Intellektuelle posører

Av Ole Jørgen Anfindsen, redaktør.

03.11.2006 (utvidet og omarbeidet 04.11.2006). Vi ble begeistret da vi 2/11 leste kronikken i Aftenposten av Jon Elster, Professor ved Collège de France, Paris. Den handler nemlig om manglende redelighet blant visse "intellektuelle", noe som her i Norge viser seg ved at den nyopprettede Holberg-prisen allerede nå er i hardt vær.

HonestThinking kommenterer: Holberg-prisens dalende troverdighet henger dels sammen med at folk i bedømmelseskomiteen har habilitetsproblemer i forhold til to av de tre vinnere som hittil er kåret (prisen ble første gang utdelt i 2004), og henger dels sammen med at minst en av pristildelingene er en ren skandale bedømt i forhold til generelle kriterier for hva som kan kalles forskning. Vi siterer fra Elsters kronikk:

Tildelingen til Kristeva var spesielt skandaløs. Det er en åpen hemmelighet at mye franskinspirert forskning innenfor humaniora nærmest kommer i kategorien tull. Også i Norge har det vært adskillig av dette. Når jeg leser en bok eller artikkel og støter på en positiv henvisning til Kristeva, Derrida, Deleuze, Lacan, Irigaray osv. stopper jeg å lese. Alan Sokal og Jean Bricmont ga i sin bok "Intellectual Impostures" ugjendrivelig belegg for at disse keiserne var nakne.

Da Kristeva fikk Holberg-prisen sendte jeg en kopi av boken til statsminister Kjell Magne Bondevik, slik at han kunne se hva slags tull han hadde gått god for i sine offentlige uttalelser.

Og man kan jo lure på om Bondevik, en politiker som bare helt unntaksvis nedverdiger seg til å svare på konkrete utfordringer eller delta i vanlig debatt om problemer han selv er medskyldig i, har tatt seg bryet med å lese den boken han fikk tilsendt fra Elster. Vi tviler, for om Bondevik hadde lest den, og dessuten skjønt det som står der, da burde det ha begynt å demre for ham at ikke minst hans eget parti KrF, som har forandret seg dramatisk under hans ledelse, etterhvert har blitt blant de fremste representanter i norsk politikk (sammen med særlig SV) for den type intellektuell uredelighet og moralsk hykleri som Sokal og Bricmont stiller ut til spott og spe.

Se også følgende to kommentarer i Aftenposten: Holberg-prisen er død og Franske sjarlataner, samt den hos document.no.

Og for dem som ikke er klar over det: Når Sokal og Bricmont i følge Elster har gitt "ugjendrivelig belegg" for at en del "intellektuelle" i virkeligheten ikke er noe annet enn sjarlataner, så henger det blant annet sammen med at Sokal bestemte seg for å sette et prestisjetungt "fagtidsskrift" på en aldri så liten prøve. Han gjorde dette ved å sende inn en artikkel som han hadde kokt ihop ved å benytte den type sjargong og politisk korrekt svada som alltid slår an i slike kretser, samtidig som han også la inn en del komplett nonsens, og som enhver oppegående redaktør eller fagfelle ville være nødt til å oppdage. Men artikkelen ble antatt og publisert, hvilket jo beviser akkurat det som skulle bevises.

Richard Dawkins forteller følgende om hva som skjedde:

As is now rather well known, in 1996 Sokal submitted to the American journal Social Text a paper called ‘Transgressing the Boundaries: towards a transformative hermeneutics of quantum gravity.’ From start to finish the paper was nonsense. It was a carefully crafted parody of postmodern metatwaddle. Sokal was inspired to do this by Paul Gross and Normal Levitt’s Higher Superstition: the academic left and its quarrels with science (Johns Hopkins, 1994), an important book which deserves to become as well known in Britain as it already is in America. Hardly able to believe what he read in this book, Sokal followed up the references to postmodern literature, and found that Gross and Levitt did not exaggerate. He resolved to do something about it. In Gary Kamiya’s words:

Anyone who has spent much time wading through the pious, obscurantist, jargon-filled cant that now passes for ‘advanced’ thought in the humanities knew it was bound to happen sooner or later: some clever academic, armed with the not-so-secret passwords (‘hermeneutics,’ ‘transgressive,’ ‘Lacanian,’ ‘hegemony,’ to name but a few) would write a completely bogus paper, submit it to an au courant journal, and have it accepted . . . Sokal’s piece uses all the right terms. It cites all the best people. It whacks sinners (white men, the ‘real world’), applauds the virtuous (women, general metaphysical lunacy) . . . And it is complete, unadulterated bullshit – a fact that somehow escaped the attention of the high-powered editors of Social Text, who must now be experiencing that queasy sensation that afflicted the Trojans the morning after they pulled that nice big gift horse into their city.

Sokal’s paper must have seemed a gift to the editors because this was a physicist saying all the right-on things they wanted to hear, attacking the ‘post-Enlightenment hegemony’ and such uncool notions as the existence of the real world. They didn’t know that Sokal had also crammed his paper with egregious scientific howlers, of a kind that any referee with an undergraduate degree in physics would instantly have detected. It was sent to no such referee. The editors, Andrew Ross and others, were satisfied that its ideology conformed to their own, and were perhaps flattered by references to their own works. This ignominious piece of editing rightly earned them the 1996 Ig Nobel Prize for literature.

Og vi anbefaler selfølgelig (nok en gang) at enhver som ikke har tatt seg tid til det, leser Richard Dawkins legendariske (og meget morsomme) anmeldelse av Sokal og Bricmonts bok i sin helhet. Vi tar med ytterligere et sitat fra Dawkins:

Suppose you are an intellectual impostor with nothing to say, but with strong ambitions to succeed in academic life, collect a coterie of reverent disciples and have students around the world anoint your pages with respectful yellow highlighter. What kind of literary style would you cultivate? Not a lucid one, surely, for clarity would expose your lack of content. The chances are that you would produce something like the following:

We can clearly see that there is no bi-univocal correspondence between linear signifying links or archi-writing, depending on the author, and this multireferential, multi-dimensional machinic catalysis. The symmetry of scale, the transversality, the pathic non-discursive character of their expansion: all these dimensions remove us from the logic of the excluded middle and reinforce us in our dismissal of the ontological binarism we criticised previously.

Så skulle man kanskje tro at dette kun dreier seg om uskyldig sjarlateneri blant livsfjerne akademikere som spiller sine spill og klapper hverandre på skuldrene. Men slik er det ikke. Dette er dessverre blodig alvor, og det er nettopp inflytelsen fra intellektuelle posører som Kristeva, Derrida, Deleuze, Lacan og Irigaray (som listes opp i Elsters kronikk) som gjør at hele den vestlige sivilisasjon står i fare for å kollapse i vårt århundre.

Det er neppe noen tilfeldighet at nettopp Frankrike, som ser ut til å ha den høyeste produksjonen av denne typen "intellektuelle", ligger godt an til å kunne bli det første EU-landet som rives i filler av borgerkrig. Tanker teller!

Tilbake til HonestThinking