Dette notatet er tilgjengelig fra HonestThinking
samleside om islam.
Notat om treenighetslæren
Treenighetslæren har
røtter tilbake til oldkirken, og var i all hovedsak ferdig utarbeidet i sin
nåværende form mot slutten av det fjerde århundre (for en rask innføring, se
f.eks. no.wikipedia.org/wiki/Den_hellige_treenighet). Treenighetslæren forteller oss at Jesus er mer enn bare Herre, Fredsfyrste, Guds
Salvede (altså Messias eller Kristus), Guds Lam, Guds Sønn, Menneskesønnen,
Ordet, Profeten som jødene ventet på, eller ganske enkelt en utsending fra Gud;
treenighetslæren går lengre enn som så, og hevder at Jesus er Gud, nærmere bestemt den andre person i en treenig guddom,
bestående av Fader, Sønn og Hellig Ånd.
Dette er vanskelig,
noen vil si ubegripelig, rent filosofisk. Det er forøvrig ikke innlysende at
dette er hva Bibelen faktisk
forteller oss. Det finnes mange bibelvers som peker i
retning av, eller kan tolkes som, at Jesus er Gud, og noen av de mest sentrale
er Johannes 1:1-18 og 10:30, Romerbrevet 9:5, Titus 2:13, Hebreerbrevet 1:2-14, og 1. Peters brev 1:1. Se ellers en
systematisk gjennomgang av skriftgrunnlaget for treenighetslæren hos Grudem (1994:226-261). Det finnes imidlertid også mange bibelvers som bidrar til å så tvil om en slik forståelse,
og nedenfor siterer jeg en del av dem.
For bredere anlagte
drøftelser av den teologiske utviklingen som etter hvert kulminerte med den
Nikenske trosbekjennelsen og treenighetslæren, se (Bauckham
2013, Hurtado 2005, 2010). Både Bauckham
og Hurtado legger stor vekt på tilbedelsen av Jesus
hos de første kristne som det kanskje aller mest sentrale elementet i prosessen
som førte frem til treenighetslæren. De første kristne følte seg forpliktet – i
lydighet mot Gud – til å tilbe Jesus. Men hvordan kunne man tilbe en som ikke
selv var Gud? Dette dilemmaet ledet etter hvert til tanken om at også Jesus
måtte være Gud, selv om han var en annen person enn Gud Fader, Den Allmektige.
For kritikk av Bauckham og Hurtado,
se for eksempel (Beckmann 2011, Ehrman
2014).
For et kritisk blikk
på (norske) bibeloversettelser, og deres tendens til å velge formuleringer som
harmonerer med treenighetslæren, selv om dette ikke nødvendigvis er det mest
nærliggende ut fra den greske grunnteksten i det Nye Testamente, se for
eksempel Morten Klepp Beckmanns doktoravhandling om
emnet (2017), eller Fred V. Hjortlands bok om samme (2016).
For en
religionshistorisk – svært kritisk og til tider tendensiøs, men likevel meget
tankevekkende – drøftelse av de interne stridighetene i kirken som førte til at
ikke-trinitarisk teologi ble marginalisert og etter hvert skviset ut av
kristenheten, se (Freeman 2009). For en mer teologisk orientert, men også her
meget kritisk, gjennomgang av hvordan kristologien (dvs. «læren om Kristus») utviklet
seg i de første århundrene etter Kristus, se (Ehrman
2014).
Før vi går videre,
ber jeg leseren merke seg ekstra nøye at jeg ikke påstår at jeg i dette notatet
beviser det ene eller det andre. Mitt
siktemål er mer beskjedent enn som så; jeg håper ganske enkelt at kristne skal
forstå at treenighetslærens fortreffelighet ikke er så selvinnlysende som mange
ser ut til å tro. I forlengelsen av dette, håper jeg at kristne skal kunne få
en større grad av forståelse for at muslimer tenker annerledes om Gud på dette
punktet.
