Av Jens Tomas Anfindsen, redaktør, HonestThinking
Beklager sent svar; arbeid og familiære plikter gjør det vanskelig å få tid til å skrive for HonestThinking for tiden. Takk for ditt svar der du imøtegår vår kritikk. Takk også for storsinn og ”sporty” innstilling vis à vis dine kritikere! Ditt svarinnlegg Er dette misforståelse eller ment som svartmaling? inneholder mange interessante momenter som det kan være verdt for oss begge å spinne videre på. Før jeg går nærmere inn på ulike diskusjonsmomenter, er det på sin plass med en beklagelse fra min side.
En av de tingene du hevder HonestThinking må svare for er ”at de først bedømte meg og mine synspunkter og deretter ba om svar fra min side” og at vår kritikk innebar ”å først avsi dommen og så gi den tiltalte lov til å forsvare seg!”. Til dette vil jeg si at, ja, her gikk jeg ikke frem på en korrekt måte. Jeg burde ha kontaktet deg med mine anliggender før jeg publiserte kritisk materiale om deg i aviser og på nettet. Jeg beklager at jeg ikke gjorde dette!
Det finnes en del andre kontroversielle momenter i det materialet vi diskuterer hvor jeg, uten å verken ville eller kunne felle noen endelig dom, finner grunn til å bevare en kritisk holdning. Det finnes fire ulike emneområder der jeg antyder at det ser ut til at du/DIF skulle ha ført en tilslørende, forledende eller direkte uærlig diskurs. I ditt svar velger du å forholde deg til det siste av disse punktene, og derfor vil også jeg innskrenke mitt svar til å gjelde dette punktet. La oss ta en kjapp oppsummering av saken:
I programmet ”Ukeslutt”, NRK P1 (11.06.2005), stilte Basim Ghozlan i debatt med Hege Storhaug fra Human Rights Service. I diskusjonens gang betegnet Hege Storhaug Ghozlan med de følgende ordene:
Ghozlan er en politisert imam som drømmer om en shariastat i Norge
Hvilket Ghozlan forarget avbrøt og sa: ”Dette er løgn!”
Mitt spørsmål i denne sammenheng var altså og er faktisk fremdeles: Hvordan kan du karakterisere dette som løgn, Basim?
Først av alt, la meg uttrykke forståelse for at Hege Storhaugs utsagn i sammenhengen var svært provokativ og at den utvilsomt hadde til hensikt å diskreditere og å så og si utdefinere en meningsmotstander. (Vi i HonestThinking vet godt hva det innebærer å bli møtt med denne type debatteknikker!). Dette kan vurderes som et mer eller mindre anstendig debattutspill, men det står ikke i veien for en rent saklig vurdering av Storhaugs utsagn.
Dernest, for å kunne å diskutere selve utsagnet mer inngående, er det nødvendig å etablere en tolkning av den aktuelle påstanden. Vi må avklare hva vi ønsker å legge i begrepene ”politisert imam” samt ”shariastat”, og hva det innebærer ”å drømme om en shariastat i Norge”. Før jeg går videre i diskusjonen vil jeg derfor foreslå en tolkning av disse begrepene.
Det virker rimelig at begrepet ”politisert imam” henspiller på det mye brukte uttrykket ”politiske islam”. Det finnes neppe noen helt skarp definisjon av dette begrepet, men jeg tror det vil være fornuftig å si at man med ”politisk islam” mener ”en variant/forståelse av islam som legger til grunn at islam utgjør det overordnet organiserende prinsipp for samfunnet som helhet”. Denne definisjonen av politiske islam sammenfaller altså med det som gjerne kalles islamisme, og etter min mening er dette en helt akseptabel konsekvens; disse begrepene har innarbeidet seg som synonymer i det offentlige vokabularet. Når Hege Storhaug kaller Basim Ghozlan en ”politisert imam” mener jeg altså at vi bør forstå henne dit hen, at hun hevder Ghozlan representerer et politisk islam, eller sagt på en annen måte, at han er en islamist.
Når det gjelder uttrykket ”shariastat” så er dette veldig lite spesifikt, det kan jo finnes like mange typer shariastater som det finnes tolkninger av islamsk lov, men dette forhindrer ikke at begrepet likevel er presist. Med ”shariastat” vil man simpelthen mene ”en stat der en for tilfellet gitt forståelse av islamsk lov danner rammebetingelsene for statens myndigheter”.
