Dette innlegget publiseres på HonestThinking 29.12.2009 etter avtale med forfatteren.

 

 

 

Kvinnen var jeger

 

 

Av Øivind Østberg, Oslo

 

Spennende!  Det er min første reaksjon når jeg ser at to kvinnelige førsteamanuenser ved Institutt for arkeologi, konservering og historie (IAKH) ved Universitetet i Oslo har en kronikk i Aftenposten 28. desember under tittelen ”Kvinnen var jeger” (vil formodentlig blir tilgjengelig på aftenposten.nos kronikkside en av de nærmeste dagene). Illustrasjonen gjør det enda mer pirrende: En steinalderkvinne drar med seg en mann etter armen – hun har tydeligvis slått ham ned, med seksuelle hensikter i sinne. (Ja, jeg vet at det høyst sannsynlig ikke er forfatterne som har valgt denne, men likevel.)  Jeg er alltid interessert i forskningsbasert kunnskap som kan utvide vår innsikt i kjønnsforskjeller, eventuelt mangel på dette om så skulle være.

Så hva har de to førsteamanuensene å melde? Et hovedbudskap er at bildet av mannen som jeger og kvinnen som sankeren er en myte og en stereotypi. Ja vel, så det var altså likestilling i steinalderen, formodentlig før mennene rottet seg sammen og tok makten. Overraskende. Kontraintuitivt. Men greit; vis oss bevisene!

Man forventer selvsagt at forfatterne har mer å melde enn at det også fantes noen kvinner som jaktet. Slik det selvsagt alltid har vært, og som vel ingen har benektet. Om førsteamanuensene har et poeng, som beveger seg utover det helt trivielle, måtte det være at det ikke var noen tydelig kjønnsbestemt arbeidsdeling i steinalderen. Ikke at enkelte individer av kvinnekjønn deltok i en aktivitet som i hovedsak ble utført av menn.

Forfatterne skiller mellom storviltjakt og småviltjakt, for så vidt løfterikt, og et skille som virker relevant. Når det gjelder storviltjakt, sier de at nålevende og historisk nære ”jegergrupper” viser mange fellestrekk verden over, og at storviltjakt er globalt sett en typisk mannlig aktivitet. Dette mener de åpenbart også gir grunnlag for å slutte at det var slik det var i steinalderen også. Men – påpeker de – det finnes likevel unntak. Vi har mange etnografiske eksempler på kvinnelige storviltjegere. Jeg kan ikke dy meg for å sitere en annen historieforsker: Tenk det, Hedda!

Så langt avliver altså ikke forfatterne på noen måte noen myte, tvert i mot bekrefter de at ”stereotypien” har et solid fundament i empirisk kunnskap.

Når det gjelder småviltjakt, hevdes det at dette er ”nokså gjennomgående en aktivitet for begge kjønn.” Men hva menes med dette? Igjen må vi jo spørre om det kan påvises noen holdepunkter for et annet hovedmønster enn det ”myten” går ut på. Det vises til gravfunn, der den avdøde er gravlagt med jaktvåpen, og her fremkommer det: ”Ofte dreier det seg om skjeletter av menn; samtidig finnes også mange eksempler på at slike gjenstander også finnes i kvinnegraver.” Dette er uklart skrevet, og et begrep som statistikk er åpenbart hinsides forfatternes interessesfære. Men likevel må dette leses slik at de empiriske funn, slik de omtales av forfatterne selv, underbygger at det for det meste var menn som drev jakt, også småviltjakt.

Artikkelens omtale av ett konkret eksempel på noe annet er interessant, om enn ikke først og fremst av den grunn forfatterne intenderer. I en 9000 år gammel grav fra Skåne er en 40 år gammel kvinne funnet gravlagt med et flinteggspyd, datidens statuspregede redskap til bruk i storviltjakt. Hva kan dette ene eksempelet fortelle den som er interessert i hovedmønstrene i historien? Intet annet enn det alle vet – at det nesten alltid finnes unntak fra en regel. Men var det ikke regelen det var spørsmål om? Det interessante ligger i dette som forfatterne sier om denne kvinnen: Hun ”utfordrer bildet av den hjemmekjære, ”nærsynte” og kvinnelige sankeren.” Aha, hun er altså en alternativ rollemodell, der har vi det! Hun kunne være et forbilde for andre kvinner som på den tiden prøvde å kjempe seg ut av stereotypiene, slå seg gjennom glasstaket, frigjøre seg fra konvensjonene åk. Hun er et bidrag til det store feministiske prosjekt som forfatterne så tydelig bekjenner seg til. Skåne-kvinnen ville hatt vår fulle sympati. Men hva i Simone de Beauvoirs navn har dette med empirisk vitenskap å gjøre?

