vi bare nok et eksempel på at Skorgen ikke vet hva han snakker om.
Skorgen fortsetter:
Både teorien om penislengder og K-pleie hos antatte «menneskeraser» er vitenskapelig tilbakevist og parkert på historiens skraphaug for miljøfarlig avfall.
Dette er en uhyre sterk påstand fra Skorgen, og jeg føler meg ikke overbevist om at han har dekning for den. Rushtons hypoteser har blitt kritisert, javisst. Fagfolk har påpekt svakheter ved dem, javisst. Kanskje vil det til og med etter hvert bli klart at Rushton har bommet kraftig. Mulig det. Men jeg stiller meg tvilende til at noen skulle ha tilbakevist Rushtons påstand om at graden av K-pleie varierer mellom kontinengruppene og at dette over evolusjonær tid kan gi seg utslag blant annet i gjennomsnittlig IQ. Jeg stiller meg dessuten tvilende til at noen skulle ha tilbakevist Rushtons påstand om at det kan tenkes en sammenheng mellom penislengder og IQ (det interessante her er nok de gjennomsnittlige testosteronnivåene og tilhørende agressivitet og andre adfersmessige trekk, men Skorgen synes formodentlig det gir litt mer retorisk potens å snakke om penislengder).
Som Stamos skriver i den boken Skorgen har anbefalt oss alle å lese (side 149):
At this point my own motives have probably come under suspicion, but I really do not care [denne bemerkningen har altså sin bakgrunn i at Stamos går langt i å forsvare Rushton, red]. My only desire has been to argue that, from an evolutionary point of view, there is nothing inherently mistaken or wrongheaded, let alone evil, in supposing that there are racial (geographic, cladistic, or ecotypic) differences in IQ or in other character traits within wide-ranging species such as Homo sapiens. Any aversion to research in this area is basically socially and politically motivated, it is not biologically motivated. At the end of the day, when all is said and done, it remains possible – indeed, quite possible – that from a modern evolutionary point of view there are innate statistical differences, even significant differences, in aptitude and behavior between different human races.
Jeg minner også om følgende bemerkning fra Stamos til tanken om at betydningen av r-strategi versus K-strategi skulle være forlatt av forskerne (side 146 - 147):
The problem with this claim, however, is that it will come as a total surprise to many professional biologists. For example, in an anthology devoted to concepts in ecology (Cherrett 1989), published over a decade after Graves’s supposed demise of r- and K-selection theory, the theory continued to be applied to many examples in nature. […] The upshot of all this is that while it is too strong a claim to say that r- and K-selection theory is dead, its application to human evolutionary history is at best controversial.
Dersom Skorgen mener at Stamos tar feil her, og at Rushtons forsøk på å forklare IQ-forskjellene ikke bare er blitt kritisert av andre fagfolk (noe som er helt normalt i forskerkretser), men faktisk er blitt tilbakevist, da bør han legge frem dokumentasjon på dette.
Skorgen fortsetter:
Rushton har også vært en sentral premissleverandør for konklusjonene til forskerduoen Murray og Herrnsteins studie The Bell Curve (1994), som går ut på at svarte i gjennomsnitt scorer 15 poeng mindre på intelligenstester enn hvite. Forfatterne er blitt kritisert for ikke å ta tilstrekkelig hensyn til intervjuobjektenes motivasjon til å delta eller til miljøbetingede årsaker som representasjonen av afro-amerikanere ved økonomiske høyskoler, som intelligenstestene var utviklet for. Det er også metodisk ugyldig å overføre testresultater fra en lokal informantgruppe til hele den afro-amerikanske befolkningen eller alle med svart hudfarge.
Neida, det er ingen tvil om at det er kommet kritikk mot ”forskerduoen Murray og Herrnsteins studie The Bell Curve” (og noe av denne kritikken kan man finne på Wikipedia). Men dersom Skorgen mener å antyde at Murray, Herrnstein, Rushton og andre tar feil når de påpeker at det faktisk finnes en betydelig IQ-forskjell mellom kontinentgruppene, da står vi overfor nok et eksempel på selektiv lesning av faglitteratur fra Skorgens side.
Jeg minner om følgende sitat fra Wikipedia (fete typer tilføyd av meg):
While the existence of average IQ test score differences has been a matter of accepted fact for decades, a great deal of controversy exists among scholars over the question of whether these score differences reflected real differences in cognitive ability.
Og jeg minner om følgende sitat fra artikkelen Let’s not cower from the hard truth about race and IQ, The Times 16.08.2007 (fete typer tilføyd av meg):
The debate over racial differences in IQ represents perhaps the greatest scientific controversy of the past half-century. The facts are not in serious dispute: blacks score, on average, significantly lower than whites in IQ tests in the United States, Britain and beyond.
