Denne kronikken publiseres kun på HonestThinking. En forkortet utgave sto på trykk i Vårt Land 08.11.2005.

Ytringsfrihet og dogmatisme

Av Ole Jørgen Anfindsen, redaktør, HonestThinking

Norske medier har de siste månedene ved flere anledninger rettet søkelyset mot ytringsfrihetens kår i innvandringspolitiske spørsmål. Og det kan ikke være tvil om at det faktisk er en viss grunn til bekymring på dette området. Problemet ser langt på vei ut til å kunne oppsummeres i ordet dogmatisme.

Store deler av befolkningen i den vestlige verden har mistet troen på religiøse dogmer, og de etablerte kirkesamfunnene sliter. Mange mennesker er fortsatt religiøse, men ikke nødvendigvis dogmatiske. Lengselen etter klare svar er imidlertid såpass sterk at svært mange, uten selv å innse dette, har akseptert ikke-religiøse dogmer i stedet. Få steder gjør dette fenomenet seg sterkere gjeldende enn der innvandring, integrasjon og multikulturalisme står på dagsorden.

Dermed blir visse områder i politikken dominert av kvasireligiøse holdninger, slik VGs Anders Giæver så treffende påpekte i høst. Og da dannes det lett grunnlag for holdninger som innebærer at man har en moralsk plikt til å stoppe munnen på dem som forsøker å komme med motforestillinger.

Mitt inntrykk er at samfunnet akkurat nå er i en overgangsfase. Stadig flere er begynt å innse at det er betydelige svakheter ved det vi kan kalle de antirasistiske dogmene, men forvalterne av disse har fortsatt stor makt, og mang en politiker, journalist eller intellektuell vet med seg selv at karrieren fort kan få en knekk om man sier høyt det man innerst inne tenker.

Det finnes neppe noen enkel vei ut av disse problemene, men jeg tror at en kamp for intellektuell redelighet etterhvert kan komme til å gi resultater. Sentralt i den sammenheng er å innse at vi lever i en verden der få ting er perfekte, og der motstridende hensyn vanligvis må veies mot hverandre. Løsninger som kun tar hensyn til den ene siden av saken, har små muligheter for å lykkes. Nøkkelordet er balanse.

Her er en analogi, som også kreasjonister – siden de aksepterer såkalt mikroevolusjon – vil kunne forholde seg til: Organismer i naturen kan ikke oppnå suksess med mindre de finner en genetisk balanse mellom stabilitet og fleksibilitet. For høye mutasjonsrater fører til genetisk selvmord, for lave mutasjonsrater gjør organismene ute av stand til å tilpasse seg nye livsbetingelser. På samme måte vil samfunn som ikke finner en rimelig balanse mellom kryssende hensyn, gå til grunne.

Dersom den vestlige sivilisasjon skal være livskraftig også i fremtiden, er det noen helt sentrale områder der vi må revurdere vår praksis. La meg nevne noen av dem. Praktisk politikk kan betraktes som et optimaliseringsproblem, og nesten uten unntak finnes det mer enn én parameter man kan optimalisere for. Det er derfor politiske partier prioriterer ulikt.

Skal vi optimalisere for enkeltindivider eller for fellesskapet? Alle skjønner at det ikke er snakk om enten eller her, og politikernes jobb er å finne en rimelig balanse mellom de to. Jeg mener fellesskapet altfor ofte blir tilsidesatt, ikke minst i innvandringspolitikken.

Hva med å optimalisere for det som gir uttelling på kort sikt, i stedet for det som bygger landet på lang sikt? Her mener jeg våre politikere ikke er i nærheten av en rimelig balanse i innvandringsspørsmål. De er opptatt av å hjelpe enkeltindivider her og nå, i stedet for å tenke på kommende generasjoner.

Hva med å optimalisere for lokale forhold i stedet for globale? Mange hevder at det er global solidaritet som ligger til grunn for dagens innvandringspolitikk, men også her tror jeg politikerne lurer seg selv. Dersom vi mener alvor når vi hevder at det er en moralsk forpliktelse å utbre demokrati og menneskerettigheter til de deler av verden der dette er mangelvare, da er vi nødt til å passe på at nettopp disse verdiene bevares der de enn så lenge har fått fotfeste. Dette perspektivet er så godt som fraværende i dagens debatt.

