Denne artikkelen publiseres i anonymisert form på HonestThinking 08.11.2010, etter avtale med forfatteren.

 

 

Tre representasjoner i innvandringsdebatten

 

En måte å analysere den pågående diskursen om innvandringen til Norge er å dele meningsbærerne inn i ulike representasjoner. Representasjoner er virkeligheten slik man forstår den. Jeg har delt meningsbærerne inn i tre representasjoner: Innvandringspådrivere, myke motstandere, og harde motstandere.

 

Innvandringspådrivning målbæres av mennesker og organisasjoner som er kommunister, antinasjonalister, liberalister, næringsinteressenter og av dem som følger FN-linja. FN-linja innebærer å vurdere FN-vedtak som absolutte krav. Innvandringspådriverne vektlegger ikke negative effekter av innvandringen.

 

Blant innvandringspådriverne er den kommunistiske organisasjonen Tjen Folket og SOS rasisme. På sine hjemmesider begrunner de sin innvandringspådriving med sin kamp mot nazisme og mot rasisme. Innvandringspådrivning målbæres også av partiet Rødt, Sosialistisk venstreparti, av Kristelig folkeparti, Venstre og av enkeltrepresentanter fra de store partiene. Rødt mener at ”den norske innvandringsstoppen virker rasistisk” og at ”Norge må åpne grensene for de flyktningene som kommer hit”.

 

Sosialistisk Venstreparti skriver i sitt program: ” Norsk asylpolitikk er i dag for streng (…) Det betyr at vi skal lytte til FNs råd om hvem som trenger asyl”, og på nettsiden skriver de: ” Norge trenger arbeidsinnvandring. SV mener dette primært skal løses ved økt generell innvandring, som igjen gir oss flere innbyggere i arbeidsfør alder.”

 

I Kristelig Folkeparti sitt program kan vi lese: ”Et samfunn der mennesker med ulike kulturell bakgrunn og tradisjon lever sammen, er en berikelse både mellommenneskelig og for nasjonen. Norge trenger også mer arbeidskraft, og KrF er positiv til arbeidsinnvandring.”

 

I Venstre sitt program finner vi: ”Venstre vil *…+ arbeide for oppmykning, forenkling og endring i regelverket for en arbeidsinnvandring til Norge” og ” Nasjoner og samfunn trenger den kulturelle og økonomiske stimulans som innvandring er. Venstre mener at et mangfoldig samfunn er et godt samfunn. Innvandring bidrar til å utvikle samfunnet i en positiv og mangfoldig retning.”

 

Blant enkeltrepresentantene fra de store partiene er Kristin Clemet (Partiet Høyre, og redaktør av den liberale tankesmien Cevita). I et intervju i Dagsavisen 2008 sa hun: ”Hvis vi mener at det bør være fri flyt av varer og tjenester, slik vi prøver å få til gjennom Verdens handelsorganisasjon (WTO), bør det prinsipielt også gjelde for mennesker”.

 

Det er altså at en broket gruppe av kommunister, liberalister, næringsinteresser og følgere av FN-linja som sammen målbærer innvandringspådrivningen.

 

Myk innvandringsmotstand er den dominerende representasjonen i Norge i dag. Bærere av denne representasjonen innrømmer at innvandringen byr på problemer, men i hovedsak så er det de positive sidene som kommuniseres. Innvandrerrelaterte problemer forklares med midlertidige kulturforskjeller. De myke innvandringsmotstanderne ser behovet for restriksjoner på innvandringen, men søker først og fremst etter tiltak for å integrere innvandrere i Norge fremfor å sende dem tilbake til sine hjemland, slik som de harde innvandringsmotstanderne ønsker.

 

Jonas Gahr Støre (Ap) målbærer denne representasjonen i et intervju i VG i år: ” Innen 15-20 år kommer en million innbyggere i Norge til å ha innvandrerbakgrunn. Det må vi leve med. Det gir Norge muligheter. Men da må vi våge å ta tak i tabuene rundt det”.

 

Fra Arbeiderpartiet sitt program: ”innvandring til Norge er grunnleggende positivt, og beriker oss både økonomisk og kulturelt. Samtidig kan ikke Norge ta i mot alle som ønsker å komme hit. Regulert innvandring er en forutsetning for å lykkes i integreringspolitikken. Arbeiderpartiet vil ha en balansert og kontrollert innvandring.”

 

Høyre vil: ”Føre en streng, men rettferdig asylpolitikk. Norge skal hjelpe folk i nød raskt. Men sende ut de som ikke har rett til opphold raskt”, og samtidig ”Sikre en bedre integrering og samtidig bekjempe diskriminering”, og ”gjøre det enklere for bedrifter å ansette personell, også fra land utenfor EØS-området,” samt at ”at Norge skal oppfylle sine internasjonale forpliktelser i forhold til flyktninger og asylsøkere.”

 

Selv om Fremskrittspartiet har profilert seg ved å fokusere på innvandringen, og selv om enkeltrepresentanter har gått langt i å påpeke problemer, så er partiet mykt sammenliknet med den harde innvandringsmotstanden. Fra programmet: ”mottak av mennesker fra land utenfor den vestlige kulturkrets begrenses kraftig.” Partiet er dessuten det eneste av de myke innvandringsmotstanderne som ønsker restriksjoner i retten til familiegjenforening.

 

De myke innvandringsmotstanderne har i dag tilstrekkelig dominans til å utdefinere de harde motstanderne fra å delta i diskursen. Dette gjør de ved å karakterisere den harde motstanden som rasisme. Til tross for at det ikke er et absolutt diskursivt hegemoni i innvandringsdebatten, så har den myke innvandringsmotstanden oppnådd en stilling som et dogme: Innvandrerbefolkningen i Norge kommer til å øke, dette gir kulturelle problemer, men det vil gå seg til. Dette er den politisk korrekte oppfatning.

 

Harde innvandringsmotstandere finner vi på Internett og i private sammenhenger. De aksepterer ikke det dogmet som er blitt etablert, og foreslår alternative veier. Her finner vi argumenter for både kulturelle og biologiske forskjeller mellom folkegrupper, og for at innvandrere i større grad bør vende tilbake til sine hjemland. De mener at den demografiske utviklingen i Norge ikke er bærekraftig. Harde innvandringsmotstandere skriver gjerne anonymt. De som står frem med navn er blitt trakassert av både innvandringspådrivere og av myke motstandere.

 

De harde innvandringsmotstanderne har vitenskapeliggjort sin motstand; de bruker statistikk, viser til forskning og de stiller spørsmål som de myke motstanderne forsøker å utdefinere fra diskursen. Denne vitenskapeliggjøringen står i kontrast til innvandringspådriverne og de myke motstanderne som viser til ideologi, til næringsinteresser og til internasjonale forpliktelser.

 

 

Tilbake til HonestThinking