Samtidig er det
viktig å understreke at religiøst hovmod fra muslimer rettet mot kristne vil
være helt upassende. Dommen hører Gud til, og Ham alene (jamfør al-Fatiha, vers 4).
Her viser jeg hvordan
man kan bruke en rekke skriftsteder for å argumentere mot (visse varianter av)
treenighetslæren. Jeg synes det er vel verdt å utfordre kristen vanetenkning på
dette området. Kristne er vant til å les bibelen med ‘trinitariske briller’,
der skriftsteder konsekvent blir tolket i lys av det de har lært, nemlig at
Fader, Sønn og Hellig Ånd utgjør en treenighet. Men når man først blir
oppmerksom på problemstillingen, blir man slått av hvor mange skriftsteder som kan
så tvil om treenighetslæren.
Nedenfor kommer en
opplisting av aktuelle skriftsteder. Hvert kulepunkt innledes av en forklarende
kommentar, som helt eller delvis er satt i fete typer. Så kommer
skrifthenvisningen og selve skriftstedet. Merk at mine innledende kommentarer
til hvert punkt ganske enkelt forsøker å oppsummere hva de aktuelle bibelstedene
sier, uten at dette i seg selv problematiseres. Kursivering av ord eller
uttrykk i bibelstedene er brukt for tydelighetens skyld. Der ikke annet er
angitt, er bibelsitatene hentet fra Bibelen 2011 (www.bibel.no).
·
Johannesprologen sier ikke nødvendigvis at Ordet (Logos) er Gud.
Joh 1:1 sier: «I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos
Gud, og Ordet var Gud.»
I tilknytning til dette verset finnes det en enorm diskusjon, og den er det
ikke mulig å gjengi her. For en grundig drøftelse av problemene med å gjengi Joh 1:1 slik som vist, samt argumentasjon for at man heller
burde avsluttet verset med «Ordet var en
gud», alternativt «Ordet var guddommelig»
se f.eks. examiningthetrinity.blogspot.no/2009/09/definite-john-11c.html.
·
Jesus
hevder ikke at han er Gud, men skiller klart mellom seg selv og Gud.
Mark 10:18: Men
Jesus sa til ham: «Hvorfor kaller du meg
god? Ingen er god uten én – det er Gud!»
Matt 19:17: Men Jesus sa til
ham: «Hvorfor spør du meg om det gode? Én er den gode.»
·
Når
Jesus tilsier noen syndenes forlatelse og/eller helbreder dem, gjør han det med
makt/autoritet fra Gud (legg merke til at Jesus ikke sier «jeg tilgir deg syndene dine»,
men derimot «syndene dine er
tilgitt», underforstått tilgitt av Gud).
Matt 9:2-8: Da Jesus så deres tro,
sa han til den lamme: «Vær frimodig, sønn, syndene dine er tilgitt.» Noen av de
skriftlærde sa da med seg selv: «Denne mannen spotter Gud.» Men Jesus så hva de
tenkte, og sa: «Hvorfor går dere med onde tanker i hjertet? Hva er lettest å
si: ‘Syndene dine er tilgitt’ eller: ‘Stå opp og gå’? Men for at dere skal vite
at Menneskesønnen har makt på jorden til å tilgi synder» – og nå vender han seg til
den lamme: «Stå opp, ta båren din og gå hjem!» Og mannen reiste seg og gikk
hjem. Da folkemengden så det, ble de grepet av frykt og priste Gud som hadde gitt mennesker slik makt.
·
Også «den lille Bibel»
bekrefter det hierarkiske forholdet mellom Gud og Jesus; Jesus er faktisk utsendt av Gud.
Joh 3:16-17: For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn,
den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig
liv. Gud sendte ikke sin Sønn til
verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham.
·
Sønnen skal en dag dømme verden, fordi Faderen
har overgitt all dom til ham.