Jeg minner dessuten om dokumentet Racial Differences in Intelligence: What Mainstream Scientists Say, opprinnelig publisert i Wall Street Journal 13.12.1994 (senere republisert i Intelligence, vol 24 no 1, pages 13–23, Jan–Feb 1997). Dokumentet er ført i pennen av professor Linda S. Gottfredson, og signert av 52 internasjonalt kjente forskere innen relevante fagområder. Der leser vi blant annet (fete typer tilføyd av meg):
The Meaning and Measurement of Intelligence
Intelligence is a very general mental capability that, among other things, involves the ability to reason, plan, solve problems, think abstractly, comprehend complex ideas, learn quickly and learn from experience. It is not merely book learning, a narrow academic skill, or test-taking smarts. Rather, it reflects a broader and deeper capability for comprehending our surroundings — “catching on,” “making sense” of things, or “figuring out” what to do.
Intelligence, so defined, can be measured, and intelligence tests measure it well. They are among the most accurate (in technical terms, reliable and valid) of all psychological tests and assessments. They do not measure creativity, character, personality, or other important differences among individuals, nor are they intended to.
While there are different types of intelligence tests, they all measure the same intelligence. Some use words or numbers and require specific cultural knowledge (like vocabulary). Others do not, and instead use shapes or designs and require knowledge of only simple, universal concepts (many/few, open/closed, up/down).
The spread of people along the IQ continuum, from low to high, can be represented well by the BELL CURVE (in statistical jargon, the “normal CURVE”). Most people cluster around the average (IQ 100). Few are either very bright or very dull: About 3% of Americans score above IQ 130 (often considered the threshold for “giftedness”), with about the same percentage below IQ 70 (IQ 70-75 often being considered the threshold for mental retardation).
Intelligence tests are not culturally biased against American blacks or other native-born, English-speaking peoples in the U.S. Rather, IQ scores predict equally accurately for all such Americans, regardless of race and social class. Individuals who do not understand English well can be given either a nonverbal test or one in their native language.
The brain processes underlying intelligence are still little understood. Current research looks, for example, at speed of neural transmission, glucose (energy) uptake, and electrical activity of the brain.
Group Differences
Members of all racial-ethnic groups can be found at every IQ level. The BELL CURVES of different groups overlap considerably, but groups often differ in where their members tend to cluster along the IQ line. The BELL CURVES for some groups (Jews and East Asians) are centered somewhat higher than for whites in general. Other groups (blacks and Hispanics) are centered somewhat lower than non-Hispanic whites.
The BELL CURVE for whites is centered roughly around IQ 100; the BELL CURVE for American blacks roughly around 85; and those for different subgroups of Hispanics roughly midway between those for whites and blacks. The evidence is less definitive for exactly where above IQ 100 the BELL CURVES for Jews and Asians are centered.
Skorgen fortsetter:
Disse metodefeilene, og Rushtons samarbeid med rasistiske nettverk, påpeker David Stamos i boken Evolution and the big Questions. Dette burde være grunn nok til avskrive disse teoriene som politisk kompromittert pseudo-vitenskap, selv om Stamos ikke entydig avviser ideen om «menneskeraser».
Nei, som Stamos understreker ovenfor, er denne typen betraktninger alldeles ikke nok til å avskrive Rushtons hypoteser, langt mindre avskrive alt annet Rushton har å komme med. Og igjen, Skorgen er mildt sagt på tynn is dersom han mener å antyde at Rushton tar feil når han hevder at det finnes systematiske IQ-forskjeller mellom kontinentgruppene.
Her er noen utdrag fra en artikkel av Patricia Cohen i New York Times (hyperlenker og fete typer tilføyd av meg):
Ever since the Nobel prize winner James D. Watson asserted six weeks ago that Africans have innately lower intelligence, fervid debates about race, genes and I.Q. have sprung up on the Web, in publications and in conference rooms.
But in recent days, along with long-simmering arguments over evidence, have come others about whether the topic is even worth studying, or whether it can be discussed openly without spurring charges of racism.
“It’s a subject that almost dare not speak its name,” said Howard Husock of the Manhattan Institute, a conservative research group, as he introduced a debate Wednesday night between James R. Flynn, the author of a new book “What Is Intelligence?” (Cambridge University Press), and Charles Murray, a co-author of “The Bell Curve,” the controversial 1994 book about intelligence that set off a previous free-for-all on race, genes and I.Q.
The risk of giving ammunition to racists or undercutting principles of equality hovers over such conversations like an uninvited dinner guest. That unwelcome visitor has been loitering at the online magazine Slate since last week, when it ran a three-part series arguing that hard science is showing that blacks’ I.Q. scores are lower than those of whites — and whites’ scores are lower than those of Asians — because of genetically based differences in intelligence. [...]
Ms. Gottfredson says the cause of the black-white achievement gap is one of the most pressing social science questions, and the refusal to consider genetic causes means either blaming white racism or black culture, making it someone’s fault and placing the issue “in the moral realm.”
