Denne artikkelen publiseres 21.08.2006 av HonestThinking, etter avtale med forfatteren.
Av Lars
Gule,
studieleder ved Senter for flerkulturelt og internasjonalt arbeid på Høgskolen
i Oslo
lars.gule (at) hio.no
HonestThinking kommenterer 20. august en av Aftenpostens innsiktsartikler fra 17. august og hevder at artikkelen ikke holder faglige mål og at historikeren Hilde Henriksen Waage er en politisert og derfor underforstått upålitelig kilde for Aftenpostens artikkel.
Men la oss se på HonestThinkings påståtte mangler ved denne artikkelen:
· Fremstillingen er stilltiende i forhold til jødenes historiske tilknytning til Palestina.
o Den jødiske tilknytningen til Palestina er mer enn problematisk. For det første er det meget vanskelig å etablere arkeologiske beviser for de myter og påstander som formidles av den viktigste skriftlige kilden vi har om denne forbindelsen, Det gamle testamentet. Etter mer enn et århundre med arkeologiske utgravinger, inkludert israelske utgravinger med det eksplisitte formål å bevise den jødiske tilknytningen, er det lite som tyder på at den tradisjonelle historien – som er basert på Det gamle testamentet – har særlig mye for seg. Uansett er det helt klart at hebreerne/jødene ALDRI var alene i det historiske Palestina. Det betyr at basert på et eller annet fortidig historisk nærvær, er det også etterkommere av andre grupper som har like stor rett til landet som jøder.
o Men for det andre er det fullstendig galemattias å basere et moderne krav på et territorium på en påstand om at ”her var våre forfedre for 2000 år siden.” Med et slikt utgangspunkt er det en rekke grupper som har langt sterkere krav på spesifikke landområder enn det jødene har.
o For det tredje har andre enn jødene hatt et større og mer kontinuerlig nærvær i Palestina enn jødene. Ut fra enhver rimelighetsbetraktning innebærer det at deres krav står sterkere – om man da ikke tror på myter om at ”Gud gav dette landet til sitt folk, jødene.”
· Fremstillingen underkjenner det faktum at en god del av det landet jødene ble tildelt av FN i 1948, dog ikke alt, enten var jord som jøder hadde ryddet og dyrket opp fra ren ødemark, eller kjøpt lovlig (ofte til overpris) fra arabiske jordeiere. (NB: Vi underslår ikke at mange palestina-arabere også ble fordrevet fra sine hjem av jødiske militser).
o Dette er direkte feil! I 1948 hadde individuelle jøder og sionistiske organisasjoner ikke klart å skaffe seg eiendomrett til særlig mer enn 6 % av landområdet!
o Det er nok sant at mye av dette var marginalt land og at moderne metoder og kapital bidro til å gjøre dette fruktbart – men så fikk man da også betydelig støtte utenfra til disse prosjektene.
o
· Fremstillingen operer med en merkelig prosentregning i forhold til hvor stor andel av Palestina som tilfalt henholdsvis araberne og jødene. Henriksen Waage oppgir at Israel av 1948 utgjorde 56% mens landet som tilkom araberne utgjorde 43% av Palestina. Her virker det som om Henriksen Waage kun regner Vestjordanlandet som Palestina, hvilket, så vidt vi vet, er objektivt feil. Jordan er også en del av Palestina, hvilket betyr at uavhengig av hvordan Vestjordanlandet deles mellom arabere og jøder, finnes det allerede en arabisk stat i Palestina, og denne staten utgjør ca. 73% av Palestinas landområde.
o Igjen er dette feil. Det eneste som er riktig er at Palestina og Trans-Jordan på et meget tidlig tidspunkt, før mandatene ble etablert av folkeforbundet, til en viss grad ble sett som ett område, mens franskmenn og briter delte opp området i respektive interessesfærer. Da mandatene, både de franske over Syria og Libanon, og de britiske over Palestina og Trans-Jordan, ble etablert, var det ingen tvil om hvor grensene for disse geografiske områdene gikk. Dette framgår med all tydelighet av mandatdokumenter, offisielle kart med mer fra 1920-tallet.
o Noe av grunnen til denne konstante insisteringen på at (Trans-)Jordan er en del av Palestina fra proisraelsk og sionistisk hold i dag, er at i sionistenes ønsker for grensene til mandatet Palestina inngikk også en del av landet øst for Jordanelva, men også Sør-Libanon opp til Litanielva.
o Men ser man på de områder som historisk har blitt kalt Palestina, er det liten grunn til å ta med de områdene som ligger lenger øst for Jordanelva enn Hijaz-jernbanen. De ble ikke kalt Palestina av grekerne, romerne, araberne eller osmanene.
o Trans-Jordan, som ble et emirat under Abdallah, var meget tynt befolket og det var ikke noe stort innslag av palestinere her.
o Påstanden om at Trans-Jordan var en del av Palestina ble i neste omgang brukt som argument for at palestinerne i Palestina kunne flyttes over Jordanelva. Med andre ord er denne argumentasjonen en begrunnelse for etnisk rensing og fordrivelse.
