Denne kronikken sto på trykk i Klassekampen 03.08.2009, og republiseres på HonestThinking etter avtale med forfatteren.

 

 

 

Hjernevasket?

 

Av Tone Bleie

 

Sommerens kulturdebatt er en sørgelig forutsigbar affære. Harald Eias nye serie ”Hjernevask” får selvfølgelig betydelig spalteplass, og mobiliserer en rekke synsere som avlever dommer, der motivasjonen er mer av ideologisk art enn oppriktige forsøk på å bidra til en vitenskaplig fundert selvransakelse. Debatten framstår som preget av en rekke debattanters behov for å framstille spesielt evolusjonsbiologien som en tvilsom vitenskap. 

 

Eia intervjuer i serien flere internasjonalt kjente evolusjonært orienterte forskere. Psykologen Leif E. O. Kennair fra NTNU er en av inspiratorene til Eia.  Medias formidling i sommer av Kennairs nye studie kom beleilig. Den er et bidrag til å avklare om det er hovedsakelig variable likestillingsforhold (Norge vs. USA) eller universelle fellestrekk ved kvinnelig og mannlig seksualitet, som forklarer ulike lystbehov.  Flere har forsøkt å bruke Kennairs uttalelser i media for å avskrive ikke bare hans fagfelt evolusjonspsykologien, men hele evolusjonsbiologien som preget av determinisme og naturalistiske feilslutninger fra vitenskaplige fakta (er) til politisk etterstrevbar virkelighet (bør).    

 

Fra kjønnsforskerhold har de fleste fulgt forutsigbare script. Preben M. Møller foretar en selektiv lesning av Steven Pinker og Leif E.O. Kennair (Klassekampen, 10/7), der han imøtegår disse for naturalistiske feilslutninger, mens han selv fremmer egne påstander om hva biologien legger av føringer.  Selv konkluderer Møller at vi nok trenger et bokettersyn i kjønnsforskningen, men NB; ikke av ny-positivister og evolusjonspsykologer. Wencke Muhleisen benytter velkjente retoriske grep i denne spalten (13/7) der ”biologistiske” (m.a.o. dette dreier seg om en isme) forklaringer settes inn i et stort diskursmessig narrativ som dreier seg om utdaterte forenklede forklaringer der biologi istedenfor kultur - med dens kompleksitet, konflikt og mangfold - gis forrang, altså alt det gode hun selv mener å representere. Botaniker Inger Nordahl, som i lang tid har fungert som en dørvakt fra feministisk forskerhold for hvilken forsking som er akseptabel, uttaler i Dagbladet (3/7) at sosiobiologiens antakelser om genetisk programmering vil føre til at voldtektsforbrytere frifinnes. I et innlegg i samme avis (10/7) mener hun Eias og Kennairs påståtte antakelse om at predisponert genetisk betinget atferd er absolutt rigid, og spør hvordan det kan ha seg at kjønnsrollene har endret seg betydelig over få generasjoner. Med andre ord falsifiseres iflg. Nordahl sosiobiologiens antakelser. Her stables de mest useriøse anklagene om genetisk determinisme, sexistiske politiske konsekvenser og negativ reduksjonisme opp.

 

Ingen av disse debattantene tilkjennegir at de har lest Kennairs seneste studie eller hans tidligere arbeider. Ingen nyere evolusjonært orienterte kjønnsforskeres studier nevnes heller i denne debatten. Representerer for eksempel Sara Hrdys omfattende studier av den evolusjonære basisen for kjønnsdifferensiering og patriarkatets basis i kontroll av kvinnelig seksualitet, og Geoffrey Millers bidrag til å forklare hvordan seksuell seleksjon har formet menneskelig atferd, ingen vesentlige bidrag til kjønnsforskningsfeltet?

 

I sin bok ”Hvem er redd for Charles Darwin”, diskuterer filosofen Griet Vandermassen en rekke bidrag til dette feltet og mener de utgjør et fruktbart supplement til feministisk metateori, for å bedre forklare årsakene til en rekke kjønnskonflikter og for å forstå hvordan det naturlige, sosiale og kulturelle miljøet trigger og transformerer måtene disse disposisjonene kan uttrykke seg på.

 

Men sommerens debatt er ikke i større grad preget av seriøse faglige refleksjoner – her er det til de grader lov til å være usakelig, arrogant og uinformert.                 

 

Jørgen Lorentzen gir i et lengre intervju i denne avisen (29/6) en rekke kommentarer til Hanne N. Herlands debatt utspill om at norske menn er seksuelt frustrerte. Lorentzen karakteriserer mannens seksualitet som et mørkt kontinent.  Han beskriver folkelige stereotypiske forestillinger slik; ”Tilsynelatende er mannens seksualitet veldig enkel.  Vi har lyst hele tida, ereksjon er ingen sak og orgasme null problem”. Lorentzen ønsker seg mer ressurser til egen og andres kultur-konstruksjonistiske kjønnsforskning.  Samtidig avslører han sin manglende interesse for og uvitenhet om at den nye evolusjonære forsknings innsikter i mannlig seksualitet.

 

Der ute finnes faktisk et opplyst ”kontinent” av etablerte og gryende innsikter som ”Hjernevask” forhåpentligvis vil gi oss et streif i.  De fleste som har funnet det opportunt å posere i sommerens kulturdebatt, interesserer seg ikke for dette, som de beklageligvis forsøker å framstille som et farlig kontinent. 

 

 

Tilbake til HonestThinking