“We’re ginning up more tensions by denying it,” she contended. [...]
Mr. [James R. Flynn - the man after which the Flynn effect is named - see also his home page], who said he had been attacked by both conservatives (for playing down the significance of genes) and by liberals (for arguing that black culture is at the root of the I.Q. gap), told the group, “I want to say how deeply I believe in this sort of discussion.” He later explained that his own desire to disprove the genetic arguments is what spurred his research.
I etterkant av Watson-skandalen (og det virkelig skandaløse gjelder altså behandlingen Watson fikk) skrev vitenskaplig redaktør William Saletan artikkelen Liberal Creationism, som en del av Created Equal-serien i online-magasinet Slate (som det altså henvises til i ovenstående sitat fra New York Times):
Last month, James Watson, the legendary biologist, was condemned and forced into retirement after claiming that African intelligence wasn't "the same as ours." "Racist, vicious and unsupported by science," said the Federation of American Scientists. "Utterly unsupported by scientific evidence," declared the U.S. government's supervisor of genetic research. The New York Times told readers that when Watson implied "that black Africans are less intelligent than whites, he hadn't a scientific leg to stand on."
I wish these assurances were true. They aren't. Tests do show an IQ deficit, not just for Africans relative to Europeans, but for Europeans relative to Asians. Economic and cultural theories have failed to explain most of the pattern, and there's strong preliminary evidence that part of it is genetic. It's time to prepare for the possibility that equality of intelligence, in the sense of racial averages on tests, will turn out not to be true.
If this suggestion makes you angry—if you find the idea of genetic racial advantages outrageous, socially corrosive, and unthinkable—you're not the first to feel that way.
Saletans artikkel ble imidlertid møtt med et politisk korrekt hylekor, og etter en ukes tid valgte han å komme med en beklagelse. Hva problemet var? Jo, Saletan hadde kommet i skade for å referere nettopp artikkelen Thirty years of research on race differences in cognitive ability (der Rushton er medforfatter). Vi snakker altså om den samme typen usaklig kritikk som Skorgen gjør bruk av her hjemme i Norge. Det hele ble kommenter i en artikkel i New York Times (fete typer tilføyd av meg):
Linda S. Gottfredson, a sociologist at the University of Delaware, insists that Mr. Saletan has nothing to apologize for. Ms. Gottfredson, who along with Mr. Flynn had been participating in a separate monthlong online debate about intelligence sponsored by the libertarian Cato Institute, wrote that Mr. Saletan “may be the first journalist to so directly acknowledge the scientific evidence” supporting a genetic explanation for racial differences in I.Q. “and to be allowed to publish his views.”
Dette var altså noe av det jeg hadde i bakhodet da jeg valgte å referere til Rushton i min oversikt over relevant litteratur. Det er viktig at vi får røyket ut hykleriske og feige antirasister og deres hersketeknikker, og jeg har slett ikke tenkt å bøye meg for usaklig press og be om unnskyldning for å ha anbefalt folk å lese et par artikler av Rushton (i tillegg til en drøss med andre bøker og artikler, mange av disse med synspunkter som går imot mine egne).
Skorgen avslutter sitt innlegg i Dagbladet slik:
Mitt poeng er at «rase» alltid allerede [sic] er en etisk og politisk ladet konstruksjon og at «rase»-diskurser ikke foregår i et økonomisk, politisk eller historisk vakuum, noe Anfindsen selv utilsiktet demonstrerer.
Jeg vet ikke hva som skulle være utilsiktet når det gjelder mine skriverier og hva de eventuelt ”demonstrerer”, men jeg kunne forsåvidt ha sagt meg enig i følgende:
«Rase» er et etisk og politisk ladet begrep, og «rase»-diskurser foregår ikke i et økonomisk, politisk eller historisk vakuum.
Men det forhindrer altså ikke at vi på en eller annen måte tvinges til å ta de tilhørende problemstillingene på alvor. Jeg minner om hva Steven Pinker har uttalt til Edge (fete typer tilføyd av meg):
"Sunlight is the best disinfectant," according to Justice Louis Brandeis's famous case for freedom of thought and expression. If an idea really is false, only by examining it openly can we determine that it is false. At that point we will be in a better position to convince others that it is false than if we had let it fester in private, since our very avoidance of the issue serves as a tacit acknowledgment that it may be true. And if an idea is true, we had better accommodate our moral sensibilities to it, since no good can come from sanctifying a delusion. This might even be easier than the ideaphobes fear. The moral order did not collapse when the earth was shown not to be at the center of the solar system, and so it will survive other revisions of our understanding of how the world works.
Med andre ord, det kommer ikke noe godt ut av at vrangforestillinger og ønsketenkning gis status som hellige og urørlige dogmer (”sanctifying a delusion”).
Tilbake til HonestThinking