Dette innlegget sto på trykk i Aftenposten Aften 02.06.2004. Tekst som er understreket nedenfor, var inkludert i mitt innlegg, men ble av Aftenposten utelatt i den trykte utgaven.

 

En presisering: Jeg ser i ettertid at følgende formulering i dette innlegget  er uheldig: ”Bakgrunnen for spørsmålet er at flertallet av Norges befolkning [om 50 år] vil utgjøres av ikke-vestlige muslimer, med mindre dagens politikk legges om.” Det er fullt mulig at vi får muslimsk flertall her i landet om mindre enn 50 år, men det er ikke sikkert at det å unnlate å legge om dagens politikk er tilstrekkelig til å garantere en slik utvikling. Jeg beklager derfor denne formuleringen.

 

 

 

 

Er det slik vi forebygger terror?

 

Jon Lilletun (Kr.F.) understreker i Aftenposten 22. april at etterretning og militærmakt ikke er tilstrekkelig for å vinne kampen mot terror. Det er ikke vanskelig å si seg enig i dette. Jeg tror imidlertid Lilletuns analyse er mangelfull på et sentralt punkt når han skriver at vårt svar på terror må være ”arbeid for menneskerettar og auka samkvem på tvers av kulturelle, politiske og religiøse skilje.”

 

Arbeid for og engasjement omkring menneskerettighetene er viktigere enn noensinne. Men siste del av Lilletuns utsagn tyder på at han mener at jo mer samkvem det blir på tvers av kulturelle, politiske og religiøse skillelinjer, desto mindre terror vil det bli i verden. Det er ikke innlysende at det forholder seg slik.

 

Tvert imot ser dette ut til å være et område som krever en vanskelig balansegang; både for mye og for lite samkvem på tvers av nevnte skillelinjer kan få alvorlige konsekvenser. Lilletun er faktisk inne på det samme senere i innlegget sitt, der han nevner ”rask modernisering og forvitring av tradisjonelle verdiar og sosiale mønster” som eksempler på forhold som gir grobunn for terrorisme.

 

Millioner av muslimer føler i dag at deres kultur og religion trues av vesten. Jo sterkere vi presser på for at de skal godta våre verdier, jo sterkere blir motreaksjonen. Dette mønsteret er etter hvert blitt ganske tydelig. Man skulle derfor tro at de som har ivret for det enorme, sosiale eksperimentet som har ført oss opp i dagens uføre, var litt mer tilbakeholdne med å påstå at løsningen er mer av det samme.

 

Lilletun ville forøvrig fremstå med større troverdighet dersom han ikke bare brukte generelle ord om dialog og toleranse, men også var villig til å svare på kritiske spørsmål om hva politikken hans allerede har medført, og ikke minst hva den på sikt vil medføre.

 

I Aftenposten 17. desember spurte jeg Lilletun hvordan han tror situasjonen vil være i Norge om 50 år. Bakgrunnen for spørsmålet er at flertallet av Norges befolkning på det tidspunktet vil utgjøres av ikke-vestlige muslimer, med mindre dagens politikk legges om. Lilletun har hittil unnlatt å svare.

 

Situasjonen er altså mer dramatisk enn hva mange er klar over, og det er fare for at samfunnets stabilitet på sikt vil bli truet. Likevel er Lilletun uvillig til å snakke konkret om de problemene han selv har bidratt til. Det er mildt sagt arrogant.

 

Ole Jørgen Anfindsen, Enebakk

 

Tilbake til HonestThinking