Disse innleggene sto på trykk i Klassekampen 10.12.2007, og deler av dem gjengis her på HonestThinking iht vanlige regler for sitatbruk.
Tirsdag 4. desember hadde jeg et innlegg i Klassekampen med en kommentar til George Monbiots artikkel Libertarians are the true social parasites, som Kk bragte i norsk oversettelse 15. november.
Mandag 10. desember fikk jeg to svar. Det ene kom fra Per Bull Holmen, som blant annet skriver følgende (mine uthevelser):
Det skal derfor være et paradoks at de fleste venstresidefolk er sterke tilhengere av at de økonomiske markedskreftene styres, men ønsker fritt spillerom for de «demografiske markedskreftene».
La oss diskutere hvordan en slik styring av demografiske markedskrefter kunne utføres. På mikronivå styres ikke markedskreftene primært av restriksjoner i form av forbud eller påbud. Det bør de ikke heller. De styres ved hjelp av stimulerende tiltak og avgifter. Tanken er at styringen skal tjene fellesskapets beste. Forstår jeg uttrykket «demografiske markedskrefter» riktig, styres disse på nasjonalt nivå etter samme prinsipp: Gjennom diverse tiltak som kalles «distriktspolitikk» prøver man å påvirke landets demografiske spredning, men ingen nektes å flytte fra landsbygda til byene.
Anfindsen tenker åpenbart på migrasjon på tvers av landegrenser. Denne migrasjonen reguleres i dag nesten utelukkende gjennom restriksjoner. Dette er lokale tiltak beregnet på å beskytte hvert enkelt lands egne interesser, og er ikke i god sosialistisk ånd. Skulle vi styre disse markedskreftene etter sosialistiske prinsipper måtte vi ha et globalt organ, som gjennom diverse incitament kunne dirigere migrasjonsstrømmene der de anses å tjene fellesskapets interesser.
Når millioner av mennesker har flyktet fra Afghanistan til Pakistan (og andre naboland) i løpet av de siste tiårene, kunne man slutte at disse dramatiske demografiske endringene ville være en alt for stor belastning på Pakistans lokalsamfunn. Dermed kunne man forsøke å dirigere større deler av denne strømmen til Norge der vi har god plass, stabil økonomi og lav arbeidsledighet.
Det andre svaret kom fra filosofistudent Lone Dybdal, som blant annet skriver følgende (min uthevelse):
[Tirsdag] 4. desember hadde Ole Jørgen Anfindsen et innlegg i Klassekampen hvor venstresiden ble tillagt den villfarelse å anta at mennesket er godt. Jeg anser meg selv for tilhørende venstresiden, men det medfører ikke at jeg går rundt og tror at alle er snille og ofrer seg for de svake til enhver tid.
Jeg vil som Kant anta at selv et folk av djevler vil ønske å inngå i et samfunn. Ved å anse individet som grunnleggende sosialt vil det være naturlig at selvet er avhengig av et sosialt fellesskap for å kunne realiseres. Individet og samfunnet vil ha gjensidig påvirkningskraft, og mer eller mindre gode sider ved begge utvikles.
Som medlem av et fellesskap må man ha omsyn for de andre. Det betyr ikke at man skal ofre sine egne interesser til fordel for fellesskapet, men at man må handle som en del av en helhet. Individet må selv innse hvordan det skal handle, forpliktet av sine egne verdier som har oppstått gjennom sosialiseringen.
Selvrealisering innebærer at vi realiserer oss i fellesskap. Med mindre alle ønsker å sanke mat og jakte, er det formålstjenlig med et prinsipp om arbeidets deling, noe allerede Platon forutsatte. Muligheten for individets realisering innen det området han er best skikket impliserer fordelingen av arbeidsområder.
Min frihet kan ikke forstås i motsetning til andres frihet; da ville jeg ikke kunne fulgt mine egne interesser dersom de skulle overstige ren overlevelse. Det sosiale fellesskapet skal ikke undertrykke individene, men åpne for medlemmenes realisering.
Kan egeninteresse skilles fra omsynet til samfunnet?
Mitt svar til Dybdal og Bull Holmen sto på trykk i Klassekampen 12. desember. Dette førte til nye innlegg fra disse to, og dessuten fra Philip Butler.
Tilbake til HonestThinking