Joh 5:22 (1978/85-oversettelsen): Og Faderen dømmer
ingen, men han har overgitt all dom til
Sønnen. (jf Joh 5:16-30)
·
Når jødene anklager Jesus for gudsbespottelse,
fordi de tolker ham dithen at han omtaler seg selv som Gud, svarer han ikke
«joda, det stemmer, jeg er Gud», men sier i stedet at han er Guds Sønn, og en som er utsendt av Gud. Implisitt sier altså Jesus at jødene drar hans
omtale av sin egen relasjon til Gud for langt. Alternativt kan man påstå at
Jesus svarer unnvikende, for på den måten å vri seg unna anklagen om
gudsbespottelse, for å unngå å bli steinet. Jesus påpeker forøvrig at Skriften
noen ganger omtaler mennesker som guder
(man skulle kanskje tro at dette impliserer polyteisme, men det er neppe noen
utbredt oppfatning blant teologer; det er nok heller å forstå som en – for
vestlige ører – litt merkelig formulering brukt innenfor et monoteistisk
rammeverk).
Joh 10:25-38: Jesus svarte: «[…] Jeg og Far er ett.»
Da tok jødene igjen opp steiner for å steine ham. Jesus sa til dem: «Jeg har
vist dere mange gode gjerninger fra Far. Hvilken av dem vil dere steine meg
for?» Jødene svarte: «Vi steiner deg ikke for noen god gjerning, men for gudsbespottelse: Du som er et menneske,
gjør deg til Gud.» Jesus svarte: «Står det ikke skrevet i deres egen lov: Jeg
har sagt: ‘Dere er guder’? De som
Guds ord kom til, blir altså i loven kalt guder, og Skriften kan ikke settes ut
av kraft. Hvorfor sier dere da om ham som
Far har helliget og sendt til verden: ‘Du spotter Gud’ når han sier: ‘Jeg
er Guds Sønn’? Hvis jeg ikke gjør min Fars gjerninger, så tro ikke på meg. Men
hvis jeg gjør dem, så tro i det minste gjerningene, om dere ikke tror meg. Da
skal dere skjønne og innse at Far er i meg og jeg i Far.»
Det skriftstedet Jesus formodentlig hadde i tankene, er Salme 82:6-7: Jeg har
sagt: «Dere er guder, sønner av Den Høyeste er dere alle.»
·
Dersom formuleringen «Jeg og Far er ett» skal
tolkes som en påstand fra Jesu side om at han er Gud (se forrige punkt), da ligger det snublende nær (ut fra
prinsippet om transitivitet) å påstå at vi selv er like guddommelige som Jesus
(se også neste punkt).
Joh 17:22-23: Jeg har gitt dem den herlighet du har
gitt meg, for at de skal være ett, likesom vi er ett: jeg i dem og du i meg, så de helt og fullt kan være ett.
·
Jesu formulering «Jeg og Far er ett» gjør ham
ikke mer til Gud enn ekteskapet gjør kvinner til menn (eller omvendt), jamfør
den ekteskapelige formelen «de to skal være ett». Ja, Paulus er av den
oppfatning at disse relasjonene er analoge
(at mange kristne i dag er uenige med Paulus på dette punktet, er en annen sak;
her og nå er jeg kun opptatt av hva som faktisk står i Bibelen).
1 Kor 11:3: Jeg vil dere skal vite at Kristus er
enhver manns hode, mannen er kvinnens hode, og Kristi hode er Gud.
·
Faderen
er større enn Jesus.
Joh 14:28: Dere hørte at jeg sa: Jeg går bort, og jeg kommer til dere igjen. Hvis
dere elsket meg, var dere glade for at jeg går til Far, for Far er større enn jeg.
·
Jesus
gjør ikke ting av seg selv, men gjør det Gud ber ham om å gjøre.
Joh 5:30: Jeg
kan ikke gjøre noe av meg selv. Jeg dømmer etter det jeg hører, og min dom er
rettferdig. For jeg søker ikke det jeg
selv vil, men det han vil, han som har sendt meg.