Integrasjon krever tid, og er vanskeligere jo større forskjeller som i utgangspunktet eksisterer. Integrasjon i konteksten av dramatiske demografiske endringer, ser i praksis ut til å være mer eller mindre umulig. Og politikernes evne til langsiktig og global tenkning er tilsynelatende lammet av dårlig samvittighet for den ujevne fordelingen av verdens velstand.

Dersom Norge skulle forby absolutt all innvandring, ville vi bli Europas svar på Nord-Korea; isolerte og patetiske. Samtidig innser de fleste at det ville ha vært umulig for Norge å øke netto innvandring til (la oss ta i litt ekstra hardt for å gjøre poenget tydelig) flere hundre tusen per år. Det kan derfor ikke være slik at jo mer uselvisk og edel man er, jo større innvandring er man villig til å akseptere. Vi kommer nemlig ikke unna at man må finne en balanse også på dette området: Det er sunt og godt med en viss innvandring, men for mye innvandring er problematisk.

Hva kommer det av at akkurat dagens nivå skal betraktes som hellig, og at enhver som stiller spørsmålstegn ved dette, skal stemples som rasist? Den mest nærliggende forklaringen ser ut til å være at dagens innvandringsnivå er fastsatt med utgangspunkt i sinnelagsetikk i stedet for at man legger en realistisk pragmatisme til grunn.

Og her rører vi ved et kjernepunkt i hele dette problemkomplekset. Dersom vi skal få kontroll over utviklingen, i stedet for å la de demografiske markedskreftene fortsette å bestemme, da kommer vi ikke utenom en viss grad av forskjellsbehandling av innvandrere kontra nordmenn. Her vil folk med en dogmatisk grunnholdning innvende at en slik praksis er diskriminerende, men enhver pragmatiker bør vite at diskriminering egentlig er et nøytralt ord for forskjellsbehandling, og at noen typer forskjellsbehandling dessverre er nødvendig.

Intet samfunn kan overleve uten at man har et visst skille mellom ’oss’ og ’dem’. Man kan gå så mange tusen år tilbake i historien man måtte ønske; det vil neppe være mulig å finne ett eneste eksempel på et samfunn som har overlevd over tid uten en viss forskjellsbehandling av ens egne i forhold til alle andre. Likevel ser det ut til at mange mener dagens vestlige samfunn skal kunne klare det som ingen før har klart, og man er villig til å ta enorme sjangser på våre barns vegne for å sette drømmen om et diskrimineringsfritt samfunn ut i livet.

Det er derfor et stort tankekors at vi ikke har mer dyptpløyende drøftelser av disse tingene enn hva som faktisk er tilfellet. Det er selvsagt ikke tilstrekkelig at man av og til har debattprogrammer i radio og TV der folk kan få lov å gi uttrykk for den frustrasjon og bekymring de føler i forhold til utviklingen, samt at en viss mengde innvandringskritiske innlegg slipper til i avisenes debattspalter. Alt dette er vel og bra, men man kommer sjelden eller aldri til kjernen i problemstillingen, nemlig det moralske og filosofiske grunnlaget for dagens innvandringspolitikk.

Det er etter min vurdering avgjørende at vi går grundigere inn i disse problemene. Det er nemlig alt for mange dogmer som unndras kritisk etterprøving, hvilket i det lange løp kan gi grobunn for totalitære tendenser i samfunnet (av både høyre- og venstre-ekstremistisk karakter). At de vestlige samfunn, som har brukt flere hundre år på å frigjøre seg fra dogmatisk og uvitenskapelig tenkning, nå er på vei tilbake til dette, er mildt sagt et paradoks. Vi trenger debatt om disse tingene, men norske medier er, så langt jeg kan vurdere, foreløpig ikke i nærheten av å oppfylle sine demokratiske forpliktelser på dette området.

Tilbake til HonestThinking