Utover anekdotisk evidens inneholder artikkelen en rekke generelle utsagn om steinalderen. Utsagn som dels kunne vært sagt om en hvilken som helst epoke, dels er innbyrdes direkte selvmotsigende, dels er intetsigende – men ingen av dem bidrar en tøddel til konkret belysning av det interessante spørsmålet. Steinalderen dekker et enormt tidsrom, tilsvarende ca 2 millioner år, påpekes det. Straks etter understrekes det at steinalderen ”er ingen statisk tilstand, men et uendelig antall variasjoner i kulturer som stadig var i potensiell endring”, og dertil ”like historisk og foranderlig som alle andre perioder.”  Dette henger jo ikke i hop. Når steinalderen varte så lenge at den tidsmessig dekket både de første hominiders og det aller meste av ”det moderne menneskets” historie, må det nødvendigvis ha vært fordi samfunnsforholdene i denne epoken undergikk uhyre langsomme og små forandringer sammenliknet med det som senere var tilfellet. Man kan i og for seg følge forfatterne i at det nok fantes variasjoner i steinalderen knyttet til ulike miljøer, global variasjon m.m. De hevder så at ”skiftende samfunnsforhold er på en grunnleggende måte også knyttet til arbeidsdeling mellom kjønnene. Derfor har også steinalderens kjønnsroller vært i endring.” Jaha, det høres jo fint ut. Men det gis altså ikke et eneste holdepunkt for noen konkrete, endrede kjønnsroller innenfor det ”uendelig antall variasjoner.” Og det sies heller intet på et generelt nivå om hvordan endrede samfunnsforhold påvirker kjønnsroller – utover at dette altså gjør seg gjeldende ”på en grunnleggende måte.”

Om mesteparten av forsøkene på å si noe interessant om forholdet mellom samfunnsforhold og kjønnsforskjeller er innholdsløst svada, gjøres det intet forsøk overhodet på å relatere kjønnsbestemt arbeidsdeling til det som er mest nærliggende å relatere det til, nemlig de biologiske forskjeller mellom kjønnene. Biologi er borte fra historien. Til tross for at det er intet annet enn et fundamentalt biologisk fenomen som er utgangspunktet for hele problemstillingen, nemlig menneskeartens inndeling i kjønn. Det er fantastisk.

Det er bare ett sted i hele artikkelen at det refereres til menneskets biologi, og det er altså ikke relatert til kjønn. Det hevdes at det ”biologisk sett moderne mennesket”, som oppsto for omkring 200 000 år siden, ”var mennesker som oss, med samme biologi og med samme kognitive kapasitet.” Dette er sludder i potens. For det første har det skjedd en betydelig evolusjon hos menneskene siden de første Homo sapiens dukket opp på arenaen. Allerede jordbruksrevolusjonen for ca 10 000 år siden medførte at ganske andre egenskaper etter hvert ble selektert, enn de som ga størst reproduktiv ”fitness” (egnethet) under jeger- og samlersamfunnet (jf The 10 000 Year Explosion). Dette har resultert i at dagens mennesker (kanskje med unntak for noen små grupper som har levd isolert og forblitt på jeger- og samlersamfunnets utviklingstrinn) fødes med genetisk sett vesentlig annerledes egenskaper enn de tidligste representanter for Homo sapiens (denne forskjellen kan ikke angis så enkelt som å sammenlikne antall gener – menneskene har 98 % gener felles med sjimpansene). For det andre indikerer formuleringen ”mennesker som oss” at menneskene i dagens verden er biologisk like. Det er de langt i fra. Det er betydelige, ikke-trivielle forskjeller, også på gruppenivå (jf Let’s celebrate human genetic diversity). Slik har det blitt nettopp fordi de siste 200 000 års seleksjonspress på vår art har foregått under helt ulike betingelser på ulike deler av kloden. Og fordi det har vært begrenset genflyt mellom befolkningsgrupper, har dette gitt opphav til ulike menneskeraser med ulike biologiske egenskaper.

Det er ironisk at påstanden om at ”vi” har samme biologi og samme kognitive kapasitet som våre forfedre for 70 000 år siden, rent bortsett fra at den helt ignorerer revolusjonen i innsikt i menneskets biologi de siste 15 år, ideologisk sett taler mot forfatternes feministiske prosjekt. Hvis vår biologi slett ikke hadde endret seg på så lang tid, ville det i hvert vært håpløst å tro at vi kunne bevege oss mot et samfunn der biologisk baserte kjønnsforskjeller ble mer og mer utvisket.  

Hele artikkelen er en god illustrasjon på påstanden om at de norske universiteter er middels elendige, som fremkommer i en annen Aftenposten-kronikk bare noe få dager tidligere. En faktor i elendigheten er at i betydelige deler av de norske akademiske miljøer teller vilje til å uttrykke de riktige ideologiske holdninger så mye at krav til stringens og kunnskap blir helt underordnet.

 

 

Tilbake til HonestThinking