·
Jesus
sier ikke at han er Gud, men at han
er Guds utsending.
Fra Jesu bønn i Joh 17:1-3: Far […] dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du har sendt, Jesus Kristus.
·
Jødenes forventning, basert på
(messias)profetiene GT, var ikke at Gud skulle bli inkarnert som et menneske,
men at Gud skulle sende dem en spesiell profet.
Joh 6:14: Da folk så det tegnet som Jesus hadde
gjort, sa de: «Dette er profeten som
skal komme til verden.»
·
Gud er evig og eksisterer i kraft av seg selv
(han har såkalt nødvendig væren),
mens Jesus eksisterer i kraft av Gud.
Joh 6:57: [Jesus sier:] Likesom Faderen, den levende,
har sendt meg, og jeg har liv ved ham,
…
·
Jesus får både liv og myndighet fra Gud, og gjør
hans vilje, ikke sin egen.
Joh 5:26-30: For slik Far har liv i seg selv, har han også gitt Sønnen å ha liv i seg selv, og han har gitt ham myndighet til
å holde dom fordi han er Menneskesønnen.
[…] Jeg kan ikke gjøre noe av meg selv.
Jeg dømmer etter det jeg hører, og min dom er rettferdig. For jeg søker ikke det jeg selv vil, men det han vil, han
som har sendt meg.
·
Jesus har sin visdom fra Gud.
Joh 8:40: Men dere vil drepe meg, et menneske som har sagt dere sannheten han har hørt av Gud.
·
Marta skiller klart mellom Gud på den ene side og
Messias, Guds Sønn, på den annen.
Joh 11:21-27: Marta
sa til Jesus: «Herre, hadde du vært her, var ikke [Lasarus] død. Men også nå
vet jeg at alt det du ber Gud om, vil han gi deg.» «Din bror
skal stå opp», sier Jesus. «Jeg vet at han skal stå opp i oppstandelsen på den
siste dag», sier Marta. Jesus sier til henne: «Jeg er oppstandelsen og livet.
Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på
meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette?» «Ja, Herre», sier hun, «jeg tror
at du er Messias, Guds Sønn, han som skal
komme til verden.»
·
Jesus bekrefter at Marta har forstått forholdet
mellom ham og Gud riktig (se
forrige punkt).
Joh 11:41-42: Jesus
løftet blikket mot himmelen og sa: «Far, jeg takker deg fordi du har hørt meg. Jeg vet at du alltid hører meg. Men jeg sier dette
på grunn av alt folket som står omkring, så de skal tro at du har sendt meg.»
·
Jesu forhold til Gud tilsvarer vårt eget forhold
til Gud.
Joh 20:17: Jesus sier til [Maria Magdalena]: «Rør meg ikke, for jeg har ennå ikke steget
opp til Far. Men gå til mine brødre og si til dem at jeg stiger opp til ham som
er min Far og Far for dere, min Gud og deres Gud.»
·
Jesus gjorde ikke under fordi han er Gud, men fordi Gud var med ham.
Apg 2:22: Israelitter, hør disse ord! Jesus
fra Nasaret var en mann som Gud pekte ut for dere med mektige
gjerninger og under og tegn som Gud lot
ham gjøre blant dere.
Apg 10:38: Jesus fra Nasaret ble salvet av Gud med Hellig Ånd og kraft, og han
gikk omkring overalt og gjorde vel og helbredet alle som var underkuet av
djevelen, for Gud var med ham.
Joh 3:1-2: Det var en mann som het Nikodemus. Han var
fariseer og en av jødenes rådsherrer. Han kom til Jesus om natten og sa:
«Rabbi, vi vet at du er en lærer som er kommet fra Gud. For ingen kan gjøre de
tegnene du gjør, uten at Gud er med ham.»
·
Peter skiller klart mellom Gud og Jesus.
Apg 2:32: Gud oppreiste denne Jesus,
og vi er alle vitner om det.
