Disse innleggene sto på trykk i Klassekampen hhv 15.12.2007 og 19.12.2007, og deler av dem gjengis her på HonestThinking iht vanlige regler for sitatbruk.
Debatt i Klassekampen
Tirsdag 4. desember hadde jeg et innlegg i Klassekampen med en kommentar til George Monbiots artikkel Libertarians are the true social parasites, som Kk bragte i norsk oversettelse 15. november.
Mandag 10. desember fikk jeg to svar, fra hhv Per Bull Holmen Lone Dybdal.
Onsdag 12. desember hadde jeg et nytt innlegg i denne debatten.
Lørdag 15. desember skrev Lone Dybdal blant annet følgende:
O.J. Anfindsen skriver i sitt innlegg i Klassekampen 12. desember at «all erfaring tilsier at menneskenaturen ikke er så edel og rasjonell som ønskelig». Det unike med mennesket er at vi er mer enn bare natur; vi er borgere av to verdener. I tillegg til de tilbøyeligheter vi er utstyrt med fra naturens hånd besitter vi også fornuft og evnen til kritisk (selv-)refleksjon. Som menneske har vi mulighet til å handle på tross av våre tilbøyeligheter. Når mennesket handler irrasjonelt og egoistisk kan vi anta at det bukker under for sine naturtilbøyeligheter. Det som gjør et menneske til et menneske er evnen til å heve seg over den rene natur. At fornuften og refleksjonen ikke settes i spill i like stort omfang hos hvert enkelt individ burde ikke forundre noen, all den tid vi er individer med ulike egenskaper, og at miljøene vi vokser opp i varierer (jevnfør for eksempel den gjensidige påvirkningen samfunnet og individet utøver på hverandre).
Anfindsen skriver at vi må ta høyde for menneskets sanne natur i utformingen av det politiske. Hva er menneskets sanne natur? Er det kun naturtilbøyeligheter, eller må fornuften, empatien og det sosiale aspekt ved mennesket også tas i betraktning?
Onsdag 19. desember hadde Philip Butler et innlegg i denne debatten, henvendt til Lone Dybdal:
Lone Dybdal har gjort rede for sitt menneskesyn, nå sist i lørdagens avis (Klassekampen 15. desember), og det står det respekt av. […]
Jeg skal ikke her karakterisere Dybdals menneskesyn nærmere,
men vil påpeke at det dualistiske synet på menneskets natur er på vikende
front. […]
Dybdal er sikkert et godt menneske, men hun er dessverre naiv når hun skriver
at «empirien viser at mennesker til stadighet velger å sette sine egne
interesser til side». Empirien, i form av verdenshistorien, viser heller det
motsatte. [...]
Jeg håper at stadig flere på venstresiden får et mer
nyansert syn på mennesket og samfunn. Det er rett og slett skadelig at så mange
fremmer et liberalistisk og idealistisk menneskesyn, der menneskets sosiale
behov for samhold og solidaritet så lett blir gjort om til et individuelt
ansvar, og valg av samfunnsform blir mindre vesentlig. Med et slikt syn er det
ikke et langt sprang til at en ukritisk godtar den individualistisk menneskesyn
til høyresidens økonomisk liberalister.
Onsdag 19. desember hadde dessuten Per Bull Holmen et nytt innlegg i debatten, der han blant annet skrev følgende (med forbehold om at Bull Holmen gir tillatelse til det, vil dette innlegget bli gjengitt i sin helhet, siden det inneholder direkte kritikk av HTs redaksjonelle linje):
I et svar
til mitt dels ironiske innlegg i Klassekampen 10. desember, antyder Ole Jørgen
Anfindsen, redaktør for nettstedet HonestThinking, at «det multikulturelle
prosjektet» kan «ende opp» med diktatur og/eller blodbad. Jeg kan ikke se noen
holdepunkter for denne pessimismen, men i dette innlegget skal jeg ta for meg
et annet problem med denne typen argumentasjon.
På trettitallet i Europa hadde man et voksende problem, som bekymret både
politi, politikere, byråkrater, journalister og så videre. Man kalte det for
«det jødiske problem». Her slo Anfindsens dommedagsprofetier til:
Tilstedeværelsen av jøder i Tyskland «endte opp» med både diktatur og blodbad.
Kritiske røster vil naturligvis spørre om dette er å snu problemstillingen på
hodet, kanskje det ikke var selve jødene, eller deres tilstedeværelse som var
problemet? Kanskje spilte intoleranse en rolle, og kanskje er intoleranse noe
som kan overvinnes?
Uansett hvor mye Anfindsen bedyrer det motsatte, har HonestThinking vært klare
eksponenter for intolerante holdninger, som delvis gjenspeiler tatt-for-gitte
premisser i den norske debatten. Eventuelle problemer eller konflikter vi har i
multikulturelle Norge (som jeg mener er små) betraktes som en følge av at vi
har fremmedfolk i landet. Disse ubudne gjestene bringer med seg en kultur i
bagasjen, som vi enten må applaudere eller kritisere. Kan det være dette
overforenklende, nasjonalistiske synet, og den mentale oppdeling av Norges
befolkning i «nordmenn» og «innvandrere», som skaper problemer?
Jeg vil at Anfindsen skal tenke gjennom hvorfor mørkhudete nordmenns atferd
anses som kulturspesifikk i norsk debatt, når hvite nordmenns atferd forklares
med rasjonalitet og andre almenmenneskelige trekk. Hva det vil si at drap
utført av arabisk utseende mennesker blir til æresdrap, når drap utført av
hvite blir familietragedier? [dette er et viktig spørsmål, se min tidligere kommentarar
Æresdrap
og æresdrap, red.] Vi mennesker er flinke til å kategorisere
hverandre, og kategoriene blir kraftfulle mentale verktøy for å sanse og forstå
verden rundt oss. Da er det ikke så rart at drapet på Fadime kunne utløse en
rasende debatt i Norge om de «muslimske æresdrapene», selv om verken Fadime
eller faren var muslimer. Eller at klart legitim kritikk av andres ytringer,
når den kommer fra muslimer, blir til en trussel mot ytringsfriheten, hvorpå
Siv Jensen trekker paralleller til Salman Rushdies dødsdom.
Det er denne prosessen med å skape annerledeshet, og direkte eller indirekte stemple mørkhudete mennesker som inntrengere, trusler mot «det norske», jeg tror er farlig. Har du, Anfindsen, lest avvikssosiologen Edwin Lemerts studier om stigmatisering [svaret er nei, red.], der han viser hvorfor stigmatiserte mennesker i forskjellige samfunn tar til seg en pådyttet avvikeridentitet, og gjør den til et ideal/livsstil? Jeg prøver ikke å si at man ikke skal stille krav til innvandrere (som til alle andre), eller at de bare er marionetter som reagerer på majoritetsbefolkningens handlinger. Jeg prøver bare å lirke fram litt balanse og tosidighet i HonestThinking sin argumentasjon [dette generelle momentet er tidligere omtalt i en artikkel om balanse, red.].
Et nytt innlegg fra meg er 20.12.2007 underveis til Klassekampen.
Tilbake til HonestThinking