Når det gjelder dette med ”å drømme om en shariastat” så ligger det en tvetydighet i uttrykket ”å drømme om”. (a) Å drømme om noe kan, på den ene side, bety å fable eller fantasere om noe. (b) På den annen side kan det å drømme om noe sikte til det å ønske noe, gjerne noe som forstås som et ideelt mål. Når Martin Luther King, for eksempel, talte de berømmelige ordene ”I have a dream … Jeg har en drøm om at mine fire små barn en dag vil bebo et land der de ikke bedømmes ved sin hudfarge, men ved deres karaktér”, da mente han ikke at han fablet og fantaserte om dette, men at dette var noe han ønsket, håpet, trodde på, arbeidet mot, og regnet som et idéelt mål. Om dette målet var realistisk oppnåelig eller ikke er irrelevant i sammenhengen. Det er denne siste betydningen av ”å drømme om” som er relevant i utsagnet vi diskuterer. Så vi legger til grunn at det ”å drømme om en sharistat i Norge” skal bety ”å ønske, som et idéelt mål, en sharistat i Norge”. La oss regne det som irrelevant i sammenhengen om dette målet er realistisk eller ikke.
Når vi implementerer disse tolkningene i Storhaugs utsagn, får vi altså den følgende tolkning av hennes påstand:
Basim Ghozlan er en imam som representerer det såkalte politiske islam (islamisme) og som ønsker, som et idéelt mål, en shariastat i Norge.
La oss, med disse forslag til semantiske avklaringer på plass, begynne å diskutere saken litt nærmere.
Jeg har altså stilt meg uforstående til hvordan Basim Ghozlan kan avfeie Hege Storhaugs påstand, i tolkningen som er redegjort for ovenfor, som løgn. Samtidig inneholder Basim Ghozlan sitt svar en ganske tydelig avvisning av tanken på at han drømmer om en sharistat i Norge. Basim skriver:
Å danne en shariastat i Norge er ikke noe mål verken for meg personlig eller for Det Islamske Forbundet (DIF). Hvis man leser målsetningene for DIF ser man at det viktigste for DIF er at ” islams nærvær i det norske samfunnet skal være en positiv faktor.”
Dette burde egentlig avgjøre hele saken, og jeg burde vel kanskje straks beklaget at jeg har bidratt til å så tvil om påliteligheten av Basim’s kommunikasjon på dette feltet. Men jeg får meg faktisk ikke helt til å beklage dette … ennå. Det er en del ting i denne saken som jeg (og mange andre) virkelig ikke forstår, og som, ja faktisk, gir inntrykk av DIF ikke kommuniserer helt entydig på dette feltet. Heller enn bare prate for å skape god stemning, la oss våge en litt konfronterende dialog, Basim; la meg få lov til å oppfordre deg til å rydde unna de misforståelser jeg måtte ha dannet meg i denne saken.
Nedenfor vil jeg nok en gang presentere grunnene som beveger meg til å tvile på påstanden om at du/DIF ikke ønsker en islamsk stat i Norge, men denne gangen vil jeg forholde meg til kommentarer i ditt tilsvar, og jeg vil også bringe inn en del ny informasjon.
1. Fiqh-basert rådgivning
Jeg tok opp dette med at DIF bedriver fiqh-basert rådgivning.
Basim skriver: ”De som har den minste kunnskapen om islam vet at Fiqh tar opp om en ting er plikt, anbefalt, tillatt, mislikt eller forbudt i islam. Det er totalt uforståelig at fiqh-virksomhet betyr å være ”politisert imam””. Vel, det jeg hadde i tankene her var at fiqh-rådgivning forutsetter at man i en viss forstand betrakter islam som et juridisk system. Nå finnes det, etter hva jeg leser hos DIF, deler av islamsk lovgivning som kan praktiseres privat og uavhengig av en islamsk stat, og andre deler av islamsk lovgivning som bare er gyldig der det er etablert en islamsk stat. Min tanke var altså den, at så snart man begir seg inn på fiqh, så anerkjenner man at islam impliserer et juridisk system som, idéelt sett og for å være komplett, bør implementeres på lovgivende nivå i samfunnet. Er dette feil?
2. Yusuf al-Qaradawi
Jeg tok opp dette at DIF så hyppig referer til Yusuf al-Qaradawi som en teologisk autoritet. Basim skriver: ”Vi forholder oss ikke til noen, men vi har respekt for mange hvor Yusuf al-Qaradawi er en av dem. Vi respekterer ham fordi vi anser ham som en av nåtidens viktigste islamske rettslærde. Yusuf al-Qaradawi er kjent blant muslimer med sine moderate, balanserte og menneskelige tolkninger av islam.” Jeg har aldri trodd eller skrevet at DIF blindt adlyder Qaradawi eller på noen måte er forpliktet til å være enig med ham i alt. Likevel er det klart at når DIF betrakter Qaradawi som ”en av nåtidens viktigste islamske rettslærde”, når dere nærmest konsekvent omtaler ham med ærestitler som ”sjeik”, ”den lærde og høyt respekterte” og lignende, da heiser dere på mange måter flagg i det teologiske landskapet. Qaradawi er jo ikke noen hvem som helst, men en viktig politisk figur, og noe av en gallionsfigur for Det muslimske brorskapet. Hvis en kristen menighet stadig henviste til paven og katolske encykliker i lærespørsmål, da ville det være naturlig å assosiere menigheten med katolsk teologi. På samme måte vil også DIFs tilknytning til Qaradawi gjøre at DIF assosieres med Qaradawi-teologi, eller si, ”moderat salafi-islamisme à la Det muslismske brorskap”. Virker dette rimelig?