·
Det
er Gud som gjør Jesus til Herre og Messias.
Apg
2:36: Denne Jesus som dere korsfestet, ham har Gud gjort til både Herre og
Messias.
·
Jesus er en mann,
utpekt av Gud.
Apg 17:31: For [Gud] har fastsatt en
dag da han skal dømme verden med rettferd, ved en mann han har utpekt til dette. Det har han bekreftet for alle
mennesker ved å reise ham opp fra de døde.
·
Paulus skiller klart mellom Gud og Jesus.
1 Kor 8:6: Men for oss er det én Gud, vår Far. Alt er fra ham, og til ham
er vi skapt. Og det er én Herre,
Jesus Kristus. Alt er til ved ham, og ved ham lever vi.
1 Tim 5:21: Jeg vitner for Gud og for
Kristus Jesus og de utvalgte engler
(1988 overs).
1 Tim 6:13: For Guds ansikt, han som
gir alle ting liv, og for Kristus Jesus,
han som vitnet og bar fram den gode bekjennelsen for Pontius Pilatus, …
·
Gud
har kunnskap som Jesus ikke har.
Mark
13:32: Men den dagen eller timen kjenner ingen, ikke englene i himmelen og
heller ikke Sønnen, bare Faderen.
Noen vil si at det bare gjaldt mens Jesus var her på jorden som et menneske,
men hans underordning under Gud gjelder i evighet, ikke bare under hans
jordeliv (se f.eks. 1 Kor 11:3 og 15:28).
·
Jesus
er underordnet Gud – ikke bare her på jorden, men i evighet.
1 Kor 15:28: For alt la han under hans
føtter. Når det står alt, er det klart at Gud er
unntatt. Det er jo Gud som legger alt under ham. Men når alt er underlagt ham, skal også
Sønnen selv underordne seg Gud, som har lagt alt under ham, og Gud skal være
alt i alle.
·
Jesus er Guds bilde.
Kol 1:15: Han [Kristus] er den usynlige Guds bilde, den førstefødte, som står over alt det skapte.
·
Det finnes bare én Gud, og Jesus er et menneske.
1 Tim 2:5: For det er én Gud og én mellommann mellom Gud og mennesker: mennesket Kristus Jesus.
·
Gud har talt til oss gjennom Sønnen, som er en utstråling av Guds herlighet og et bilde av hans
vesen.
Heb 1:1-3: Mange ganger og på mange måter har Gud i tidligere tider talt til fedrene
gjennom profetene. Men nå, i disse siste dager, har han talt til oss gjennom Sønnen. Ham har Gud innsatt som arving over
alle ting, for ved ham skapte han verden. Han er utstrålingen av Guds herlighet og bildet av hans vesen, og han
bærer alt ved sitt mektige ord.
·
Gud er ikke et menneske.
4 Mos 23:19: Gud er ikke et menneske,
så han lyver, et menneskebarn, så han
skifter sinn. (på engelsk noen ganger gjengitt slik: God is not a man, that
he should lie, nor a son of man, that he should change
his mind.)
Hos 11:9: For jeg er Gud og ikke et menneske, hellig midt iblant
dere.
·
Profetiene om Fredsfyrsten i Jesaja 9 sier ikke
nødvendigvis at Messias er Gud.
Jes 9:6: For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herreveldet er lagt på
hans skulder. Han har fått navnet Underfull rådgiver, Veldig Gud, Evig far, Fredsfyrste.
Min kommentar: Der norske
bibeloversettelser bruker «Veldig Gud», bruker de fleste engelske oversettelser
Mighty God. Men ikke alle. Revised
English Bible bruker Mighty Hero, og New American Bible bruker God-Hero. Dette antyder at det uttrykket
som er brukt på grunnteksten ikke nødvendigvis henviser til Gud selv, men
heller til en som har fått delegert guddommelig autoritet, eventuelt til et himmelsk vesen (hvilket Menneskesønnen er et eksempel på; se
nedenfor). Det hele gir ellers assosiasjoner til Salme 82:6: «Dere er guder»
(se ovenfor).
