Av Jens Tomas
Anfindsen, redaktør, HonestThinking
Noen ganger kan det i et land eller i en
gruppe mennesker oppstå stemningsbølger som synes ubegripelige. Den utbredte
støtten til Hamas i den norske offentlighet er et slikt fenomen. Ubegripelig!
I de siste par ukene, har norske redaktører,
politikere, forskere, journalister og mer eller mindre profilerte rikssynsere
overgått hverandre i å utrykke støtte til palestinernes nye Hamas-regjering,
og i å argumentere for nødvendigheten av å støtte denne med økonomisk bistand.
Forstår de hva de selv sier?
Alle vet at Hamas er en terroristorganisasjon
i den forstand at de arrangerer væpnede aksjoner, ofte selvmordsaksjoner, mot
ubevæpnede, sivile israelere. Men mange er åpenbart villige til å se gjennom
fingrene med dette, trolig grunnet sterk antipati mot Israel og en tilsvarende
sterk sympati med palestina-araberne. Mange ser ut
til å stilltiende akseptere Hamas’ terror som legitim motstandskamp rettet mot
en illegitim okkupant. Vi er uenige
med dem som tenker på denne måten, men forstår resonnementet, isolert sett. Det
vil si, det går an å forstå at folk kan tenke på denne måten, selv om en slik
tankegang, etter vår mening, vitner om sviktende etisk dømmekraft og en grunn
forståelse av hele Palestinakonflikten.
Det går også an å forstå at folk tar til orde
for at vår egen regjering bør snakke
med Hamas’ representanter. Dialog kan jo tross alt være en kanal til
påvirkning. Om man skal snakke med Hamas eller ikke, blir et rent pragmatisk
spørsmål (i prinsippet er det ingenting i veien for å inngå dialog med Bin Laden heller, om så skal være). Vi synes regjeringens
nåværende linje fremstår som ganske fornuftig.
Det som derimot fremstår som komplett
ubegripelig, er at det finnes mennesker som mener Norge bør støtte Hamas
finansielt. For hva slags organisasjon er det man da ville støtte? Rent
bortsett fra dette med at Hamas er en terrororganisasjon, er Hamas også en islamistisk organisasjon, og en gren av Det muslimske brorskapet.
Bevegelsen arbeider langsiktig for opprettelsen av et islamsk kalifat i
Midtøsten, og for Islamsk gjenerobring av tidligere muslimsk land (waqf), dvs.
Israel og deler av Sør-Europa. I første omgang vil imidlertid Hamas arbeide for
islamisering av det palestinske samfunnet, hvilket innebærer innføringen sharia-lover, og for en moralsk og materiell styrking av krigen
mot eksistensen av en jødisk stat i Palestina. Dessuten driver Hamas et
propagandaapparat som systematisk oppdrar småbarn til å elske martyrdøden og hate
jøder. Denne propagandaen er ikke bare rettet mot eksistensen av staten israel, men mot jøder overhode. Dommedag kan ikke komme før jødene er
fullstendig utslettet, heter det i en hadith
etter al-Bukhari, og ideologene i Hamas ser det
som sitt ansvar å selv bidra til å fremskynde denne dagens komme. Hvordan kan det ha seg at det finnes
politiske krefter i Norge, særlig representanter for den politiske
venstresiden, som finner det opportunt å støtte en slik bevegelse?
Venstresidens lange historie for flørting med
fascistiske krefter forteller oss noe om
historisk kontinuitet her: Islamismen har nå erstattet kommunismen som global motpol
til den amerikansk-ledede kapitalismen, og mottar dermed automatisk venstresidens
støtte. I venstre-marxistenes verdensbillede er alt
som motarbeider USA og den vestlige, kapitalistiske samfunnsorden, av det gode.
Islamske revolusjonære bevegelser, uansett hvor blodige og kyniske deres
arbeidsmetoder måtte være, blir her betraktet som frigjøringsbevegelser.
Men venstresidens ”revolusjonære lengsel”
strekker ikke til som full forklaring på det vi nå opplever. Til det er støtten
til Hamas for bred, for unison. Ikke bare Kåre Willoch (selvsagt), men også
Aftenposten og VG’s kommentatorer gjør sitt ytterste
for å mane regjering og opinion til å støtte Hamas. Vi nekter å tro, foreløpig,
at det kan være renspikket jødehat som ligger bak dette. Før HonestThinking
fremlegger det vi tror kan være en korrekt diagnose av situasjonen, la oss bare
kort parkere noen helt ubrukelige argumenter som anføres av Hamas-tilhengerne.
-
Hamas
er demokratisk valgt.
Ja, og hva så? At man anerkjenner en regjering
som legitime representanter for sitt folk, behøver jo ikke å bety at man
støtter regjeringen.
-
Vi
kan ikke svikte palestinerne nå.
Palestinerne har selv ansvar for å ha valgt
inn Hamas i regjering. Det går ikke an å støtte et nazi-lignende
jødehats-parti bare fordi man synes synd på
palestinerne. Dessuten er det palestinerne som har sviktet oss ved å velge et parti
som i alle år har forkastet Oslo-avtalen, forhandlinger og fredsløsninger.
Palestinerne er ikke hjelpeløse sosialklinter, de er ansvarlige mennesker.
-
Flertallet
av Hamas’ velgere er bare pragmatikere som ønsker bedre helsetjenester og
bekjempelse av korrupsjon.