· Fremstillingen underkjenner fullstendig hvorledes patologiske kulturelle og religiøse trekk i araberverden har forhindret araberne i å håndtere palestinakonflikten på en konstruktiv måte, og har ødelagt for deres egen mulighet til å finne bærekraftige kompromissløsninger. Det synes skrikende åpenbart at den arabiske uforsonlighet overfor den jødiske staten har både kulturelle og religiøse føringer, og at disse i stor grad kan settes på en og samme fellesnevner: hatsk rasisme.
o Jeg hører ikke med til de som er forsiktige med å kritisere islam eller de patriarkalske og førmoderne trekkene i arabisk kultur, men å kalle kulturelle forskjeller fra ”vår” vestlige kultur for ”patologiske” er bare dumt og nærmer seg det rasistiske. Det er likevel ganske typisk fordi når man ikke erkjenner den enorme urett som er begått mot palestinerne, blir deres raseri og motstandskamp uforståelig. Da er det greit å kunne psykologisere og diagnostisere isteden. Men særlig mye innsikt vinner man ikke på denne måten.
o Dermed blir det bare å konstatere at påstanden om ”hatsk rasisme” som forklaring på palestinsk motstand er en ikke-forklaring av det mest primitive (for ikke å si stupide) slaget.
”HonestThinking spør: Hvorfor bruker en angivelig konservativ avis Norges mest venstrepolitiserte midtøstenforsker som kronvitne i palestinakonflikten?” Dersom HonestThinking hadde tatt seg bryet med å undersøke de faktiske historiske forhold, noe som er nettstedets angivelige sterke side når det gjelder andre spørsmål (som innvandring etc.), hadde man visst at seriøse forskere – til og med de som forsvarer Israels politikk overfor palestinerne (som Benny Morris) – ikke benekter de overgrepene som har funnet sted.
Uansett hvor sekulære de måtte være, så har en rekke sionister begrunnet jødenes større rett til Palestina enn det palestinerne har, med at landet er gitt dem av Gud. En slik begrunnelse holder selvfølgelig ikke moderne vann.
Da står vi igjen med følgende faktiske forhold: En gruppe jøder på slutten av 1800-tallet, inspirert av både antisemittisme og europeisk nasjonalisme, besluttet at løsningen på ”det jødiske spørsmål” var å etablere en egen stat for jøder. Denne staten måtte ligge i Palestina, jødenes mytologiske hjemland. For å realisere dette prosjektet var det nødvendig å kolonisere landet. Dette kunne bare skje i samarbeid med tidens stormakter. Storbritannia, som erobrer av Palestina i 1917, lot seg overtale av godt organiserte sionister som også kunne spille på at jødiske religiøse myter i stor grad var felleseie med mange kristne. Dermed besluttet imperiepolitikere i London at man kunne gi palestinernes land til en annen folkegruppe. Gjennom dette ble det skaffet stormaktsmessig ryggdekning for et storslått koloniprosjekt. Likevel var ikke dette tilstrekkelig til å sikre kontroll over et område som skulle bli en (eksklusivt) jødisk stat. Derfor måtte hundre tusenvis av palestinere fordrives. Dette erkjente sionistiske tenkere og planleggere allerede fra begynnelsen av 1900-tallet. Dette går fram av deres egne diskusjoner, drøftinger og planer. Derfor var det også en selvfølge at Ben-Gurion godkjente fordrivelsen av palestinerne i 1948 – 750 000 – i en stor etnisk rensingsoperasjon.
Å basere en stat på kolonisering, etnisk rensing og diskriminering er utillatelig i det 20. århundre. Det er dette som er årsaken til palestinernes protest, slik de svarte og fargede protesterte mot diskriminering og fordrivelse under apartheidregimet i Sør-Afrika.
Som en grei litteraturinngang til dette spørsmålet, kunne HonestThinking (og nettstedets lesere) begynne med å lese Encyclopaedia Britannicas artikkel om Palestinas historie. Deretter kunne man lese den israelske historikeren Tom Segevs bok One Palestine, Complete: Jews and Arabs Under the British Mandate (London: Abacus, 2001). Det burde holde. Og da ville man trekke tilbake de urimelige beskyldningene om venstrepolitiske fordreininger mot Hilde Henriksen Waage.
Denne kommentaren viser en så til de grader liten etterrettelighet og en så fasttømret ideologisk holdning at HonestThinking burde skamme seg. Dette var et grovt eksempel på DisHonestThinking! Skal dere fortsette å kommentere Palestina-konflikten er det avgjørende at en del basiskunnskaper framskaffes. For det reageres med rette meget sterkt på den såkalte historiske revisjonismen som forsøker å benekte holocaust eller bortforklare og redusere omfanget av dette folkemordet, ikke minst fordi en slik holdning til historiske fakta er å tråkke på ofrene for holocaust. Men det blir ikke bedre når man benekter lett kontrollerbare historiske fakta om palestinernes forhold og rettigheter i Palestina. En slik historisk revisjonisme blir fort til kulturelt folkemord på palestinerne.
Tilbake til HonestThinking