·
En unitarisk kommentator skriver om Jesaja 9 (www.biblicalunitarian.com/videos/isaiah-9-6): Uttrykket «veldig Gud» kan oversettes på en
bedre måte. At ordet «gud» i den hebraiske kulturen har bredere
anvendelsesområde enn i vår, kan gjerne være ukjent for en vanlig leser. En som
er fortrolig med semittiske språk vil imidlertid være klar over en som handler
med Guds autoritet kan omtales som «gud». Selv om man på engelsk (og norsk)
skiller klart mellom «Gud» og «gud», så går ikke dette på hebraisk, siden dette
språket kun har store bokstaver. En bedre oversettelse ville være «mektig helt»
eller «guddommelig helt». Både Martin Luther og James Moffatt
valgte sistnevnte i sine bibeloversettelser.
·
En muslimsk kommentator skriver om Jesaja 9 (muslim-responses.com/Isaiah_Prophecy/Isaiah_Prophecy_; versaler i original): Det uttrykket i den hebraiske teksten som gjerne
oversettes til «veldig Gud» er el Gibbor. Men
hva betyr ordet el på hebraisk? Referer det til den ene veldige
og sanne Gud, slik tilfellet er med Yahweh? Vel, la oss se på definisjonen av ordet el: 1. gud, en som er
gud-lik, en som er mektig: a) mektige menn, menn av rang, mektige helter; b)
engler; c) gud, falsk gud (demoner, innbilninger); d) Gud, den ene sanne Gud,
Jehova; 2. mektige ting i naturen; 3. styrke, kraft.
Så legg merke til at ordet el kan referere til mektige menn, menn av
rang, og engler. Ordet el henviser altså ikke bare til den ene sanne
Gud. Faktisk er det slik at i Esekiel kapittel 31 vers 11 er en tyrannisk konge
omtalt som mektig gud: «Derfor overga jeg den til høvdingen over folkeslagene
(el), så han kunne gripe inn mot den.» Om man sjekker den hebraiske
grunnteksten her, vil man finne at uttrykket som er brukt her er IDENTISK med
det som finnes i Jesaja 9:6. Legg merke til at man her oversetter mektig Gud, el,
som høvdingen over folkeslagene! Hvorfor denne behendige endringen? Hvorfor
brukes «veldig Gud» i Jesaja 9:6, mens «høvdingen over folkeslagene» brukes i
Esekiel 31:11? […] En mer nøyaktig oversettelse av Jesaja 9:6 ville være å
omtale Messias som en mektig helt, en mektig mann, eller en mektig gud (med
liten g), som betyr en rettskaffen tjener eller en mektig profet. De
trinitariske teologene (dvs teologer som tror på
treenighetslæren) MANGLER GRUNNLAG for å oversette el Gibbor
som veldig GOD med stor G. Vi kan derfor konkludere at Jesaja 9:6 ikke
beviser noe som helst for en trinitarisk person som tror at Jesus er Gud. Ja,
jeg vil faktisk hevde at Jesaja 9:6 er et av de SVAKESTE argumentene [den som
ønsker å fastholde treenighetslæren] kan støtte seg på.
·
Angående Jesaja 9, se også: examiningthetrinity.blogspot.no/2009/10/isa-96-mighty-god-eternal-father.html.
Denne opplistingen beviser
selvsagt ikke at treenighetslæren er i strid med Bibelen. Poenget med
ovenstående liste er ganske enkelt å gjøre leseren oppmerksom på noen av de momenter
og utfordringer et troverdig forsvar av treenighetslæren må besvare.