Mulig det, men da burde de ikke ha valgt en
islamistisk regjering som gikk til valg på at den skulle fortsette krigen mot
Israel under enhver omstendighet og for enhver pris. Hamas har et velsmurt
propagandaapparat, og selv menigmann i gata fikk under valgkampen
gode muligheter til å vite hva organisasjonen står for.
-
Retorikken
er religiøs, men egentlig har Hamas bare et klassisk nasjonalistisk program.
Alt partiet sier og gjør, vitner om noe helt
annet. Hvorfor kan venstreintellektuelle, Midtøstenforskere
og islamkjennere tillate seg å systematisk se bort
ifra hva religiøse fundamentalister selv sier?
-
Hvis
vi kutter støtten til Hamas, vil volden i området eskalere.
På kort sikt er dette trolig riktig. Men på
lang sikt vil det være enda mer fatalt å tillate Hamas å ruste opp i ro og
fred. Den krigen som Hamas og Ahmadinejad planlegger, dersom får
sjansen, vil bli atskillig verre enn litt interne stridigheter på Gaza og
Vestbredden.
-
Hamas
vil moderere seg etter hvert.
Den som hevder dette, har bevisbyrden på sin
side. Det er ingenting
som tyder på at dette skulle være riktig.
-
I
den senere tid har det kommet nye signaler fra Hamas om at de kan være villige
til å forhandle om en fredsavtale.
Dette er slettes ikke nye signaler. Hamas har
i flere år ønsket å forhandle frem en fredsavtale (hudna), basert på en betingelse
om at Israel trekker seg tilbake til 67-grensene. Imidlertid, Hamas har selv
vært de første til å presisere at en slik avtale bare vil være midlertidig, ”en pustepause” for å
bygge opp krefter til det avgjørende slaget. Hamas skal ha ros for at de, i motsetning til hva Arafat
var, er såpass åpne og ærlige om dette.
Det finnes sikkert mange andre pragmatiske ad-hoc-argumenter
til støtte for Hamas. For den som først har bestemt seg for at Israel er bøllen
og palestinerne ofre, og som dessuten mangler moralske grenser, vil det alltid
kunne finnes en unnskyldning for Hamas’ religiøse ekstremisme og et påskudd til
å støtte ”frigjøringskampen”. Hva som vil skje i Midtøsten og hva som vil skje
med den globale islamistiske bevegelsen dersom Hamas faktisk skulle lykkes i
sitt forehavende, det er det av en eller annen grunn ingen som finner det bryet
verdt å analysere.
Så hvordan er vi kommet i denne situasjonen?
Hvordan er vi kommet i en situasjon der store deler av landets intellektuelle
elite energisk forsvarer en fundamentalistisk islamistisk bevegelse under
forestillingen om at de står på de undertryktes side i en rettferdig
frihetskamp?
Vi vet rett og slett ikke. Det virker som om det er et irredusibelt element av irrasjonalitet
i det hele, muligens sågar en skitten understrøm. I den grad fenomenet kan
forklares, foreslår vi følgende tre forklaringsfaktorer:
1) Feilinformasjon. Mange mennesker forstår ikke hva 67-grensene egentlig var, og vet
ikke hva Palestina egentlig er, og tror, slik mediene
forteller dem, at landet Israel okkuperte etter seksdagerskrigen er land de
har stjålet fra palestinerne. Folk forstår heller ikke hva palestinerne mener
når de snakker om ”okkupasjon”, og tror uttrykket referer til nevnte
okkupasjon. Mange tror altså palestinere står i kø for å sprenge seg i luften ene
og alene i den hensikt å presse Israel tilbake til 67-grensene. Besynderlig!
2) Sosialistisk ryggmargsrefleks. Mang en sjel av marxistisk legning vil
automatisk mene at den svakeste part i en konflikt nødvendigvis har retten på
sin side. Igjen, besynderlig!
3) Uvitenhet. Takket
være iherdig innsats fra våre midtøsten”eksperter” og
islam”kjennere”, er mange mennesker lykkelig uvitende
om Hamas’ religiøse program. Hamas er bare en slags islamsk indremisjonsbevegelse,
konservative og pietetsfulle, ispedd en liten dose nasjonalisme, heter det fra
”ekspert”-hold. I den grad Hamas benytter seg av
fanatisk religiøs retorikk skal det, nettopp, stort sett bare dreie seg om retorikk,
og i den grad det skulle ligge noe alvor i retorikken er det, selvfølgelig,
Israels skyld.
Våre islam- og midtøstenforskere har i lengre tid vist at de opererer
innenfor et fullstendig ubrukelig paradigme; et paradigme som ikke har vært i
stand til å forutse oppsvinget i den globale, radikale islamismen, og som
fremdeles ikke er i stand til forklare den som noe annet enn et produkt av
vestens egne feilgrep. Folk flest begynner etterhvert
å forstå at dette ikke stemmer, og mistilliten til forskere innen disse felt,
øker proporsjonalt. Vi anbefaler enhver som har gått lei av politisk infisert
pjatt på dette feltet, selv å søke kilder til informasjon. En gjennomlesning av
Hamas’ charter er en god
begynnelse for den som ønsker å orientere seg om hva gruppen står for, og Palestinian Media Watch’s smakebiter fra Hamas’
fjernsynspropaganda, er også besøket verdt.
Alene disse kilder burde være egnet til å fjerne enhver
tvil: Store deler av Norges
intellektuelle elite befinner seg i svært, svært dårlig selskap!
Det var alt vi rakk for denne gang. Vi kommer
tilbake med mer stoff om islamisme og Midtøsten siden!
Tilbake til HonestThinking