Hvorfor kritiserer Lars Gule islamister
i utlandet, men går i
dialog med dem her hjemme?
Denne utvidede kronikken sto på trykk i Klassekampen 09.04.2005, og publiseres elektronisk på HonestThinking.org etter avtale med forfatteren.
Av Walid al-Kubaisi
Lars Gule forsvarer dialogarbeidet som
Human-Etisk Forbund (HEF) har etablert siden 1990-tallet med islamister og
fundamentalister. Hans harme ble vekket av min kritikk. Men Gule har ikke
kommet med en vurdering av dette samarbeidet. Jeg mener at en revurdering av
samarbeidet er aktuelt nå. Et samarbeide med islamister og fundamentalister er
destruktivt for det norske samfunnet og for norske muslimer.
For 15 år siden nektet islamister og fundamentalister for at de hadde en politisk
agenda. De hadde en fredsdue-diskurs. Nå har vi islamister og fundamentalister
som utgjør en fare for samfunnet når det gjelder terror eller politisk
antidemokratisk virksomhet. Nå har de mot til å si at de vil kreve shari´a i
fremtiden. Til tross for at nordmenn har fremelsket en gjensidig åpenhet og
forandring, har islamistene ikke endret sine fanatiske oppfatninger.
Roste ikke Gule forstander Basim Gozlans antivoldsforståelse av islam? Men hva
skjedde etter dette? Gozlan forsvarte selvmordsbomber. Gule har enda ikke
erklært at han tok feil og undervurderte deres sluhet. Med en typisk
islamistisk moral sprer Gozlan nå rykter på sin hjemmeside og sier følgende:
«Den eneste muslimen som tåler å være gift med Lars Gule er Walid Al-Kubaisi» (http://www.islam.no/forum/forum_posts.asp?TID=944&TPN=2 )
I løpet av 15 år har den fundamentalistiske og islamistiske kjernen i innvandrermiljøet
blitt en dominerende faktor i samfunnet. Dialog skal føre til forandring og
skape forståelse. Nå, fortell meg, Gule: Hvilken part ble påvirket av
religionsdialogen? Har islamistene samarbeidet for å løse
integreringsproblemet? Ingenting av dette. Tvert imot har islamistene brukt
Human-Etisk Forbund (HEF) til å forsvare de mest konservative krav de har. De
har brukt HEF som bolverk mot kritikk. Har ikke HEF blitt manipulert av dem til
å ta opp islamistenes saker? Har ikke HEF gått god for muslimsk skole? Har ikke
HEF støttet hijabsaken? Det hjelper ikke om HEF komMER med kritikk av islam av
og til når forbundet i praksis støtter islamistiske krav. Problemet med HEF er
den godtroende idealistiske linjen som ikke er basert på erfaring. Muslimsk
fundamentalisme og islamisme er et nytt dilemma som HEF ikke har erfaring med.
Dialog bekjemper ikke islamistene i samfunnet, snarere tvert imot. De muslimske
intellektuelle aksepterer ikke dialog med islamister, fordi de skjønner at
islamistene tror verken på demokrati eller menneskerettigheter. Men de later
som om de aksepterer dem når de vurderer at et spill med dialogpartneren vil
begunstige dem. Dette er kun en fordelaktig taktikk. Vi har erfaring med
dette fra Frankrike. I 1989 startet problemet med bruk av den islamistiske
hijaben på skolen. Intellektuelle, antirasister og politikere valgte
dialogveien. De mente at toleranse, dialog og opplysning er den beste veien til
å bekjempe bruk av den kvinnediskriminerende islamistiske hijaben. I mer enn 15
år har Frankrike vært svært så generøse og forståelsesfulle mot muslimene. Men
de angret. For problemet med bruk av hijaben ble større. Islamistene tolket
dette slik at Gud knuser alle
hindringer foran det islamistiske tog. All forståelsen bidro bare til å gi
muslimbrødre og ndre fundamentalister anledning til å øke sin misjon og obilisere
sine krefter til å rotfeste de islamistiske krav. Derfor ble rankrike tvunget i
år 2005 til å bruke loven mot deres uniform og symbol.
Og islamistene demonstrerte i Frankrike, her i Norge og i resten av verden. Protest
mot demokratiets verdier i demokratiets navn. Det er de som tablerte en
hevdvunnet tradisjon for å uttrykke sitt kollektive standpunkt med å
demonstrere: Da Khomeini gav ordre om å myrde Salman Rushdie, startet denne demonstrasjons-tradisjon.
Da hijaben ble truet, demonstrerte de. Men da Theo Van Gogh ble myrdet, nektet
de å demonstrere. Zahid Mukhtar fra Islamsk Råd nektet å ta avstand fra mordet.
I Morgenbladet i november støttet han henrettelsen av en 14 år gammel gutt som
konverterte til kristendommen. På denne tiden var det typisk å kritisere disse
verdier som kolliderer med menneskerettigheter. Men Elisabeth Eide overser
denne alvorlige saken i sin artikkel, og angriper norske media istedet. Da jeg kritiserte
henne for denne unnfallenhet, skrev hun at det var løgn og oppspinn. Jeg
stiller meg uforstående til hennes atferd. En hver handling er åpen for
tolkning. Jeg leste hennes innlegg i Klassekampen der hun tar avstand fra
norske media, ikke fra fundamentalistiske muslimer som har godkjent mordet med
kollektiv taushet. Hvordan vil jeg oppfatte dette? Er det media som er skyldig
og fortjener å bli kritisert? Eller fanatiske fundamentalister som Islamsk Råd representerer,
og som fremdeles tror på at den som kritiserer religionen fortjener å bli
straffet med døden?