Kilder og videre
lesning. Mange av skriftstedene i listen ovenfor er hentet fra The Bible Denies the Divinity
of Jesus, av Shabir
Ally (www.islam-guide.com/ch3-10-1.htm). For en kjapp
oppsummering av noen argumenter for
treenighetslæren, se f.eks. www.gotquestions.org/Norsk/er-Jesus-Gud.html. For en
omfattende, teologisk/akademisk argumentasjon til fordel for treenighetslæren
(fra katolsk hold), se f.eks. www.newadvent.org/cathen/15047a.htm.
Jødenes forhold
til Messias. Det Gamle Testamente (GT) er felles for jøder og kristne. Innen begge
religioner mener de skriftlærde at GT inneholder en rekke profetier om Messias.
Kristne (og muslimer) mener at Jesus er Messias. Jøder mener imidlertid at
Jesus ikke oppfyller alle messiasprofetiene, og at han derfor ikke kan være
Messias (se f.eks. www.jewfaq.org/mashiach.htm). Når det
gjelder Messias omfatter imidlertid uenigheten mellom kristne og jøder
ytterligere et punkt som er verdt å merke seg. For mens de kristne mener at
Messias ikke bare er Guds Salvede, men også Gud selv (det hebraiske ordet
messias, i likhet med det greske ordet kristus, betyr
nettopp salvet, på engelsk anointed), så har
jødene – basert på sin forståelse av GT – ingen som helst forventning om at
Messias skal være Gud inkarnert som menneske (ibid). Det betyr at de jødene som
i sin tid hørte Jesus omtale seg selv som Messias, neppe kan ha kommet på
tanken om at han dermed påsto seg å være Gud. Det betyr også at ethvert
argument som, basert på GT, hevder at Messias er Gud, bør møtes med en viss skepsis.
Enoks bok og begrepet
Menneskesønnen. Den kristne
kanon utgjøres av Bibelens 66 bøker, skjønt en rekke kirkesamfunn regner også
en del såkalt apokryfe bøker (f.eks. Makkabeerbøkene) som hellige skrifter
(en.wikipedia.org/wiki/Biblical_apocrypha). Dessuten
finnes det en apokryf bok som heter Enoks
bok (no.wikipedia.org/wiki/Enoks_bok), men som ikke
ser ut til å være anerkjent som en hellig bok av andre enn eritreiske og
etiopiske kirker. En spesielt interessant side ved Enoks bok er at den
gjentatte ganger omtaler en himmelsk skikkelse kalt Menneskesønnen, som ikke er Gud, men som finnes i Guds nærhet i
himmelen (se f.eks. www.sacred-texts.com/bib/boe/boe049.htm). Enoks bok ser
ut til å ha vært godt kjent av jødene på Jesu tid, se f.eks. Edwien (1965:137-159). Det betyr at når Jesus omtaler seg
selv som Menneskesønnen, vil hans tilhørere oppfatte
dette som en påstand om at han er oppfyllelsen av profetiene i Enoks bok. En mulig
tolkning blir derfor at Jesus her ikke hevder at han er Gud, men derimot at han er inkarnasjonen av et himmelsk vesen (tilsynelatende
skapt av Gud før verden ble til). Enoks bok inneholder forøvrig messiasprofetier (www.sacred-texts.com/bib/boe/boe002.htm), og uten at jeg
har satt meg ordentlig inn i det, virker det nærliggende å anta at det nettopp
er Menneskesønnen som ifølge Enoks bok skal komme til jorden som Guds Salvede,
Messias. Det stemmer i så fall godt med Jesu egne ord, siden han (ifølge NT)
omtalte seg selv både som Menneskesønnen og som Messias. Jf
Daniel 7:13-14.
Som understreket
innledningsvis, vil religiøst hovmod fra muslimer rettet mot kristne være helt
upassende. Dommen hører Gud til, og Ham alene (jamfør al-Fatiha,
vers 4).
Koranen 2:62 (norsk oversettelse fra ICC): «Enten det er de som tror (på Muhammads
formaninger) eller jøder, kristne eller sabeere, de trenger verken å frykte
eller å sørge. Til alle som tror på Allah og på dommens dag og gjør gode
gjerninger: Deres belønning er sannelig sikret hos deres Herre.»