At Qaradawi representerer en ”moderat, balansert og menneskelig tolkning av islam” vil nok bestrides av mange. Her kunne man for eksempel innvende at Qaradawi legitimerer selvmordsbombere mot sivile israelere og mot sivilister som hjelper okkupasjonsstyrken i Irak – dette er ting vi skal diskutere senere – at Qaradawi har utstedt fatwaer som gir menn rett, under bestemte betingelser, til å slå sine hustruer, samt at nettstedet han er redaktør for, islamonline.net, fronter fatwaer som forfekter dødsstraff for homoseksualitet, dødsstraff for ekteskapsbrudd, samt dødsstraff for frafall fra islam. Å diskutere hvorvidt Qaradawi er moderat eller ikke, kommer imidlertid litt på siden av vår diskusjon. ”Moderat” defineres på en skala med visse ytterpunkter, og hva som regnes som moderat vil derfor bestemmes av hvilken skala man legger til grunn for vurderingen. Det som er mer interessant for vårt anliggende er å konstatere at Qaradawi, med god margin, er å regne som en islamist, det vil si en ønsker islam som det overordnet organiserende prinsipp for samfunn og stat. Ifølge Tariq Ramadan, skal Qaradawi ha utviklet en særlig subtil lære om den etappemessige islamiseringen av samfunnet, fiqh al-awlawiyyat; en prosess som løper over trinnene individ, familie, samfunn og stat. Dette innebærer at selv om ”kallet til islam” (da’wa) i bestemte perioder vil være fokusert på den moralske og åndelige utrustning av individ, familie, menighet og lignende, følger det, så vidt jeg forstår, av Sharias interne logikk at det idéelle målet for islamiseringen er en total beherskelse av alle aspekter ved menneskets liv, også statens myndigheter. Er dette feil?
Under antagelse av at det bildet jeg nettopp har skissert er noenlunde riktig, er det nå litt mer forståelig hvorfor jeg antydet at Basims/DIFs forholden til Qaradawi som ”en av nåtidens viktigste islamske rettslærde” er ett moment som i det minste bidrar til å skape et inntrykk av at Basim Ghozlan er en islamist som ønsker seg en shariastat i Norge?
3. Det europeiske fatwarådet
Yusuf al-Qaradawi er leder for Det europeiske fatwarådet. Grunnene til at jeg betraktet DIFs tilknytning til Fatwarådet som relevant for vår diskusjon, er i stor grad sammenfallende med dem jeg har anført ovenfor (pkt. 2). Når dere går ut og betegner Det europeiske fatwarådet som ”spesielt viktig for europeiske muslimer”, da signaliserer dere en tilhørighet til, nettopp, en moderat form for salafi-islamisme, omtrent slik vi kjenner det fra Det muslimske brorskap. Er dette urettferdig?
4. ”Spørsmål og svar”
Jeg skrev: ”Hvem som helst kan gå inn på islam.no og til menyen ”spørsmål og svar”, hvorunder man finner en rekke artikler som omfavner idealet om sharialovgivning og den islamsk stat.”
Basim svarte: ”Ta gjerne utfordringen og les gjennom disse sidene og kom med tekster som”avslører” noe annet enn det jeg skriver i dette svaret.”
Vel, det jeg hadde i tankene her var først og fremst artikkelen om hvordan en demokratisk islamsk stat vil se ut, men også flere artikler (bla Koranen eller Norges Lover?) der jeg har sett dere skille mellom de av islams regler som kan/skal praktiseres uavhengig av om det eksisterer en islamsk stat eller ikke, og de av islams regler som bare kan praktiseres der det er opprettet en islamsk stat. Siden jeg har antatt at du mener at alle islams regler er gyldige, hva enten de kan praktiseres eller ei, og siden jeg har antatt at du ”ønsker at alle mennesker i verden skal tro på islam og handle etter den” (for å bruke din egen formulering), ja, så har jeg antatt at du også ønsker at alle mennesker i Norge skal underkaste seg Islam og omforme samfunnet vårt og staten vår etter Islams regler. Er dette feil?
Slik er det altså jeg har tenkt. Og derfor var det altså at jeg ikke kunne forstå og fremdeles ikke forstår, hvorfor du sier at Hege Storhaug løy når hun hevdet at du er en politisert imam som drømmer om en shariastat i Norge. Som du skjønner, er dette noe som forvirrer meg. La oss håpe at videre dialog vil bidra til å klargjøre saken!
Med beste hilsen,
Jens Tomas Anfindsen, redaktør, HonestThinking