Ifølge majoriteten av det religiøse miljøet, ifølge islamsk lov Shari´a, fortjente Theo å bli drept for blasfemi. Drapet på Theo representerer ikke en enkel hendelse, og morderen er ikke et unntak. Vi har ingen grunn til å tro at morderen representerer alle muslimer. Men vi har fornuftige grunner til å tro at morderen representerer et miljø som fins i alle europeiske land, og i Norge også.
Hvis denne analyse er oppspinn og løgn, utfordrer jeg Eide til å komme
med et bevis der hun tok avstand fra Mukhtars indirekte støtte til morderen på
denne tid. Hvis hun ikke klarer dette, ber jeg henne å trekke anklagene for
«løgn og oppspinn».
Eide ønsker at «muslimer flest ikke skulle bære kollektivt ansvar og kollektiv
skyld for mord som er begått av ekstreme personer eller grupper som bekjenner
seg til islam. Like lite som kristne kan gjøres kollektivt ansvarlige for Bush
sine herjinger, er det fornuftig å operere på denne måten overfor muslimer.» Fra
et vestlig ståsted forstår jeg hvordan Eide ønsker å bruke samme målestokk for
nordmenn og innvandrere. Fra et islamistisk ståsted, er saken annerledes.
Da motstandsfolk i Irak begynte å ta journalister som gisler, kreve løsepenger
eller henrette dem, diskuterte jeg dette med muslimer: Hvordan kan uskyldige
individer rammes av statens politikk? Vi bor i Vesten, men ingen stilte oss
ansvarlige for Saddams eller Khomeinis handlinger. Jeg fikk følgende svar: Vi
er ikke ansvarlige for Saddam, fordi en despot representerer ikke folkets
vilje, men kun seg selv. Men i det demokratiske
Vesten er folk ansvarlige for sine regjeringer fordi det er de som valgte dem.
Et hvert individ i Vesten bærer sin del av skylden. I et samfunn der individets
rom blir innskrenket, og mennesker identifisererer seg ikke som individer, men
som massemennesker, kan man operere med kollektivt ansvar.
Dette er vel formulert i Bibelen (Mat.
27): «Pilatus sa: «Jeg er uskyldig i denne manns blod. Dette blir deres sak.» Og
hele forsamlingen svarte: «La hans blod komme over oss og våre barn.»»
Individet tenker fritt, avgjør og bestemmer selv, og skiller seg fra fellesskapet.
Men massemennesket hviler under gruppens tilhørighet og integritet. En slik
sitiuasjon er forsterket og dyrket av statens minoritetspolitikk, som har som
mål å integrere miljøer, ikke individer.
Representanter for muslimene har rett til
økonomisk støtte, men de har også plikter og oppgaver i samfunnet. Var det vanskelig
for dem å demonstrere mot mordet på Theo og vise nordmenn at de var imot vold
og mord? Den kollektive identiteten bidrar til å skape
massemennesker og ikke individer. Massemennesket er en del av fellesskapet.
Felles ansvar er aktuelt i dette tilfelle.
Lars Gule nekter å gi meg rom til å formidle min virkelighetsoppfatning av
Forum mot islamisering (FOMI), og vil tvinge på meg sitt syn. Han skriver «Det
hjelper ikke at det finnes mange slags mennesker og nyanserte oppfatninger på
FOMIs møter.» Hva hjelper da? Hvis det fins nyanserte oppfatninger på FOMIS
møte, skal jeg forfalske dette og hevde det motsatte? Skal vi bare formidle
nyansene i innvandrermiljøet, og frita nordmenn fra dem? Må jeg generalisere og
feie over alle med samme kam uten dårlig
samvittighet? Lars Gule er formann for Human-Etisk Forbund, og i visse tilfeller
må han opptre varsomt istedenfor å gå i samme stigmatiseringsfelle som HEF
selv bekjemper.
Mens jeg er forfatter og individ, og jeg
mener at min oppgave er å vitne om
de små nyanser i samfunnet, ellers mister jeg min troverdighet. Gule liker
ikke at jeg stiller opp på møte hos FOMI. Og gir dette en dimensjon av fantasi.
Han sier:«Han velger å stille på møter i Forum mot islamisering. Det er synd at
Walid al-Kubaisi søker allierte i kampen mot fundamentalismen blant like
fundamentalistiske etnosentrister.» Merkelig.
For jeg forstår ikke at i norsk kultur
blir man betraktet som forbundsfelle med folk man holder et foredrag for én
gang i livet. Vel, jeg ble invitert av HEF til å stille på et møte. Betyr det
at jeg søker allierte blant humanetikere? Det er urettferdig av Gule å tenke i
slike baner. Kan jeg si at Gule søker allierte med fundamentalistiske
terrorister fordi han stilte på møte sammen med Mulla Krekar? Meningsinnholdet
som jeg gav mottoet «Norge for nordmenn» er basert på fornuft og virkelighet. Jeg
er villig til å bekjempe et «Norge for muslimer med shari´a- loven.» Gule
bidrar til lav takhøyde. Det er trist at humanetikeren noen ganger virker som
en snusfornuftig og selvrettferdig tørrpinn! Humanetikere kan også fungere som
en innadvendt menighet på linje med enkelte religiøse grupperinger.
HEF er apolitisk. Men Gule kritiserer motstandsfolk, som han stempler som «udemokratiske
islamistiske fundamentalister», trolig fordi de kjemper imot den amerikanske
okkupasjonen av Irak. Men han støtter HEFs samarbeid med islamister og
fundamentalister i Norge. Forklar meg, Gule, bakgrunnen for denne motsigelse,
som minner om George Orwells Animal Farms kjente motto: «Alle griser er like,
men noen av dem er likere enn andre». Hvorfor ser du flisen i din brors øye,
men ikke bjelken i ditt eget øye?
Walid al-Kubaisi
Tilbake til HonestThinking.org