I en av fotnotene til
dette verset skriver Muhammad Asad blant annet følgende (min oversettelse): «Dette
avsnittet – som forekommer flere ganger i Koranen – slår fast en av islams
grunnleggende doktriner. Med en bredde i sin visjon som man ikke finner maken
til i noen annen religion, blir konseptet ‘frelse’ her gjort avhengig kun av
følgende tre elementer: tro på Gud, tro på Dommens Dag, og gode gjerninger.»
Koranen 3:113-115 (norsk oversettelse fra ICC): «Dog, alle Bokens folk er ikke like. Blant
dem finnes også de som er på rett vei, som resiterer Allahs budskap i nattens
våke, og kneler i tilbedelse (sajda). De tror
på Allah og den siste dagen, påbyr det som er rett og forbyr det som er galt,
og ivrer etter gode gjerninger. Disse er blant de rettskafne. Det gode de gjør,
skal ikke være uten belønning. Allah vet godt om de gudfryktige.»
Koranen 29:46 (norsk oversettelse fra ICC): «Ikke diskuter med Bokens folk, unntatt på
den mest anstendige måten, med mindre de er fullstendig urettferdige. Si til
dem: «Vi tror på det som er sendt ned til oss, og det som er sendt ned til
dere. Vår Herre og deres Herre er den ene og samme, og vi underkaster oss Ham.»»
Andre relevante
Koran-vers er blant annet følgende: 3:3, 5:48, 20:133, 22:16-17, 24:46, 26:196,
28:56.
Et viktig dokument i
denne sammenhengen er det åpne brevet muslimske lærde skrev til kristne i 2007:
A Common Word
between Us and You (www.acommonword.com/the-acw-document/).
Her tar flere hundre ledende
muslimske lærde til orde for bedre relasjoner mellom muslimer og kristne.
Referansene er oppført i henhold til en
forenklet og uformell standard.
· Shabir Ally, 1999. The Bible Denies the Divinity of Jesus. I: A Brief Illustrated Guide to Understanding Islam, av I.A. Ibrahim (red). Dar-us-Salam Publications. (www.islam-guide.com/ch3-10-1.htm).
· Richard Bauckham, 2013. Jesus and the God of Israel: “God Crucified” and Other Essays on the New Testament’s Christology of Divine Identity. Paternoster.
· Morten Klepp Beckmann, 2011. Jesus – mellom teologi og kristologi? - En kritisk vurdering av to nyere tilnærminger i den nytestamentlige forskningen omkring hvem de første kristne trodde Jesus var. Masteroppgave, Universitetet i Agder.
· Morten Klepp Beckmann, 2017. Bibelselskapets kristologi. Ideologi og oversettelse. Doktoravhandling, Universitetet i Agder.
· Andreas Edwien, 1965. Dogmet om Jesus – en bok om hans feiltakelser. Pax Forlag, 1965, 1970, 1995.
· Bart D. Ehrman, 2014. How Jesus Became God: The Exaltation of a Jewish Preacher from Galilee. HarperCollins.
· Charles Freeman, 2009. AD 381 – Heretics, Pagans and the Christian State. Pimlico.
· Wayne Grudem, 1994. Systematic Theology – an introduction to Biblical doctrine. Zondervan.
· Fred V. Hjortland, 2016. Bibelens Gud – hvem er Bibelens ene sanne Gud i følge Jesus, profetene og apostlene?. Utgitt av forfatteren selv.
· Larry W. Hurtado, 2005. How on Earth Did Jesus Become a God?: Historical Questions about Earliest Devotion to Jesus. William B. Eerdmanns Publishing Company.
· Larry W. Hurtado, 2010. God in New Testament Theology. Abingdon Press.
Tilbake til HonestThinking
eller til HonestThinking samleside om islam.