Nedenstående er utdrag fra en lengre artikkel jeg publiserte på islam.no 21.10.2007. Utdraget republiseres på HonestThinking 02.12.2007.

 

 

 

Skikkelige mannfolk

 

 

Av Ole Jørgen Anfindsen, redaktør, HonestThinking

 

 

I en tråd på Salam diskusjonsforum, i kategorien Aktuelt, ble jeg i oktober utfordret til å si hva jeg mener med uttrykket ”skikkelige mannfolk”, som jeg litt ubetenksomt bruke i en spontan replikk til en av de andre diskusjonsdeltagerne. Jeg satte dermed i gang med litt hjernestorming, og resultatet finnes nedenfor. La meg understreke at mange av de verdiene jeg nevner her, gjelder for både kvinner og menn. Og selvsagt er det neppe noe spesielt originalt over det jeg nå kommer med. Men altså:

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Etterord

 

Denne listen kunne utvilsomt vært gjort mye lengre, men dette er det jeg kom på mens jeg hjernestormet litt rundt spørsmålet om skikkelige mannfolk. Og selvsagt er det langt mellom de mennene som oppfyller alle punktene i denne ”kravspesifikasjonen”. Jeg er i hvert fall smertelig klar over at jeg selv kommer til kort om og om igjen. Det forhindrer ikke at jeg vil holde frem ovenstående (samt de tingene jeg helt sikkert burde hatt med, men har glemt) som et ideal å strekke seg etter. Sikt på stjernene, så når du i hvert fall tretoppene.

 

Som nevnt ovenfor vil mange av de egenskapene jeg har fremmehevet for menn, også være et ideal for kvinner. Dessuten tror jeg det er greit å ha nevnt at noen av ovenstående verdier er blitt styrket for dagens menn i forhold til tidligere generasjoner. Jeg er altså meget bevisst på, faktisk takknemlig for, at feminisme og kvinnefrigjøring har bidratt til å få på plass et mannsideal som også inneholder såkalt myke verdier. Og jeg er ikke det aller minste redd for å vedkjenne meg personlighetstrekk som bryter med gamle og, slik jeg ser det, forkvaklede macho-idealer (bortsett fra et jeg ofte blir brydd over å være så altfor lettrørt).

 

Jeg er altså tilhenger av et mannsideal som fastholder klassiske dyder som mot, styrke, beslutsomhet, autoritet og mere til, men ønsker å kombinere dette med ovennevnte, myke verdier. Problemet med det gamle idealet var at det ga for lite rom for det som gjerne har blitt betraktet som feminine verdier, mens det nye mannsidealet er forholdsvis ribbet for rendyrkede maskuline verdier. Problemet er altså ikke at det er noe galt om menn kommer i kontakt med feminine sider av seg selv. Problemene oppstår når menn mister kontakt med de maskuline sidene.

 

Og at dette siste faktisk skjer, har jeg kommet med noen få kildehenvisninger og sitater på i ovennevnte Salam-artikkel. Den som vil sette igang med et lite forskningsprosjekt om emnet, vil utvilsomt kunne finne hundrevis, kanskje tusenvis, av referanser. Dette problemet er stort. Det er så stort at det har potensial til å velte hele den vestlige sivilasjon. Et folk, et land, en kultur, en sivilasjon som lider av kronisk mangel på ekte mannfolk, er dødsdømt.

 

Det er derfor jeg tidligere har antydet at før eller siden kommer vestlige kvinner til å angre på at de har gjort sitt beste for å avmaskulinisere mannen. De har funnet ut at de klarer seg godt uten ordentlige mannfolk, men dette utopiske dillet kommer selvsagt ikke til å bli bli stort annet enn en historisk parentes. Det finnes ikke ett eneste eksempel i verdenshistorien på samfunn som i det lange løp har klart seg uten skikkelige, ekte, reale mannfolk (i hvert fall ikke uten maskuline mannfolk). Det er nesten pinlig å bruke dette argumentet om og om igjen på ulike områder, for det burde være nokså innlysende at sannsynligheten for at akkurat vi skal klare ting som ingen noensinne før oss har klart, ikke er spesielt stor (og jeg snakker altså ikke om ting og tang som blir muliggjort gjennom teknologiske nyvinninger, men om fundamentale forhold i samfunnet).

 

Og muligens er det bare jeg som innbiller meg saker og ting, men jeg har en viss mistanke om at mange kvinner egentlig ville ha foretrukket å leve i et samfunn der menn fikk lov å være menn, der kvinner fikk lov å være kvinner, der likeverd var viktigere enn likestilling, der fravær av kjønnsdiskriminering var et mål uten at man tyr til kvotering eller tilsvarende for å tvinge gjennom en unaturlig ”balanse”, og der kjønnsroller ikke lenger var et fy-ord. Frihet kan være et forførerisk begrep, og frihet er ikke alltid hva vi tror det er.

 

Det er blitt antydet at mine synspunkter er på grensen til det reaksjonære. Javel, i så fall vil jeg hevde at de er en sunn reaksjon på en ekstremfeminisme som i det lange løp bare vil føre til sorg og ulykke for oss alle sammen; kvinner så vel som menn; innvandrere så vel som nordmenn/europeere. Vestlige samfunn må så å si omvende seg. Vi må back to basics. Vi må snart skjønne at det ikke går an å styre et samfunn uten å ta hensyn til hvordan verden, og da ikke minst kvinner og menn, faktisk er skrudd sammen. Og vi må snart skjønne at prinsipper og rettigheter i det lange løp er null verdt dersom de ødelegger bærekraften og stabiliteten i samfunnet.

 

 

 

Tilbake til HonestThinking

 

 

 

PS, som et lite appropos: På en bordbrikke jeg fikk av søsteren min for mange år siden, sto det følgende: ”becoming a father is easy enough, but being one can be rough”.