Dette innlegget sto på side 3 i Vårt Land 08.11.2005. En utvidet utgave er tilgjengelig på HonestThinking.
Av Ole Jørgen Anfindsen, HonestThinking
Norske
medier har de siste månedene ved flere anledninger rettet søkelyset mot
ytringsfrihetens kår i innvandringspolitiske spørsmål. Hvorfor er det så
vanskelig å håndtere debatt om disse tingene? Årsakene er flere, men
hovedproblemet ser ut til å kunne oppsummeres i ordet dogmatisme.
Politikk
kan betraktes som et optimaliseringsproblem, og nesten uten unntak finnes det
mer enn én parameter man kan optimalisere for. Det betyr at folk vil prioritere
ulikt ettersom hvilke faktorer de legger størst vekt på,. Slik må det være i et
levende demokrati.
Men
i innvandringspolitikk ser vi at disse prinsippene, som det i utgangspunktet er
bred enighet om, stadig blir satt til side. Den som ønsker å reise en
prinsipiell debatt om innvandringspolitikken, vil som oftest oppleve ett av to.
Enten slipper man ikke til, eller så blir man møtt med beskyldninger om rasisme
eller lignende. Disse forholdene må det snart tas et oppgjør med.
La
meg kort antyde tre av de enorme dilemmaene vi står overfor. Skal vi
optimalisere for enkeltindivider eller for fellesskapet? Skal vi optimalisere
for det som gir uttelling på kort sikt, i stedet for det som bygger landet på
lang sikt? Skal vi optimalisere for lokale forhold i stedet for globale? Stadig
flere kommer til den konklusjon at dagens innvandringspolitikk kommer skjevt ut
på alle disse områdene. Likevel arbeider sterke krefter for å hindre at disse
og lignende spørsmål settes på dagsorden. Dette er betenkelig.
Dersom
Norge skulle forby absolutt all innvandring, ville vi bli Europas svar på
Nord-Korea; isolerte og patetiske. Samtidig innser de fleste at det ville ha
vært umulig for Norge å øke netto innvandring til for eksempel flere hundre
tusen per år. Det kan derfor ikke være slik at jo mer uselvisk og edel man er,
jo større innvandring er man villig til å akseptere. Vi kommer nemlig ikke unna
at man må finne en balanse mellom kryssende hensyn.
Hva
kommer det av at akkurat dagens nivå skal betraktes som hellig, og at enhver
som setter spørsmålstegn ved dette, skal stemples som umoralsk? Den mest
nærliggende forklaringen ser ut til å være at dagens praksis bygger på
sinnelagsetikk i stedet for pragmatisme.
Og
her nærmer vi oss et kjernepunkt i hele dette problemkomplekset. Dersom vi skal
få kontroll over utviklingen, da kommer vi ikke utenom en viss grad av
forskjellsbehandling av innvandrere kontra nordmenn. Her vil folk med en
dogmatisk grunnholdning innvende at en slik praksis er diskriminerende, men
enhver pragmatiker bør vite at diskriminering egentlig er et nøytralt ord for
forskjellsbehandling, og at noen typer forskjellsbehandling dessverre er nødvendig.
Intet
samfunn kan overleve uten at man har et visst skille mellom ’oss’ og ’dem’. Man
kan gå så mange tusen år tilbake i historien man måtte ønske; det vil neppe
være mulig å finne ett eneste eksempel på et samfunn som har overlevd over tid
uten en viss forskjellsbehandling av ens egne i forhold til alle andre. Likevel
ser det ut til at mange mener dagens vestlige samfunn skal kunne klare det som
ingen før har klart, og man er villig til å ta enorme sjangser på våre barns
vegne for å sette drømmen om et diskrimineringsfritt samfunn ut i livet.
Enhver
er selvsagt i sin fulle rett til å mene at dagens innvandringspolitikk er en
god måte å sikre demokrati og menneskerettigheter også for kommende
generasjoner her i landet, men det er altså ikke alle som er helt overbevist om
dette. Likevel er det en rekke innvandringspolitiske dogmer som unndras kritisk
etterprøving, hvilket i det lange løp kan gi grobunn for totalitære tendenser i
samfunnet. Dogmer kommer vi ikke utenom i religiøse og eksistensielle spørsmål,
men de hører ikke hjemme i praktisk politikk. Vi trenger derfor en
grunnleggende drøftelse av det moralske og filosofiske grunnlaget for dagens
innvandringspolitikk.
Tilbake til HonestThinking